Kommentar

Det italienske mediekonsernet Quotidiano Nazionale, som utgir tre regionaviser med en klassisk liberal-konservativ profil, offentliggjorde forleden resultatene av en spørreundersøkelse blant muslimer i Italia, som tegner et lite oppløftende bilde av utsiktene til integrering. 31 % av de spurte vil gjerne at islam skal erobre Vesten.

Akkurat som i Norge gjøres det også i Italia endel bra journalistikk som berører revolusjonen i Europa, og felles har de to landene også at saker som hadde fortjent større ekko hos omgivelsene, ikke får det. Hvis fem sentralt plasserte redaktører har en stilltiende overenskomst om at et tema ikke skal komme på alles lepper, vel så blir det slik. Det hjelper ikke om noe blir problematisert i Adresseavisen, Sunnmørsposten og Altaposten, hvis Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK og TV2 holder tett.


Marco Minniti. Foto: Remo Casilli/Reuters/Scanpix.

Nå har disse tre italienske avisene – to av dem store i henholdsvis Bologna og Firenze, men ikke på riksplan – innhentet reaksjoner fra innenriksminister Marco Minniti i et intervju som ble offentliggjort fredag. «De store vestlige demokratienes fremtid står på spill i integreringsspørsmålet», fastslår han uten omsvøp. Man må vel si at omgivelsene har et nonsjalant forhold til risikoen.

Den offentliggjorte undersøkelsen er seriøs, interessant og relevant, vedgår statsråden, og legger til at de verbale sammenstøtene om temaet ikke fører noen steder.

Quotidiano Nazionale: Så hva er det konkret som har gjort størst inntrykk på Dem i datamaterialet som vi har offentliggjort de tre siste dagene?

Marco Minniti: Det gjorde inntrykk på meg at det i noen viktige spørsmål, som kvinners rett til å studere, var 60 % som sa seg enige.

Reporteren Andrea Cangini antyder at det kanskje påhviler innenriksministeren å anse glasset som halvfullt snarere enn halvtomt, men innvender at det muligens burde gjøre større inntrykk at 41 % av muslimene som har bodd lenge i Italia, mener at kvinnene likevel helst ikke burde studere.

Minniti får et alvorlig, nesten dystert uttrykk, innrømmer problemets «religiøse» rot, omtaler visse oppfatninger som «uakseptable» og forlanger et «kulturelt brudd» med forstokkede elementer ved den islamske identiteten. Når Cangini konfronterer ham med at halvparten av de «italienske» muslimene mener at Koranens lov står over statens, blir han veldig tydelig:

Hør her, jeg vil ikke bli misforstått. Jeg er helt overbevist om at graden av sivilisasjon i et land fremfor alt kan måles ved hjelp av to størrelser: relasjonene mellom menn og kvinner, og mellom politikk og religion – mellom stat og kirke, om De vil. Uansett er og blir vår linje kun denne: Våre verdier må for enhver pris absorberes.»

Statsråden er ingen tilhenger av multikulturalismen:

Den som mener at kvinner må være underordnet menn, eller at statens lover er underlagt Guds lover, sharia, setter seg selv automatisk utenfor vår rettskultur. Det finnes verdier som det ikke kan forhandles om, og disse har vi plikt til ikke å fravike.

Men hvordan vil statsråden omsette teorien i praksis? Hva er det den som «setter seg selv utenfor vår rettskultur», konkret risikerer?

I ekstreme tilfeller håndhever man loven så strengt at foreldreretten oppheves, slik det skjedde med de pakistanske foreldrene i Bologna som barberte hodet på datteren fordi de anså henne som altfor «vestliggjort».

Statsråden kan «talk the talk», særlig når det gjelder mindreårige, men når det kommer til stykket vil han ikke nødvendigvis «walk the walk», og slett ikke med foreldrene deres:

Men jeg tror ikke integrasjonen kan påtvinges ved hjelp av lovverket. Hvis vi satte hardt mot hardt når det gjelder religiøse overbevisninger, ville vi oppnå motsatt resultat av det vi ønsker.

Og det betyr…?

Den rette veien går gjennom delaktighet og felles ansvarliggjøring.

Minniti går over i svada-modus.

Han er da også den statsråden som har satt i gang en prosess hvis logiske utgang er en overenskomst mellom staten og representanter for islam som ville innebære Italias anerkjennelse av islam som religion. «Jeg vet ikke om De forstår det revolusjonerende ved en slik forandring» sier Minniti belærende til reporteren – trolig uten å erkjenne risikoen for at han selv kunne bli gjenstand for den samme anklagen.

Innenriksministeren er tøff i trynet, men til syvende og sist har dette italienske svaret på Jan Bøhler slått seg til ro med utskiftningen av befolkningen. Migrasjon kan etter hans oppfatning ikke stanses, bare administreres. Men administrasjonen kan bli litt vel ivrig:

Vi må bekjempe og få en slutt på den ulovlige tilstrømningen, men forsterke de lovlige kanalene og satse på kvalitetsinnvandring.

For eksempel hvordan?

For eksempel ved at ambassadene våre velger blant søkere. De kunne også få oppgaven med å lære migrantene italiensk, slik at betingelsene er tilstede for at de raskt kan innpasse seg når de kommer til Italia.

Innpasse seg i hva? kan man spørre seg. Mange italienere reiser utenlands for å finne arbeid.

Cangini avslutter intervjuet med å be Minniti om en kommentar til at mange muslimer er enige i jihadistenes mål, om enn bare unntaksvis deres midler:

På de røde brigadenes tid var det flere på venstresiden som betraktet brigadistene som «kamerater som gjør feil», mens andre – som jeg – hevdet at de slett ikke var «kamerater». En kamerat dreper ikke for sine ideer, selv om han i verste fall går i døden for dem. Det samme gjelder den islamske terrorismen. Det finnes en uakseptabel «sump av yngleplasser», med en utbredelse som heller ikke kan aksepteres, hvor terroristene opererer fritt. Det er opp til oss å tørke den ut.

Det statsråden ikke ser ut til å forstå, er at denne «sumpen» har en lei tendens, som har gjort seg gjeldende i vår fase av historien, til å oppstå der hvor islam får kritisk masse.

Selv om han viser flere tegn til større realisme enn sine mest virkelighetsfjerne norske politikerkolleger, tror han likevel at han har funnet de vises sten. Han skal gjøre islam i Italia til gull. Vil verden fremdeles bedras?