Kommentar

150-årsjubileet for Italias samling går av stabelen i dag til det som kan kalles et stort kollektivt skuldertrekk. Den for det meste nokså beherskede entusiasme som måtte oppstå hos enkelte, oppveies av andres uttrykkelige misbilligelse, og de færreste synes å være nevneverdig opptatt av hva slags høytidelige eller pompøse arrangementer som kommer til å finne sted i forbindelse med feiringen.

Dette fraværet av allmenn begeistring tolkes av mange, langt på vei med rette, som ett av flere symptomer på at landet ikke er en vellykket nasjonalstat. Diagnosen er altså ikke gal, men inneholder ikke all informasjon om pasientens tilstand, som i visse henseende ikke er så alvorlig som man kunne tro.

Det er naturligvis mye som splitter italienerne: politikken, religionen, økonomien, lokalpatriotismen, korrupsjonen etc. Disse tingene er sågar ofte mer splittende i Italia enn i andre land. Og det finnes i uhyre liten grad noen positiv forestilling om nasjonen som hjelper folk til å finne hverandre i gjensidig fordragelighet på tvers av disse skillelinjene. Veien er derfor kort til å konkludere at man har å gjøre med en lite enhetlig politisk konstruksjon, et lappeteppe av lokalsamfunn som lett kan gå opp i sømmene.

Men kanskje henger bitene litt sterkere sammen enn mange tror.

Det er et par forhold som bidrar til det. Det ene er demografisk: Sør-Italia har mange mennesker, men få ledige jobber, dermed er det en jevn strøm av personer til de sentrale og nordlige landsdelene. Ikke så stor som på 1950-tallet, men fortsatt betydelig. Denne folkestrømmen fra sør til nord har over tid mildnet noe av det følelsesmessige motsetningsforholdet mellom de to landsdelene, selv om de på mange måter forblir to forskjellige verdener. Barn født i Nord-Italia av søritalienske foreldre som reiser til besteforeldrenes hus ved sjøen sørpå om sommeren, blir sine røtter bevisst og knytter bånd til sin sydlige opphavsregion. Langt fra så sterke bånd at de flytter dit, men sterke nok til at de ikke støtter tanken om norditaliensk løsrivelse.

Den massive flyttingen nordover var i sin tid motivert av ren økonomisk nødvendighet hos mange. De klarte rett og slett ikke å få endene til å møtes. Med dagens større velstand har flyttingen avtatt, hvilket har gjort at norditalienske arbeidsgivere har sett seg nødt til å ansette innvandrere, hovedsakelig fra Balkan og Nord-Afrika. Men pga. integrasjonsproblemer er innvandringen lite populær, og i det lyset virker landsmenn sørfra straks adskillig mindre fremmede. Innvandringen har altså til en viss, om enn beskjeden, grad utkrystallisert en sterkere italiensk bevissthet. Folk er blitt litt mer oppmerksomme på det som forener.

Det finnes ellers en styrke ved Italia som er undervurdert, i den grad den overhodet er omtalt eller forstått: Man har til tross for alt det som skiller, en følelse av skjebnefellesskap, forsterket ved historiekunnskapen, den utsatte beliggenheten og de vedvarende økonomiske problemene, og denne bevisstheten setter italienerne i stand til å finne felles løsninger når vanskelige omstendigheter krever det. Snarere enn en mentalitet av redde-seg-den-som-kan, hersker vissheten om at hvis-vi-synker-så-synker-vi-alle-sammen. Det får dem ikke til gi høylydt uttrykk for at de elsker nasjonen eller hverandre, men det er uansett en styrkende egenskap som kan vise seg å bli nokså verdifull i tiden fremover.

En oppdager ikke denne egenskapen ved hele tiden å låne øre til tomtønnene, som også i Italia utvilsomt er tallrikest og ramler mest. Men når beslutningstagerne blant italienerne mener alvor, er sentimentaliteten og den teatralske fasaden borte. All patosfylt retorikk fra dagen før har da status som det skuespillet og den varme luften den var. Da viker denslags plassen for realismen og kynismen historien har gitt dem, samt besluttsomheten med hvilken skjebnefellesskapet, hvor motstrebende og konfliktfylt det enn er, møter nødsituasjonen. Man er ved behov i stand til å finne brukbare og pragmatiske, av og til lyssky, ordninger til gjensidig gavn sammen med personer man egentlig ikke liker. Disse tingene skjer med liten grad av åpenhet på større og mindre skala hele tiden.

Det rokker ikke ved det faktum at Italia i europeisk sammenheng er under middels vellykket som nasjon, særlig når man assosierer det nasjonale med et hyggelig følelsesfellesskap basert på f.eks. felles historie. Selv historieskrivingen er jo årsak til bitter politisk splittelse. Men om man legger litt mindre vekt på fraværet av hygge, og noe mer på evnen til å opprettholde en slags sosial likevekt under vanskelige betingelser og med en lite velfungerende stat, fremstår det som et forbausende robust samfunn, langt fra så mislykket som italienere gjerne bærer seg over, noe utlendinger fort kan la seg farge litt for mye av hvis de tar det de får høre altfor bokstavelig. Tilhørigheten til dette samfunnet gir også identitet, ikke av en type som ofte og gjerne får en til å fremheve den med stolthet, til hverdags skjer det nok helst med et sukk. Men denne identiteten er like fullt en viktig del av ens personlighet, det er en rikholdig bagasje, som riktignok er tung å dra med seg.