Kommentar

I gårsdagens Europa, hvilket i denne sammenhengen betyr før den monetære unionen og euroens tid, het grekernes penger drakmer. På 10-drakmemynten og før det på 100-drakmeseddelen så man Demokritos avbildet. Han er atomteoriens far: Alt er satt sammen av mindre og mindre deler helt til vi når ned til de udelelige atomene; ”a-tomos” betyr nettopp ”udelelig”. Alle middelstore ting har følgelig en tosidighet i seg, en Janus-kvalitet; de kan splittes opp samtidig som de selv kan inngå som deler i enda større enheter.

Et enda vanskeligere spørsmål enn det Demokritos strevet med er hva som kan sies å være optimal størrelse på og kompleksitet av sammensatte enheter. Jeg har selv gjentatte ganger her på nettstedet uttrykt min frustrasjon over det jeg oppfatter som en ”fusjonsmani” i samtiden manifesterende seg ved ukloke sammenslåinger av eksempelvis bedrifter, sykehus og kommuner. Åpenbart svever tidsånden i den villfarelse at alle disse blir bedre jo større de er. Tendensen eller overtroen er global med EU som paradeeksempel på den internasjonale europeiske scenen.

Men all kraft har sin motkraft, alle tendenser har sine mottendenser, og selv ikke en veletablert tidsånd har evig liv. Man ser nå blant Europas folk flere og flere eksempler på at fusjoner er ved å tape i popularitet sammenlignet med deres motsetning, fisjoner. Det jeg da snakker om, er at man i stedet for sammensmeltninger av stater til overnasjonale enheter av EU-type begynner å få oppsplittinger langs nasjonsgrensene, for stater er som kjent i de fleste tilfeller noe ganske annet enn nasjoner. Jeg har et lønnlig håp om at denne fisjonstendensen med tid og stunder – og gjerne før heller enn senere – vil spille over på også den norske debatten om hvordan funksjonelle enheter best settes administrativt sammen. I dag er det likevel ikke situasjonen i Norge jeg vil se på, men i stedet noen prominente pågående oppsplittingsforsøk innen EU-området. Det er mer enn nok der å ta fatt i til å rettferdiggjøre overskriften.

Baskerland ligger innerst i Biscayabukten på begge sider av Pyreneene, delt mellom Spania (mesteparten) og Frankrike. Befolkningen er på rundt 3 millioner hvorav en fjerdedel er innvandrere fra andre spanske provinser, mens på den andre siden nær 4 millioner i Spania har et baskisk etternavn. Dette tar jeg med for å illustrere heterogenitetsproblemene både her og i de andre eksemplene jeg vil omtale; blandingen av nasjoner innad i staten er betydelig. Baskisk regnes som det siste gjenværende pre-indoeuropeiske språket i Vesteuropa. Landet hadde betydelig selvstyre under kongedømmet Navarra før spanjolene erobret det for 500 år siden. Den baskiske nasjonalfølelsen har holdt seg sterk og levende hele tiden siden til tross for massive og hardhendte forsøk på forspanskning.

Ikke minst vokste motviljen mot den spanske overhøyheten under borgerkrigen på 1930-tallet; blant annet skal nevnes at Guernica som ble sønderbombet av falangistenes tyske og italienske hjelpere, og billedmessig udødeliggjort av Picasso, er en baskisk by. Tusener baskiske separatister ble drept av Francos regime. Det var til og med forbudt å snakke språket.

Motstanden mot spansk herrevelde varte ved også etter at Spania ble demokratisk. Organisasjonen ETA (bokstavkombinasjonen står for baskisk hjemland og frihet) har i flere tiår drevet en voldelig kamp mot statsmakten med mange sivile offer; det gamle og ikke alltid like berettigede uttrykket ”en manns terrorist er en annen manns frihetskjemper” har i denne konflikten gjeldt til fulle. De fleste baskere var for ETAs mål, men mot deres virkemidler. Mange baskere arbeider enn i dag for størst mulig regional autonomi mens andre kjemper for full løsrivelse fra Spania. Den økonomiske krisen har ikke minsket baskernes selvstendighetsvilje. Regionen er den nest mest velstående i landet.

Den mest velstående finner vi i Spanias nordøstlige hjørne, altså Catalonia. Katalanerne er dobbelt så tallrike som baskerne, sånn omtrent, og snakker et latin-derivert språk som ligger omtrent midtveis mellom fransk og castellano (spansk). Som Baskerland har Catalonia oppnådd betydelig lokalt og regionalt selvstyre, men mange katalanere ønsker full frihet fra Madrid. Kampen for dette har i stort vært ført uten den terrorisme som har preget baskernes strid.

La oss så gå lengre nord i Europa, til Belgia. Striden mellom flamlenderne og de fransktalende vallonerne er ikke blitt mindre med årene og ville sikkert for lengst ha resultert i nasjonal skilsmisse om det ikke var for at selve EU-hovedstaden, Brüssel, også er både flamlendernes og vallonernes hovedstad. På mange måter er det kløften mellom det germanske og latinske Europa som går tvers gjennom det lille og etter manges mening kunstig konstruerte landet, og drømmen om at skillet gradvis skulle forsvinne, eller i alle fall bli uviktig, har vist seg fåfengt. Den gjensidige irritasjonen, godt støttet av den omstendighet at de flamske områdene klarer seg bedre økonomisk og at statlig pålagt pengeoverføring skjer i betydelig grad fra nord til sør, har så langt fra blitt borte. Om det til slutt blir et brudd eller om belgierne velger å hangle seg videre i sitt dårlige nasjonale ekteskap, er i øyeblikket fullstendig uklart.

På de britiske øyer er det ikke bare den langvarige og voldelige konflikten om Nord-Irland som kan forstås i fusjon-fisjon perspektivet, men under de senere årene har også spørsmålet om Skottlands interne selvstyre eller endog mulige løsrivelse fra England og United Kingdom vokst seg fram til å bli politisk dagsaktuelt. Motsatt de ovennevnte konfliktene snakker her begge sider bokstavelig talt samme språk, altså engelsk, og det er den fattigste parten, Skottland, som ivrer for splittelse ledende fram til full egen selvstendighet. Hvor mange skotter som står bak dette ønsket, er usikkert. Situasjonen nå er at man har vedtatt å holde en folkeavstemning over temaet løsrivelse eller ikke, hvilket vel må være en god tilnærming til en løsning.

Italia er en ganske ny statsdannelse der den lokale eller regionale tilhørigheten på mange måter trumfer den nasjonale; mange føler seg først og fremst som romer eller toscaner, for eksempel, kun deretter som italiener. Sterke krefter i det rike og vel utviklede Nord-Italia, målbåret politisk særlig av Lega Nord, vil løsrive seg fra det fattigere Sør-Italia, til tross for at nord og sør er deler av samme nasjon etnisk, religiøst og språklig, i alle fall slik man utenfra oppfatter situasjonen.

De ovenstående fisjonsprosessene utvikler seg alle i en bestemt historisk kontekst preget av flere forhold, men først og fremst muliggjøres de av at faren for storkrig mellom europeiske stater er blitt nærmest ikke-eksisterende etter Sovjetunionens fall. Rett nok hadde man på Balkan stridigheter, endog kriger som følge av nasjonalistisk maktspill og fisjonstendenser, men andre steder, som ved oppsplittingen av Tsjekkoslovakia til Tsjekkia og Slovakia, gikk skilsmissen relativt problemfritt. Både likheter og forskjeller finnes mellom eksemplene, de er ingenlunde ensartede, men likevel tror jeg noen allmennlærdommer kan trekkes av dem.

En ting de viser er at folks nasjonale hukommelse er langt bedre enn samfunnsingeniørene liker å innrømme. Selv om ordet ”nasjonalt” på mange måter er søkt slått i hartkorn med ”nasjonalistisk” av den internasjonale eliten etter andre verdenskrig (en herre ved navn Jagland rinner en i hu i så måte), så lar ikke nasjonalfølelsen seg så lett utradere hverken på den ene eller andre måten, hverken i vest eller øst på kontinentet og heller ikke i nord og syd. ”Was zusammengehört soll nie mehr getrennt werden” (det som hører sammen, skal aldri mer bli skilt) sa man om og i Tyskland på den tiden da Muren falt og DDR opphørte å eksistere, og mer uglesett og mistenkt nasjonalfølelse enn den tyske finner man ikke i vår verdensdel. Likevel: Da tvangen utenfra opphørte, sa det ”schwupp” og så var Tyskland samlet til én stat igjen. Den økonomiske byrden var betydelig og kansler Kohl snakket den nok bevisst ned i forkant av fusjonsbeslutningen, men lyktes gjorde man: Landet ble samlet, nasjonen ble stat. Åpenbart var vi her vitne til effekten av en nasjonal magnetisme som på ingen måte hadde utspilt sin politiske kraft. Tilsvarende fellesfølelse og sammenhengskraft kan meget vel gjøre seg gjeldende også innen nasjoner som den baskiske, katalanske og skotske om mulighetene åpner seg.

Hva sistnevnte nasjon angår, så forekommer det meg at man har forberedt en forbilledlig prosess hva en eventuell skilsmisse angår i og med at man har lovet befolkningen å få si sin mening i et referendum. Folkenes selvbestemmelsesrett er som prinsipp for konfliktløsning i moderne tid nesten 100 år gammelt og ble fremholdt som en del av amerikanernes president Wilsons forslag (hans berømte 14 punkter) for å løse konfliktene bak første verdenskrig og bringe krigshandlingene til opphør. Dessverre valgte seierherrene dengang fremgangsmåten bare i noen få tilfeller (som i spørsmålet om Slesvig/Schleswig skulle være tysk eller dansk; de valgte førstnevnte) hvilket resulterte i flere kroniske konfliktpunkter som sterkt bidro til fortsettelseskrigen 20 år senere; det var ikke klok politikk man da førte. Kan skottene nå selv få avgjøre sin nasjonale skjebne i henhold til selvbestemmelsesprinsippet, så vil det være et eksempel til etterfølgelse og noe både skotter og engelskmenn kan være stolte av uansett resultatet. Det ville vise at i alle fall på noen områder utvikler klokskapen seg med årene, selv i spørsmål der gammel agg og ære har stått steilt mot hverandre over nasjonsgrensene.

Skottland er ellers den eneste løsrivningsivrige regionen av et større fellesskap blant eksemplene ovenfor som er mindre økonomisk velstående enn staten de er en del av. Her er det åpenbart at separatismen ikke fortjener prefixet ”rikmanns”; det nasjonale kan vise seg å være viktigere og sterkere enn det økonomiske i totalligningen. I alle de andre tilfellene bidrar en stadig synkende vilje til å betale andres regninger vesentlig til fisjonstrangen. Ikke minst i Italia der man ikke har språklige forskjeller mellom dem som vil og ikke vil splitte landet opp, er økonomien en stadig viktigere faktor, i sær etter som årene går og de andre, de fattige, ikke klarer å komme seg ovenpå til tross for massive overføringer.

De som prater med store ord om betydningen av solidaritet og at man må stille opp i hverandres sosiale dugnad, bør merke seg at gjennomslagskraften i slike argumenter er ved å tynnslites. Når dette gjør seg så sterkt gjeldende innad i et stat som Italia, rett nok et land der den regionale sammenhengskraften aldri har vært stor, så bør man vokte seg vel for å strekke strikken for langt mellom nasjonene i EUs eurosamarbeid. Viljen i nord til evig å betale for problemene i sør er ikke lenger hva den var. Man er nok på lederhold etter hvert blitt smertelig klar over dette, det spørs bare om man klarer å holde den påtvungne solidariteten oppe på et tilstrekkelig høyt nivå til å unngå krakket. Stemningen for å ta på seg ytterligere økonomiske forpliktelser begrunnet i politiske ønsker, eksempelvis gjennom innlemmelse av også Tyrkia i EUs internøkonomi, tør være ytterst laber både i de nasjonale hovedstedene og i Brüssel.

Alt tyder på at den vedblivende, endog økende, nasjonalfølelsen innad i EU er kommet overraskende på fusjonsbyråkratene. Det virker som om de synes fenomenet nærmest er skammelig, noe mørkt og forhistorisk som ikke riktig hører hjemme i dannet selskap. Dem om det, vi andre vet at nasjonal samhørighet er en styrke som kan brukes til beste for hele samfunnet om lederne vet å nyttiggjøre seg den på en god måte. Innad i nasjoner er viljen til dugnad betydelig større enn når man må støtte fremmede, folk fra andre nasjoner, spesielt om man får inntrykk av at de andre ikke gjør sitt beste for å hjelpe seg selv. De aller fleste arbeider heller ekstra for en nødstilt slektning, og særlig for egne barn, enn for dem man ikke kjenner. Svekker man det indre samholdet i nasjonen, så svekker man også solidariteten. De ledere som ikke skjønner dette, lever med hodet i ideologiske skyer som hindrer klarsynet både hva etikk, politikk og økonomi angår.

Skaper man større heterogenitet i et samfunn – etnisk, språklig, historisk og religiøst – så reduserer man samholdskraften og solidariteten og bereder veien for organisatorisk fragmentering, endog atomisering. Det er ikke veien til framgang. For store enheter preges av fremmedgjøring og beslutningsmessig friksjon på grunn av avstanden mellom ledelsen og den arbeidende virkeligheten, men for små enheter blir også ineffektive og lite livskraftige, sårbare. Hva representativiteten og legitimiteten i politiske beslutningsprosesser angår, så kommer man ikke utenom at noen alltid vil utgjøre en majoritet mens andre er i mindretall uansett hvor langt man driver oppsplittingen. Janus-kvaliteten i organisasjoner og andre sosiale konstrukter blir man aldri kvitt, spenningen mellom viljen til å slå sammen og ønsket om å splitte opp er uunngåelig.

Til syvende og sist er det menneskene og folkene selv som må få bestemme hvordan de vil ha det. Hva dette angår var gamle Woodrow Wilson en ytterst framsynt og klok president. Og lederne får finne seg i at folket av og til velger andre løsninger enn de herskende på toppen ville foretrukket. Slik er det bare.

Les også

-
-
-
-
-