Sakset/Fra hofta

Italia ser ut til å bli et fremtidslaboratorium, et sted der demokratiet må hanskes med problemene knyttet til lovlig og ulovlig innvandring. Den nye regjeringen har tatt noen grep for å få situasjonen under kontroll, og får øyeblikkelig stempel som fremmedfiendtlig og assosieres med 30-tallet.

CNN viste ikveld en reportasje fra en romaleir i Roma. Forholdene så ubeskrivelige ut. Myndighetene har vedtatt at romafolket i Italia skal registreres ved fingeravtrykk. Statsminister Frattini, som er tidligere EU-kommissær for justis, lot seg ikke vippe av pinnen. Han sa det er uholdbart at myndighetene ikke vet hvem som oppholder seg i landet. Derfor må det tas fingeravtrykk. Det samme skal for øvrig skje med alle borgere innen 2010. Men man begynner med romafolket. Det skal være et hundretall slike leire i Italian, ifølge CNN. Man må spørre: hvor lenge kan slike leire eksistere midt i samfunnet?

Hendelsen der romajenter druknet på en strand utenfor Napoli har fått presse. I norske medier fremstilles lokalbefolkningen som likegyldige og brutale. Det gjøres ikke noe forsøk på å forklare hvorfor folk inntar slike holdninger. Det ville være for slitsomt for journalistene å ta inn over seg. Man foretrekker i stedet å henge ut italienerne.

Denne bekvemmelighetsposisjonen er journalistenes foretrukne, i stedet for å analysere hva som skjer i Europa. Over alt er det problemer med å ha kontroll med situasjonen. Slik opplever også befolkningen det: Myndighetene har på mange områder mistet kontrollen, eller myndighetene strides seg imellom.

Et eksempel på det forteller Magdi Allam, redaktøren i Corriere della Serra, som omtaler utvisningen av en radikal imam fra Milano. Politiet må ikke bare slåss mot ekstremistene, men også mot dommere som vil beskytte dem.

Slitet med å hive ut den som sår hat

For et strev det er å hive ut en islamsk terrorapologet fra Italia! Det var et administrativt, politisk og juridisk slalåmløp som i går gjorde det mulig for Italia å fjerne Mohamed Kohaila, selvutnevnt imam ved moskeen i Via Cottolengo i Torino. Han er blitt betraktet som en trussel mot offentlig orden og sikkerhet etter at det skjulte kameraet til TV-programmet Anno Zero registrerte en av hans prekener, hvor han hyllet den hellige krigen mot jøder og kristne, forbød integrasjon med det vestlige samfunn, og påbød kvinnenes underkastelse.

Det var en innviklet, eksklusivt italiensk løsning, realisert som følge av Innenriksdepartementets klartenkte analyse og operative resolutthet, som først omgikk statsadvokatens «nøytralitet», for siden å konsolidere sin egen posisjon takket være en dommer som støttet opp under beslutningen, slik det også er foreskrevet i de nye reglene for utvisning grunnet terrorisme, som ble vedtatt i parlamentet for ikke lenge siden. På denne måten ble prosessen dessuten fremskyndet for å unngå en mulig inngripen i siste øyeblikk av domstolen i Strasbourg.

Den største takken skylder vi Maria Grazia Mazzola. Hun laget innslaget i det av Michele Santoro ledede programmet, som gikk på luften den 29. mars 2007, hvor et skjult kamera foreviget Kohaila idet han prediket hat, og eksplititt rettferdiggjorde terrorismen med paroler som hyllet bin Laden. Vi skylder også en takk til Giuseppe Petronzi, sjefen for det hemmelige politiet i Torino, til statspolitisjef Antonio Manganelli, og til innenriksminister Giuliano Amato, som alle hadde bidratt til å få i havn etterforskningen, som var begynt før Anno Zero ble sendt. Resultatet av undersøkelsene bekrefter hvordan den registrerte og fjernsynsoverførte prekenen oppildner til hat mot Vesten, hvilket allerede var mer enn tydelig.

Men disse tre herrer har måttet forholde seg til tre hindringer. Den første var beslutningen fattet av undersøkelsesdommeren ved statsadvokatembedet i Torino om å henlegge saken, som ble tatt ut for rettferdiggjørelse av terrorisme. Det virket som en upartisk posisjon, idet den valgte å se bort fra såvel mistanken om forbrytelse fra Kohailas side som mistanken om injurie og krenkelse av privatlivets fred fra journalist Mazzolas side. En klassisk skylddelingsmanøver som ikke ville ha gjort noen altfor misfornøyd, men som i praksis reddet den selvutnevnte imamen ved å gi ham tilbake en respektabel fasade, noe enkelte lokalavisjournalister gjorde seg medskyldige i, da disse næret av en absurd lokalpatriotisk ånd fikk seg til å inngå allianse med djevelen, bare for å diskreditere arbeidet utført med profesjonalitet av Mazzola.

Den andre hindringen bestod i vedtaket av det nye regelverket fra parlamentets side, hvilket begrenser innenriksministerens makt til å fjerne fra det nasjonale territorium enhver som utgjør en trussel mot den offentlige orden og sikkerhet, og som forlanger at en slik beslutning stadfestes av domstolen. Og dét er farlig i et land hvor tilbøyeligheten til ikke å motarbeide ekstremistene og de islamske terroristene er dominerende, og hvor politiseringen dessverre er utbredt innenfor dommerstanden. Men denne gangen gikk det heldigvis bra. Nei, mer enn bra. For den italienske dommerens tilslutning har faktisk gjort det vanskeligere for domstolen i Strasbourg å gripe inn.

Noe som nettopp representerte den tredje hindringen. De ansvarlige i Innenriksdepartementet var utmerket godt klar over hvordan en kjennelse fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen sist 29. mai i tolvte time opphevet utvisningsvedtaket mot den forhenværende selvutnevnte imamen i Varese, Majid Zergout, samt hans medhjelper Abdelillah el Kaflaoui. Disse ble frifunnet fra anklagen om internasjonal terrorisme av dommerne i Milano sist 24. mai, akkurat idet de var i ferd med å gå ombord på et fly til Marokko på Malpensa-lufthavnen. Så for å unngå at noe slikt skulle kunne gjenta seg, lyktes man i å få utvisningsvedtaket kunngjort umiddelbart før avreisen fra det nasjonale territorium. Det virker utrolig, men vi er kommet dit hen at man for å kunne beskytte retten til egen sikkerhet er nødt til å passe seg, ikke bare for de islamske terroristene, men også for den italienske og europeiske dommerstanden.

Nåvel, utkastelsen av Kohaila premierer arbeidet utført av det hemmelige politiet i Torino, som allerede hadde klart å hive ut av Italia to andre selvutnevnte imamer med forbindelser til den internasjonale islamske terrorismen: marokkaneren Bouriqi Bouchta og senegaleseren Abdulqadir Fadlallah Mamour. Men først og fremst gir dette godt håp, for det virker som om man endelig har forstått av hatets predikanter er en viktig og fundamental del av terroristaktivitetene. I det minste er dette forstått av enhver som arbeider direkte med å bekjempe terrorismen. La oss håpe at også våre politikere og dommere forstår.

Av Magdi Allam, Corriere della Sera, 10. januar 2008

Oversettelse: Christian Skaug.