Sakset/Fra hofta

Blant tingene som har bidratt til resultater i kampen italienske myndigheter med vekslende hell har ført mot mafiaen, er utnyttelsen av detaljerte vitnesbyrd fra avhoppere som går under betegnelsen i pentiti – de angrende. Nå ser det ut til at samme fremgangsmåte anvendt på muslimske ekstremister som er kommet på bedre tanker, kan resultere i informasjon som er nyttig i den videre bekjempelsen av islamsk terror.

Den 24. september i fjor ble det avsagt dommer mot fem medlemmer – tre tunisiere, en marokkaner og en palestiner – av en islamsk terrorcelle basert i den søritalienske byen Andria. En av dem var imam ved moskeen i byen, og cellen drev blant annet rekruttering av jihadister som fikk kamptrening på italiensk territorium.

Den 591 sider lange dommen, i seg selv en sjeldenhet, ble først offentliggjort for noen dager siden, og er nylig omtalt i Corriere del Mezzogiorno. Blant domspremissene finnes detaljer fra avhør av tre avhoppere involvert i andre lignende saker, som ikke bare bidro til fellende dommer i saken mot de fem, men også gir et mer generelt bilde av de islamistiske terrornettverkene i Europa.

Disse nettverkene fremstår som tette, godt skjulte, og spredt over halve Europa. Dommen forteller også detaljert om hvordan de fungerer, herunder teknikker for å skaffe seg oppholdstillatelse eller for å ligge lavt i terrenget og ikke vekke mistanke, for eksempel ved å ta et enkelt, alminnelig arbeid. Andre temaer er anskaffelsen av falske reisedokumenter, taktiske forflytninger rundt omkring i Europa, og forberedelser til reisen til en av jihadistenes fronter.

jihadister
Tøffe på bildet, men ikke lette å oppdage.

 
Viktig er også den ideologiske komponenten:

Men det som fremstår med enda større klarhet, er hatet og indoktrineringen til hat som drives for å styrke det Marco Minniti – stabssjef ved statsministerens kontor med ansvar for de hemmelige tjenester – kaller «den molekylære terrorismen», som blir stadig mindre synlig, stadig vanskeligere å tyde, og vanskeligere å trenge igjennom.

En marokkansk avhopper ved navn Chokri Zouaoui forteller om de spirituelle forberedelsene til det terroristene kaller martyriet.

«De andre bærer deg på gullstol, de legger en rød løper foran deg som du kan gå på, det er en følelse… jeg klarer ikke å beskrive den ordentlig. I det øyeblikket er den utrolig, det er det største.»

Tunisieren Jelassi Rihad forteller om hemmelighetskremmeriet rundt dem som vurderer å ta det siste, avgjørende skrittet:

«Hvis bare to vet det internt i gruppen, så forblir det en hemmelighet mellom de to. Eller de kan være tre. Noen ganger består gruppen av seks personer, og det er bare to som vet.»

Rihad nevner en barndomsvenn av seg om var blitt indoktrinert i samme miljø:

«Han var aldri andre steder enn hjemme eller i moskeen… han var redd for å, la oss si, bli frisk! For på den måten unngikk han å forstå at det var tale om hjernevask.»

Samme person siterer noen av teknikkene for overtalelse av den fremtidige «martyren»:

«Du gjør nytte for deg ved å dø, du gir et bidrag til din egen frelse. Du gjør det ikke for meg, men for å redde deg selv. Du skal jo dø uansett.»

Men noen ganger er det en form for rasjonalisering av en desperat utvei:

«Når man har sittet flere år i fengsel og går på gaten i Milano, det snør og er kaldt, og man hverken har ly eller noe å spise, og dessuten risikerer utvisning til landet sitt, hvor tjue års fengsel venter… da er den eneste løsningen å dø.»

En slik tingenes tilstand gir grobunn for de rekrutteringsansvarliges oppildning til hatet, som gir mening til den ekstreme utveien:

«De klarer dessverre å så et hat som er så utrolig at personen det gjelder knapt kan vente med å dø for dette hatets skyld. Raseriet er så sterkt at man aksepterer å bli sprengt i luften.»

Avhørsprotokollene viser at den hellige krigen ikke bare består av spektakulære aksjoner, men også små hverdagshandlinger. I en verdensanskuelse hvor oppfattelsen av å være i krig dominerer, blir selv det å anrette en liten skade å oppfatte som en svekkelse av fienden. Hvis mange nok gjør det samme, blir den totale virkningen betydelig.

Det viser seg at Nord-Italia er bedre egnet enn Sør-Italia som terrorbase. Norditalienerne er jevnt over mindre interessert i hva personene rundt dem foretar seg, mens søritalienerne til sammenligning er mer påtrengende, og gjerne vil vite mest mulig.

Rihad forteller at det ble opprettet en bedrift til anskaffelse av dekkjobber i Legnano i den nordlige Lombardia-regionen.

«Det fantes et hus til disposisjon i flere år, uten at noen fattet mistanke. Det skjedde jo ingen kriminalitet. Lombardia er noe helt annet. Der kan du føre en ubemerket tilværelse også på et lite sted. Det holder at du, la oss si, passer dine egne saker. Hvis du lager kvalm i fylla, ringer folk til politiet, men hvis de ser at du står opp om morgenen, så… det er en annen mentalitet der. Jeg tror ikke det samme ville ha vært mulig i sør.»

Om det er enkelt å planlegge terror i hemmelighet i Lombardia, er det nok enda enklere i Skandinavia.

 

Il pentimento dei terroristi islamici