Kommentar

Vi har allerede konstatert at Norges regjering er ute av stand til å hanskes med den stadig økende strømmen til landet av i hovedsak unge muslimske menn. Det er ille nok i seg selv. Men det vi etterhvert er vitne til i disse dager, er en regjering som bidrar til å forverre situasjonen hver gang den meddeler et eller annet til offentligheten. Det er ikke bare ille, det er også fullstendig uakseptabelt.

Regjeringen forverrer situasjonen på flere måter, blant annet ved å bruke ord der hvor den burde vise handling, og ved å tale der hvor den burde tie. Den gjør uttrykket «show, don’t tell» om til det bakvendte og lett gjennomskuelige «tell, don’t show», den viser kort som den ikke burde vise, og den får en til å tvile på om det finnes særlig mange andre kort i ermet.

Det er ikke Norges interesser statsministeren ivaretar idet hun anfører sine grunner til ikke å iverksette grensekontroll på grensen mot Russland. Hun ser flere problemer med å «stenge» grensen – det er tilsynelatende umulig å gi grensepolitiet noen kriterier for å sile – enn med ikke å gjøre det.

Er det ikke et stort nok problem at landet får en hel masse mennesker i fanget som det ikke bare er masete og forferdelig kostbart å administrere, men som utgjør en formidabel langsiktig finansiell forpliktelse, en potensiell kriminalitets- og sikkerhetstrussel samt en kilde til omgjøring av norske lokalsamfunn til det ugjenkjennelige?

Et av de angivelig større problemene er visstnok menneskerettslig:

– Utfordringen med å stenge grensen er at det ikke løser noe problem. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sier at hvis noen ber om asyl, skal vi behandle sakene, sier Solberg til NTB.

Men den nasjonale selvoppholdelsesdriften sier at hvis asylstrømmen overgår vår evne til å hanskes med den, så får konvensjonene vike. Dette er noe som skjer hele tiden.

Det finnes f.eks. et avtaleverk som sier at grensen mellom Frankrike og Italia skal være åpen. Ikke desto mindre har Frankrikes regjering og byråkrati lagt ned store anstrengelser for at mennesker som kan tenkes å utgjøre en belastning for landet, ikke kommer seg over grensen.

For ikke å provosere unødig, sier de selvsagt ikke at Frankrike er viktigere enn overnasjonale regler, men det er ikke desto mindre baktanken hos enhver som har gått på École Nationale d’Administration. De snakker ikke unødig om det som vedrører landets sikkerhet. Til sammenligning pludrer Erna i vei.

En fransk statsminister ville da heller aldri ha gitt potensielle menneskesmuglere potensielt verdifull etterretning:

Solberg minner om at den norsk-russiske grensen er 196 kilometer lang.

– Det er viktig å huske på at mesteparten av den grensen er helt åpen, det er bare en liten del av den som er stengt med en bom, sier hun.

Det betyr i praksis at det vil være enkelt, men farligere for mennesker å krysse grensen et annet sted enn ved selve stasjonen på Storskog.

erna-solberg

Hvorfor kunne hun ikke heller ha hentet litt inspirasjon fra Tordenskiold (er det noen av rådgiverne hennes som vet hvem han var?) og gitt inntrykk av at grensesoldatene i Øst-Finnmark er mange flere enn de er? Vi er langt fra Machiavellis ideal om at en fyrste ikke skal tenke på annet enn militær kunst, men snakker hun ikke med en levende sjel med militær innsikt?

Som om ikke dette var skadelig nok, insisterer hun på den bort i natta-logikken som tilsier at grensen i teorien kunne være sommerstengt:

Solberg mener kravet om å stenge grensen er for lettvint.

– Det høres enkelt ut, men hva gjør vi hvis det står mennesker der i minus 10 grader? spør hun retorisk.

Rent bortsett fra at de angjeldende personene, som med ett er omgjort fra politiske flyktninger til klimaflyktninger – om enn på en litt uventet måte – kan kutte ned litt russisk vegetasjon og tenne bål, så er det ikke så fryktelig mange kilometrene å gå eller sykle tilbake til russisk sivilisasjon. Det er faktisk under halvparten så langt som en forholdsvis utrent yours truly greit klarer på to hjul i en alder som er et godt stykke over de fleste av asylantenes.

Men statsministerens fravær av praktisk sans er kanskje ikke det verste. Mye verre er det totale fraværet av konsekvenstenkning hun legger for dagen.

For vi er altså i en situasjon hvor det å gjøre noe har konsekvenser, og det å ikke gjøre noe har konsekvenser. Det å ikke gjøre noe, er ensbetydende med å oppmuntre mange flere mennesker til å søke lykken i Norge og ellers i Europa. For manges vedkommende resulterer det i en farefull ferd. Et ukjent antall personer – men vi snakker om tusenvis, kanskje over ti tusen – har dødd underveis. Andelen som dør er målbar i prosent (mens tilsvarende andel for en flyreise med et vestlig selskap måles i tusendedels promille). Mange har druknet, flere har omkommet av tørst i forsøket på å krysse Sahara, flere har dødd i ulykker med overfylte lastebiler, flere har blitt drept av menneskesmuglere de har prøvd å lure – noen av dem brent levende.

Spørsmålet kan derfor sendes i retur til Erna Solberg: Hva gjør vi hvis det står tre millioner reiseklare mennesker der, og kanskje tretti tusen av dem vil dø?

Svaret har hittil vært å redde liv. Og konsekvensen av det har vært at enda flere har vært villige til å risikere sine liv. Så man oppnådde det motsatte av hensikten. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. (Er det noen som lærer disse tingene lenger?)

Denne fantastisk svake statsministeren tar sikte på å løse problemene med ord, dvs. gjennom samtaler med Russland. Norsk utenrikspolitikk er som kjent samtalebasert. Man bringer Rabin og Arafat sammen i idylliske omgivelser, inviterer dem til å legge fortiden bak seg, og oppfordrer dem til å være snille med hverandre. Mens den internasjonale politikken for de fleste lands vedkommende dreier seg om å utøve makt for å ivareta egne interesser, er den for Norges vedkommende i sin helhet utarbeidet av Thorbjørn Egner.

Solberg opplyser at Norge fortsatt satser på å løse konflikten via diplomatiske kanaler.

– Jeg opplever ikke at russerne er uvillige til å hjelpe til her. Jeg opplever at vi har en god dialog.

Og dyrene i Hakkebakkeskogen opplevde at reven hadde til hensikt å bli vegetarianer. Deres opplevelser var i det minste ingen fare for rikets sikkerhet. IS-sympatisører kan begå terror når som helst, en tanke som norske myndigheter ikke lenger ser ut til å våge å tenke – noe de derimot gjorde sist vinter og vår, da poolen av mulige terroraspiranter var mindre enn nå. Men hvorfor skulle IS-sympatisørene gjøre det så lenge regjeringen rent faktisk er underkastet?

 

NTB/Aftenposten