Gjesteskribent

Årets Nobels fredspris ble i år som kjent tildelt EU, under argumentet om at EU ene og alene har bidratt til freden i Europa i årene etter andre verdenskrig.

Dersom konteksten er toppmøter mellom europeiske ledere i Brussel går det selvsagt pent og pyntelig for seg, hva som tydeligvis ikke ligger til grunn er de realpolitiske aspektene rundt unionen.

Det har gått over et halvt århundre siden kull- og stålunionen ble undertegnet av Be-Ne-Lux-landene, Italia og de gamle erkefiendene Frankrike og Tyskland. Intensjonen var å underlegge kull- og stålproduksjon overnasjonal kontroll for å ungå en ny storkrig. Samtidig må vi her se an verdenssituasjonen rundt 1951. For det første hadde akkurat Tyskland blitt gjenopprettet som den nye forbundsrepublikken, altså et sønderknust land holdt i ørene av – og bygget opp av Vestmaktene. For det andre var de europeiske kolonimaktene under avvikling, og igjen var det behov å etablere en ny markedsordning. Hva som er det essensielle her, er hvor stor sjansen var for at to stormakter på et utbombet kontinent nok en gang ville gå til en ny krig?

Dagens EU fremstår i dag som en hybrid mellom en organisasjon og en føderasjon – sistnevnte slik stormaktene Frankrike og Tyskland drømmer om.

Vel, det finnes en forskjell mellom Tyskland og Frankrike. I Tyskland ivrer toppolitikere for en stadig tettere integrering , mens folk flest er mot. I Frankrike er det motsatt.

Videre kan man spørre seg om hvor stor og lykkelig den store europeiske familien er?

Mens statsledere skåler i edle dråper i Brussel, er det skarpe nasjonalistiske fronter innad i landene. Eksempler på dette er Flandern som vil ut av Belgia, Skottland vil ut av UK, Baskerland og Catalonia vil ut av Spania, Korsika vil bryte med Frankrike og Italia kan rett og slett ryke på midten.

Med andre ord har avviklingen av landegrenser, og mindre fokus på nasjonalstaten medført at enhver gruppe som føler seg anderledes i forhold resten av landet krever sin egen stat. Med andre ord er det ingen garanti for at det lykkelige grenseløse Europa leder an for en fredelig utvikling, nå også i Vest-Europa.

I Sør-Europa blir fredsprisen mottatt med vantro, naturlig nok. EUs prestisjevaluta euro har slått feil, landene har tydeligvis hatt en økonomisk kontroll tilsvarende en gjenganger hos «Luksusfellen» på TV3, men hvor langt kan EU gå? For Tysklands kansler Merkel er løsningen at landene skal settes under administrasjon, ergo skal redningen for denne valutaen være at landene skal overkjøres av føderale myndigheter. Eurolandene kan på mange måter takke seg selv. I sin iver etter å få innført euroen gikk det nok litt fort i svingene, men enhver med beina på bakken så hva som ville skje: pluss og minus blir aldri pluss. På samme måte som om et par hvor den ene hadde solid økonomi og fast jobb skulle etablert felles økonomi med en som levde på kredittkort.

Gode tanker om åpne grenser har gitt oss enklere muligheter til å dra på ferie, men også fritt spillerom for terrorister, smuglere og andre kriminelle. Det er vel en større belastning å oppleve innbrudd, enn å måtte vise passet på flyplassen?

En felles utenriks- og forsvarspolitikk vil selvsagt domineres av stormaktenes interesser, ergo vil EUs utenrikspolitikk i praksis være fransk utenrikspolitikk, som igjen vil si ovenfor tidligere kolonier i Afrika.

For å bli personlig kan jeg avsløre at jeg som 16-åring (1994) var en ihuga EU-tilhenger, men både tider, politikk og preferanser endrer seg. I dag fremstår EU som trollet i eventyret som gapet over for mye.
Samtidig var det ganske høflig å gi denne prisen til EU, man skal jo gi en syk og døende pasient en oppmerksomhet.