Sakset/Fra hofta


Immigranter foran Annaruma politistasjon i Milano 6. november 1998 håper å få en av de 38.000 oppholdstillatelsene som var utlovet. Nesten tjue år senere pågår et lignende, enda større lotteri. Foto: Daniel Dal Zennaro / Reuters / Scanpix.
 

I mer enn et kvart århundre har Lorenzo Cremonesi vært en allestedsnærværende korrespondent i det utvidede Midtøsten for Corriere della Sera. Der hvor historie er blitt skrevet, har han vært på plass – også nede i underjordiske palestinske smuglertunneler et døgn før de er blitt sønderbombet av Israels væpnede styrker. Tre linjer skriver han fra Bagdad innen man får følelsen av å være der. Fra en sykeseng i Tunisia blogget han en gang hjem om islamistisk helsepersonell.

Hva gjør korrespondenten som driver research hver våkne time, når det utvidede Midtøsten kommer hjem til Milano, hvor Italias newspaper of record gis ut? Man drar naturligvis på reportasjereise dit. Og på samme måte som man ved behov bruker tolker (det trenger ikke Cremonesi), kjentmenn eller «fiksere» i Midtøsten utenriks, gjør en erfaren reporter det samme på et territorium som ikke lenger helt er hans eget – Midtøsten innenriks.

Cremonesis nøkkel inn til Milanos Midtøsten går gjennom et bekjentskap han kaller Ahmad, en 34 år gammel libyer som til forskjell fra praktisk talt alle sine landsmenn er kommet til Italia som turist på regulært turistvisum, og som snart skal reise hjem etter å ha hygget seg i den norditalienske metropolen som en hvilken som helst annen utenlandsbesøkende.

Ahmed oppsøker hverken moskeer, andre arabere eller typiske møtesteder for migranter. Men de er så tallrikt tilstede i byen at han likevel uunngåelig treffer på andre med samme opphav – et opphav han heller ikke gjør noenting for å skjule med tilpasning av klesdrakt, ansiktshår eller annet. De andre migrantene behandler ham som om han var i deres situasjon: på ulovlig opphold, med lite penger, og med behov for å utveksle informasjon og tjenester, eller simpelthen for et menneskelig selskap de hverken har eller ønsker med italienere.

Det finnes et utstrakt solidaritetsnettverk mellom de marginaliserte. På plassen foran domkirken befinner det seg grupper som straks drar kjensel på nye ansikter. Det samme gjør det i nærheten av Castello Sforzesco, for ikke å snakke om sentralstasjonen og Cadorna-stasjonen. Et slags spontant system for gjensidig assistanse mellom de små samfunnene av migranter som kommer til våre byer. «Hvis du vil, trenger du aldri være alene. De snakker til deg, de stanser deg på gaten, og de gir deg alle slags råd for å klare seg ved forskjellige behov.»

Det er ikke nødvendigvis alle sider ved denne nomadiske livsstilen som er like uskyldige, i alle fall ikke i Midtøsten utenriks:

«I Tunis ble jeg tilbudt tak over hodet og en seng. Men så ble jeg også invitert til å bli med til Syria og kjempe for IS. I Italia har jeg ikke opplevd noe slikt.»

Men kanskje noe beslektet?

«I Roma var det mange som fortalte meg veien til den nærmeste moskeen hvor man også kan få ly for natten.»

Noen behov er mindre spirituelle enn å dø for Allah på slagmarken:

«I Milano er jeg blitt tilbudt mat, men også selskap, jenter og narkotika», forklarer Ahmad.

Cremonesi trekker en sammenligning med nettverkene av italienere verden rundt, som også har hjulpet hverandre. Sammenligningen halter dog på ett essensielt punkt: Italienerne har alltid tilstrebet å bli en del av vertssamfunnene, og barna deres har som regel blitt mer amerikanske, franske eller britiske enn barn av arabere.

Også afrikanerne sør for Sahara opptrer spontant mye vennligere mot den arabiske turisten enn de gjør overfor italienerne. En dag spaserer han i Sempione-parken, den ene av de to store grønne lungene i sentrum av Milano. En gruppe gambiske pushere som kamuflerer sin virksomhet med å spille fotball mellom transaksjonene, tilbyr ham kokain til nedsatt pris. Man er hyggeligere overfor andre utlendinger. De sier ting som de aldri ville ha sagt til italienere. De tar det for gitt at Ahmad har det samme fiendtlige forholdet til sine omgivelser som de selv har.

Gruppens midtpunkt kaller seg Abu Baker. Den unge mannen, som kom ulovlig til Italia i 2012 og siden har levd fra hånd til munn, smiler og gir Cremonesis øyne og ører vennskapelige klaps på skulderen. Han rettferdiggjør den kriminelle livsstilen:

De hvite sørget for Ghadaffis fall. Han var den store forsvareren av oss afrikanere. Siden den gangen har det vært kaos i Libya. De hvite kolonisatorene har da også stjålet Afrikas rikdommer gjennom århundrer. Så hva er galt med at vi afrikanere stjeler litt fra de hvite denne gangen?»

Mussa, en annen ung mann i gruppen, forteller om sitt eget liv mellom arbeid og kriminalitet. Som asylsøker mottar han 2,50 euro daglige lommepenger.

«Av og til får jeg murerarbeid. Men det er alltid av kort varighet, og jeg tjener mindre enn 15 euro i timen svart. Jeg vil gjerne arbeide lovlig, men jeg har vært her i mindre enn to år og må vente på at italienske myndigheter gir meg oppholdstillatelse. I mellomtiden får jeg 75 euro i måneden, som alle andre i min situasjon. Hvordan kan jeg overleve på det? Det er umulig. Derfor er jeg tvunget til å stjele.»

Om Ahmad er interessert, kan Mussa skaffe ham nær sagt hva som helst mot kontanter: sykler, telefoner, sim-kort, moteklær…

Mimido, et tredje medlem av gruppen klager sin nød over rasismen i Italia, selv om de ble behandlet dårligere i Nord-Afrika før de kom seg over Middelhavet. I fem måneder måtte Mimido jobbe gratis. Men en eldre landsmanninne av ham i Milano er grei. Hun stikker innom parken med mat til dem av og til. Hun bor i Italia, men hjertet er hos diasporaen av hennes egne.

På domkirkeplassen treffer Ahmad en nordafrikaner ved navn Mustafà som selger ræl. Idet han forstår at Ahmad er libyer, taler han straks nostalgisk om al-Ammu, en av de mest beryktede menneskesmuglerne i Libya, som nå er i store vanskeligheter. Mustafà kaller ham «onkel».

Hver gruppe har sine territorier. I Via Dante treffer Ahmad en diaspora fra Bangladesh. De forteller om reisen til 6000 dollar og om livet som illegal i Milano.

Man skulle tro at italienske myndigheter ikke hadde noen større interesse av å ha alle disse menneskene rekende rundt i Milano. Men menneskene det er tale om, har imidlertid ingenting svarende til NAV som de på de innfødtes bekostning kan bruke som minibank. Politiet gir da også stort sett blaffen, forklarer bangladesherne:

«I Milano er politi og myndigheter snille. Politifolkene er humane. De plager en ikke, slik de gjør i Paris. Selv om vi er uten visum, lukker de øynene. Til syvende og sist vet de at vi blir igjen her og at vi finner en ordentlig jobb.

Og slik endrer de forholdet mellom tilbud og etterspørsel på et arbeidsmarked som allerede har vanskelig for å skaffe yngre italienere et arbeid man kan leve av. Enn så lenge lever de på foregående generasjonenes akkumulerte formue. En dag er den oppbrukt.