Det er nå velkjent at noen muslimer i Norge reiser til utlandet for å krige i islams navn, og at andre tilhørende de samme miljøene arbeider målrettet for å islamisere det norske samfunnet — i første omgang ved hjelp av indre propaganda og justis.

Går det an å si at dette kom som en overraskelse?

Nei, det gjør det ikke. 11. september 2001 i New York og 7. juli 2005 i London viste at det fantes muslimer i Vesten som var villige til å ofre livet for å rive med seg flest mulig vantro i døden. Det sier seg selv at andre med lignende bakgrunn godt kunne tenkes å delta i jihad på andre måter enn ved å sprenge seg selv i luften, eller i ubevæpnet islamisering for den del.

I tiden mellom de to nevnte hendelsene ble det da også avdekket at hundrevis av muslimer — som ikke levde i noe ideologisk vakuum — reiste fra Europa til land som f.eks. Afghanistan, Tsjetsjenia, Irak, Saudi-Arabia, Marokko, Israel og Kashmir for på en eller annen måte å delta i terror eller hellig krig i islams navn. Det er nå ti år siden den egyptisk-italienske journalisten og senere politikeren Magdi Allam skrev sin banebrytende artikkelserie om radikal islam i La Repubblica, et arbeid han senere fulgte opp i Corriere della Sera.

Et av de sentrale funnene i Allams research, var rollen italienske moskeer spilte i radikaliseringen. Det følgende er fra hans bok Kamikaze made in Europe (Mondadori, 2004):

Det er nå tydelig at det organiserte islam, det såkalte «moskéfolket», etterstreber en modell hvor en teokratisk stat bygger rede i rettsstaten. Man velger større eller mindre grad av konfrontasjon etter fleksible kriterier, avhengig av styrkeforhold og muligheter. Virkemidlene som benyttes er alt fra propaganda, simulering, dialog og hykleri, til avtaler og allianser. Men også moralsk undertrykkelse, blind underkastelse, utpressing, trusler, skremsler, utstøtelser og vold. Det hele med de konstitusjonelle garantiene som brekkstang, idet man nyter godt av lovens beskyttelse og det demokratiske styresettets friheter. Dette for gradvis å skaffe seg religiøs, politisk, kulturell og økonomisk makt, i første omgang internt i det muslimske samfunnet — som overveiende består av fredelige og lovlydige personer med ønske om å integrere seg i storsamfunnet med dets felles verdier. Og i neste omgang skaffe seg monopol på å representere muslimer overfor myndighetene, i den hensikt å påtvinge sin makt også på det vestlige samfunnet som har tatt imot dem. Det er altså ingen tilfeldighet at Vesten er blitt en bastion for radikal islam som produserer nye mujahedin.

Denne innsikten gjorde at Italias daværende innenriksminister Beppe Pisanu satte seg fore å «frigjøre landets moskeer fullstendig fra voldspredikantene som rekrutterer til hellig krig». I hvilken grad italiensk politi har lyktes med det gjennom årenes løp, er et åpent spørsmål, men det resulterte i alle fall i deportasjoner av imamer som i skjulte mikrofoners nærvær bad Allah om at det måtte begynne å brenne under de vantros føtter. Jihad-turismen er ikke opphørt i Italia, men kanskje er den mindre enn den ville ha vært i fravær av en politi-innsats i tråd med regjeringens høylydt erklærte intensjoner.

Ti år etterpå er Norge altså i ferd med å gjøre noen av de samme erfaringene som større politiske laboratorier i Europa allerede har vært igjennom. Hatpredikanter kommer til Norge for å oppildne «moskéfolket», på toppen av det hele i lokalene til Høyskolen i Oslo — en inntagelse av den sekulære sfæren som ikke er noen dårlig symbolsk seier.

For alt vi vet, kan det godt hende at norsk etterretning er like påpasselig som den italienske. Men det er i så fall til tross for et nesten totalt fravær av politiske signaler om at aktiviteter av den typen f.eks. Islamnet bedriver, er en fare for rikets sikkerhet som må bekjempes. Og aktivitetene får uansett ingen alvorlige konsekvenser.

Unnfallenheten som de norske politikerne, eller pressen for den del, viser overfor personer av Haitham al-Haddads støpning, som Hege Storhaug akkurat har skrevet om, er sånn sett svært illevarslende. Når bønner om at Allahs vrede skal ramme i dette livet er å anse som en del av ytringsfrihetene islamistene kan ta seg med skarpskodde advokaters hjelp, er vi i sannhet på ville veier.

Petter Nesser ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) opplyste nylig under et foredrag i Oslo Militære Samfund at minst tretten muslimer har reist fra Norge for å krige utenlands. Siden Norges muslimske befolkning kanskje er en tiendedel av Italias, er det grunn til å tro at tilbøyeligheten til jihad-turisme ikke er noe mindre på nordlige breddegrader, enda de radikaliserende kreftene har holdt på i kortere tid.

Det betyr at vi har endt opp med en hard islamistisk kjerne som vil anrette stor skade på samfunnet med mindre den konfronteres sterkt nok og raskt nok.

Inntil videre er det ikke mye som tyder på det er i ferd med å skje. Norge går, som vanlig, i søvne.