Sakset/Fra hofta

Hvilken hensikt tjener egentlig hele det digre politiske apparatet som i noen år har gått under navnet Den europeiske union?

Spørsmålet skal ikke oppfattes som om alt denne organisasjonen har foretatt seg i sine forskjellige innpakninger, har vært galt. Langt i fra. At det er forholdsvis enkelt å studere utenlands, eller at en lastebil enda enklere kan kjøre klippfisk fra Norge til Frankrike og ta med seg vin hjem igjen, er en god ting.

Men om man ser bort fra de fordelene ved frihandel og noenlunde fri bevegelighet av arbeidskraft, noe som allerede var oppnådd før organisasjonen skiftet navn til union (og ennå ikke er fullendt pga. komplikasjonene med pensjoner og annet), blir det stadig klarere at studentutveksling er en av dens ytterst få suksesser. Men det er ingen laurbær å hvile på, så spørsmålet består: Hva tjener den kolossen av institusjoner, regler, verv, toppmøter og alt annet til?

Det har i lang tid vært klart at unionen er en klønete lettvekter i utenrikspolitikken. Flere stormakter er med, men ikke bare er de ute av stand til å gi unionen styrke ved felles innsats og synergieffekter, de opphever den innflytelsen hver enkelt av dem kunne ha hatt ved innbyrdes uoverensstemmelse.

Da universitetsstudiene ble omorganisert slik at en treårig bachelorgrad ble etterfulgt av en toårig master, var det noen vittige, men litt for treffsikre tunger som evaluerte det hele med ligningen 3 + 2 = 0. EUs utenrikspolitiske aritmetikk er av det samme nihilistiske slaget. Her kan man oppleve at en hvilken som helst sum bestående av ledd som alle er lik 1, blir null. Hvis Storbritannia, Frankrike og Tyskland har forskjellige interesser, oppnår unionen null: 1 + 1 + 1 = 0.

Så lenge vakuumet denne impotensen etterlater fylles av noe annet og hensiktsmessig, er ikke dette noe eksistensielt problem. Verre er det når unionen ikke er i stand til å holde orden i eget hus. Eksemplene er mange. Det synligste er fellesvalutaen. At den var en dårlig idé, er i dag opplagt for enhver. Men når den først var gjennomført, var det en enda dårligere idé å forsvare den på halvhjertet og egoistisk vis.

Den tabben truer neppe valutaens eksistens, men har resultert i noe som er i strid med selve unionstanken: De nasjonale motsetningene er blitt større. Forsøket på å forene de europeiske befolkningene en gang for alle, har vært kontraproduktivt. Følelsen av europeisk samhold ville i dag ha vært sterkere hvis de som prøvde å styrke den med valutamessig doping, hadde ligget på sofaen i stedet.

En bitte litt overordnet betraktning av det greske dramaet, viser raskt at det burde ha vært en bagatell. Hellas utgjør tre prosent av befolkningen og to prosent av økonomien i eurosonen, ikke desto mindre blir landet gjort til et presserende, vedvarende problem.

Vi snakker altså om et økonomisk område med litt over ti millioner mennesker som er nokså skakkjørt. Lyder ikke det litt som Italia fra Napoli og ned til sydspissen av Sicilia? Den regionen er riktignok en hodepine for Italia, men på et vis til å leve med, og nokså langt fra å ta nattesøvnen fra noen i Brussel. Hvis noen mente fnugg av alvor med unionspraten, burde det ikke spille noen rolle at det problematiske området er en nasjon, og ikke en region.

Med den klønete håndteringen av det i historisk sammenheng bagatellmessige greske problemet – forfedrene greide å hanskes med tusen ganger verre ting – er det ikke til å undres over at unionen viser en så fantastisk passivitet og handlingslammelse stilt overfor mennesketrafikken over Middelhavet, eller en til de grader sløv likegyldighet overfor situasjonen i Syria/Irak, for ikke å snakke om tomrommet etterlatt i Libya da Ghadaffi ble styrtet.

En liten gjeng banditter med noen båter, havner og maskingevær – ikke akkurat Sovjetunionen, altså – har gått inn i dette tomrommet, og med sin transport av menneskelige varer klarer de omtrent på egenhånd å true den sosiale stabiliteten til en verdensdel og å gjøre Middelhavet om til en massegrav. Det siste er tragisk og skammelig, det første et irreversibelt problem Europa vil betale prisen for i generasjoner.

Man skulle i det minste tro at det burde være mulig å se noen små utslag av selvoppholdelsesdrift når trafikken begynner å anta proporsjoner som ikke lenger er neglisjerbare sammenlignet med kontinentets egen evne til å sette barn til verden.

Sannheten er dessverre at EU ikke bare er ute av stand til å fikse noenting, annet enn å administrere sånn noenlunde det som takket være noen andre fungerte greit fra før; det er ikke engang i stand til å beskytte seg selv. Om unionen holder frem som den stevner, er det tvilsomt om den opplever å fylle hundre år i noe i nærheten av sin nåværende form. Hvis den ikke klarer å lage troverdige stengsler mot kanaliseringen av afrikansk overbefolkning til Europa, kommer nasjonene – flere av dem med mye mer enn hundre år på baken – til å lage sine egne stengsler.

Når det ikke lenger er noen titalls tusen, men i størrelsesorden millioner unge menn uten salgbare egenskaper i kunnskapsøkonomier som flakker rundt i Europa, vil grensekontroller bli uunngåelige. Det samme blir regnskapet over hva det politiske apparatet i unionen har oppnådd siden 1990-tallet. De tolv stjernene i EU-flagget er sånn sett et greit symbol: Det er bare å fargelegge litt ekstra med gult mellom stjernene.

 

korrigert-eu-flagg
Resten overlates som en øvelse til leseren.