Kommentar

Etter at sunni-ekstremistene hadde skåret hodet av den amerikanske journalisten Jim Foley, sa Obama blant annet dette:

People like this ultimately fail. They fail, because the future is won by those who build and not destroy.

Det er god grunn til å tro at det er som den amerikanske presidenten sier. I det lange løp, vel og merke. Så et spørsmål er det vanskelig ikke å stille seg: Hvor mye skade skal de først rekke å anrette hjemme hos oss?

Siden det ikke er mulig å se inn i fremtiden, er det ingen gitt å svare. Men vi kan prøve å skaffe en viss oversikt ved å bedømme hvor stort potensiale den muslimske fundamentalismen har for å gjøre skade, og hvor sterke antistoffer som finnes i samfunnet.

Som tidligere antydet ligger forholdene til rette for at Europas jihadister kan stelle i stand mer ugagn enn den palestinske terrorismen gjorde på 1970-tallet, for det fantes ikke flere millioner marginaliserte palestinere på europeisk jord som var rede til å ta ut sitt sinne mot tilfeldige medlemmer av en vertsbefolkning betraktet som en del av fienden.

I dag kan en jihadist betrakte samfunnet han – eller hun – er oppvokst i som en del av fienden. Og som vi har sett i Norge, kan det samme skje med en anti-jihadist.

italia.røde.brigader.2012-Sfiorando-il-muro-trailer-e-poster-del-documentario-sugli-anni-70-2
Foto: fra Silvia Giraluccis film «Sfiroando il Muro»

For den bakoverskuende analysens formål er det derfor kanskje mer relevant å sammenligne med den fascistiske og den kommunistiske terroren i Europa rundt 1970-tallet, som for Italias vedkommende i hovedsak pågikk i tiden 1969-1984 – en periode kalt «gli anni di piombo» (blyårene).

Status over volden i denne perioden er i størrelsesorden flere hundre døde og flere tusen attentater. Det kom ikke til regulære krigshandlinger, og det ble da heller ikke definert som en borgerkrig. Turismen til landet opphørte ikke. Ei heller betydde det slutten for det noe ufullkomne italienske demokratiet, men det må vel sies å ha vært nære på.

I den grad forutsetningene for brann er tilstede ved nærvær av brennbart materiale, oksygen og høy temperatur, vil forutsetningene for såvel islamsk som anti-islamsk terror være tilstede i Europa i overskuelig fremtid – særlig i det nordvestlige Europa, tatt i betraktning hvor de tilreisende IS-jihadistene stort sett kommer fra.

syria.isis.jihadflag

Det er ikke vanskelig å tenke seg sorte brigader av islamister (IS har valgt bort grønnfargen) i stedet for kommunistenes røde, og en reaksjon i form av terrorisme fra marginaliserte innfødte – en gruppe personer som kan vokse både i antall og organisasjonsevne med økonomisk vanskelige tider.

Da de femten blyårene var over, hadde ikke «the people who destroy» vunnet. Selv om de to terrorfløyene i sin ytterste konsekvens representerte en dyp politisk splittelse som i Italia er en slags naturkonstant, så de aller fleste både på høyre- og venstresiden med avsky på volden ekstremistene utøvde, uansett hvilken side disse siste tilhørte. All giften den italienske borgerkrigen mot slutten av den andre verdenskrigen etterlot, var dessuten et historisk skremsel mot å gi seg hen til blodtåka.

Og til tross for det nordmenn, franskmenn eller amerikanere ville kalle en nokså mangelfull nasjonalfølelse, var alle de involverte italienere, og de delte et samfunn som det for nesten alle var bedre å prøve å beholde så godt som mulig, enn å sprenge i filler. Det var ingen etniske ghettoer som kompliserte bildet.

Til sammenligning har vi i deler av dagens Europa flere nasjoner i de enkelte statene, og de har en tendens til segregasjon. Det er ikke nødvendigvis det samme samfunnet man deler lenger. Og tilhørigheten defineres ikke lenger bare av et fast territorium og faste omgangsfeller, men også av den nye medievirkeligheten og de større mulighetene til å reise som globaliseringen har brakt med seg. Det hele er altså mye mindre håndgripelig enn 1970-tallets virkelighet.

Det er kanskje vårt beste håp i dag også at vanlige muslimer og vanlige «innfødte» ikke er med på volden. Men det risikerer å bli en mager trøst hvis vi får noe i retning den italienske terrorismen.

Hvilke andre antistoffer har vi, bortsett fra politi og etterretning?

En ting som slår en i oversikten over det estimerte antallet tilreisende IS-jihadister fra forskjellige land, er at mange er rekruttert fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Belgia, mens det ikke er reist flere fra Italia enn fra Norge.

Selv om det riktignok er flere muslimer i Storbritannia enn i Italia, er det fortsatt tale om et særdeles sterkt misforhold mellom de respektive jihadister pr. muslimsk innbygger. Så hva er det Italia har som Storbritannia og de andre nevnte ikke har?

En umiddelbar observasjon er at de sistnevnte alle sammen er godt utbygde velferdsstater. Italia er ikke det. Der lar det seg vanskelig gjøre å pønske ut attentater mens trygden tikker inn på kontoen. Det er også mindre tendens til ghettoisering enn i Nord-Europa. Kulturen på stedet er mer smittende av denne og flere andre grunner.

Et annet forhold som ikke kan unngå å spille inn, er at Italia i snart ti år har deportert og rettsforfulgt voldsforherligende imamer, noe meningsmålinger antyder at nittifem prosent av muslimene støtter. Det er like lenge siden Magdi Allam skrev boken «Kamikaze made in Europe», hvor han advarer mot det vi i dag ser på større skala. I Nord-Europa er man derimot mest opptatt av å verne om ytringsfriheten hos personer som selv ikke ville nøle med å innskrenke andres.

For Norges vedkommende spiller det trolig en rolle at vi selv så langt har unnsluppet følgene av den islamske terrorismen. I Italia husker man sin egen terrorisme, og vil helst ikke se noe lignende igjen. Måtte vi slippe å gå igjennom den samme formen for voksenopplæring.