Kommentar

Da februar var over og middelhavsvinteren viste de første tegnene til opphør etter noen uvanlig kalde uker, begynte båttrafikken fra Nord-Afrika til Lampedusa å ta seg opp igjen. I løpet av noen dager i midten av mars kom det fire hundre mennesker til den lille italienske øya ikke langt fra Middelhavets sørbredd, hvorav nesten tre hundre i løpet av knapt et døgn.

Trafikken så langt bærer bud om en fortsatt jevn strøm av mennesker ut av Afrika, dog uten at mengden det er tale om ser ut til å nå de helt store antall, heldigvis. Det antydes at femten tusen er rede til å reise, sammenlignet med det tredobbelte antall ankomne året før. At noen av dem som har muligheten, fortsatt gjerne vil komme seg vekk fra land som Somalia og Etiopia er ikke så rart. Men hvorfor fortsetter det å forsvinne folk også fra land som Tunisia, kanskje den nordafrikanske staten som er best rustet kulturelt og økonomisk til å bygge en fremtid?

I den italienske næringslivsavisen Il Sole 24 Ore skrev Karima Moual, som hadde sin barndom i Marokko men studerte i Italia, ved en anledning at de aller fleste unge tunisiere er glade for den nye friheten og ser frem til å gjøre sitt for at det skal bli et enda bedre sted å leve, til tross for alle problemene. Tunisia står slett ikke ved avgrunnens rand, sier hun.

Det man leser mellom linjene hos den unge skribenten, er at personene som stakk av eller stikker av fra landene i regionen som har opplevd revolusjoner, neppe tror de har noen fremtid der, til forskjell fra det tross alt overveldende flertallet som blir igjen. Hvorfor det? Det er lett å tenke seg at dette enten skyldes at de tilhører familier som på grunn av sin posisjon i det gamle systemet er uglesett i det nye. Eller at tanken på anstrengelsen ved å bygge sitt eget land ikke avføder noen entusiasme, en anstrengelse de i egenskap av tidligere privilegerte personer ikke er vant til. Er det mer fristende å søke lykken i Europa?

Tidspunktet var i så fall ikke det heldigste. Konsekvensene av arbeidsledigheten i Sør-Europa lar seg nå avlese rett fra kjøkkenet på McDonald’s-restauranter og andre mindre prestisjefylte arbeidsplasser: Der hvor man for inntil bare noen måneder siden så mennesker av alle slags fysiognomier, er det i økende grad innfødte som jobber. Til tross for dette er det fortsatt mange afrikanere som finner enkelt og ærlig arbeid i land som Italia, men nåløyet er blitt mye trangere. Så den som reiser nordover i dag, eller som gjorde det i går uten å ha skaffet seg en ordnet tilværelse, vet at muligheten for å lykkes på arbeidsmarkedet er begrenset. Betyr det også at de er innstilt på å finne andre måter å overleve på?

Et resultat kan uansett med letthet observeres dersom man som undertegnede ikke rekker et tog ut fra Roma Termini ved lunsjtid en søndag, for deretter å ta en lang spasertur i omegnen i påvente av neste vogn fire timer senere.

Det er lenge siden Piazza dei Cinquecento utenfor den evige stads sentralstasjon var et hyggelig sted. Men det forfall som nå kan observeres både der og andre steder, er et som langt overgår tidligere tider. Søppelet flyter, stanken av urin er påtrengende, og langs fortau, på og rundt monumenter og på gressplenene sitter og ligger masse mennesker henslengt, de fleste nordafrikanske menn i tjueårene. Noen er ruset, andre ser seg rundt med det flakkende blikket til den som har noe å skjule. De utstråler fiendtlighet mot forbipasserende med opphav fra syd for ekvator, og de virker heller ikke vennlig stemt mot turister. Noen tyskere virker litt bortkomne, og haster videre ned mot Via Nazionale hvor det allerede en drøy uke før påskehøytiden begynner befinner seg masse turister. Jeg tar meg i å lure på om det var de samme nordafrikanerne som tente på madrassene sine under opptøyene på Lampedusa i fjor.

For det er vanskelig ikke å tenke at det ikke er Nord-Afrikas beste menn som har dratt sin vei. En god nyhet for Nord-Afrika, ikke fullt så god for landene på den andre siden av havet.

En spasertur i sørøstlig retning bekrefter en tidligere observert ghettoiseringstendens som nå er forsterket, hvilket nye halal-restauranter også vitner om. Jeg er klar over at mange italienere er bortreist for helgen eller er hjemme og hviler middag, om de ikke er dratt ut til Ostia i finværet. Men for noen år siden kunne man likevel til enhver tid se noen av de innfødte som fortsatt bor her i et visst antall, slik man stadig gjør i søritalienske byer med et betydelig innslag av mennesker fra fjerne himmelstrøk. Den opprinnelige befolkningen der «eier» stadig sine bysentra.

På vei ned mot og forbi Piazza Vittorio Emanuele er det nå knapt noen igjen. De frekventerer ikke sitt eget nabolag når de har fri. I barene arbeider kinesere, gatelangs går selgere av nipsgjenstander eller paraplyer fra det svarte afrika (det er meldt regn to timer senere), og nordafrikanerne driver rundt i grupper på tre, tilsynelatende uten mål og mening. I en park er de etniske gruppene helt adskilt. Noen kinesiske barn spiller basketball ved siden av en ruin hvis historie sannsynligvis interesserer dem og deres foreldre midt bak.

Etthvert som jeg nærmer meg Torpignattara blir det færre kinesere og afrikanere, og flere fra Sørøst-Asia og det indiske subkontinent. Ingen smeltedigel her heller. Om det er rasisme snarere enn egenskapene til de nye naboene som holder italienerne unna sine gamle nabolag, må det også være rasisme mellom praktisk talt hvert eneste par av etnisiteter — en tanke som i sin tid slo meg da et okkupert, nedlagt gymnas i Sør-Italia ble strengt inndelt etter landbakgrunnen til de hus- og papirløse innvandrerne som hadde tatt tilhold der.

Jeg små snu og gå tilbake for å rekke toget, og på veien tar jeg en kort tur innom Santa Maria Maggiore. Roma er ennå ikke som London, men tanken på at den svære kirken er en slags moderne katakombe slipper likevel ikke helt taket.