Sakset/Fra hofta

Den menneskelige siden ved dramaet i Irak blir i all hovedsak forbigått i det vestlige nyhetsbildet, hvor det meste for tiden dreier seg om storpolitikk: Hvordan skal resten av verden skal forholde seg til den islamske staten (IS) og hvor aktivt man skal bidra eller tilrettelegge militært? Om det da ikke er den humanitære hjelpen som er tema.

Den menneskelige siden blir forbigått til tross for at krigshandlingene og den etnisk-religiøse rensingen har resultert i en exodus. Mange av dem som er rammet, kan bli å finne ved våre breddegrader. Deres historier vil sannsynligvis forbli ufortalt. Selv vil de ligge lavt i terrenget, perplekse over hvordan europeiske land forholder seg til islam, og omgivelsene vil ikke spørre.

Sør i Europa er man mer nysgjerrige på personene. Hva er hendt dem? Dag ut og dag inn gir den italienske journalisten Lorenzo Cremonesi svar. Han har møtt en iraker som så seg tvunget til å konvertere til islam i fangenskap for ikke å få strupen skåret over.

På dokumentet, utarbeidet den 28. august av dommeren i «kalifatet» Mosul, som viser at Naji Haddu har konvertert til islam, står det skrevet at «Jesus er Guds slave», ikke Guds sønn. Naji kan ikke vise meg det.

«Den katolske erkebiskopen tok det for tre dager siden, da jeg klarte å finne igjen familien min blant de fordrevne kristne i Erbil. Men ISIS-forkjemperne har allerede ringt meg. De har fått vite at jeg ikke lenger er i besittelse av dokumentet, for dem gjelder det som fritt leide. De sier at jeg skal få et nytt hvis jeg vender tilbake til Mosul, og der skal det dessuten stå at jeg har rett til gratis mat og bolig innenfor kalifatets grenser, og fire muslimske koner, hvis jeg vil. De oppfordrer meg inntrengende til å komme raskt tilbake, og å ta med meg kona og de tre barna våre, som for dem automatisk er muslimer. De legger til at jeg må passe meg. Det er mange av deres stridende her som er rede til å la seg sprenge i luften. Snart skal det bli kaos i de kurdiske områdene. Det er bedre at jeg drar til Mosul, muslimer hjelper andre muslimer,» forklarer denne 40-åringen, som er født i den kristne landsbyen Qaraqosh (okkupert av jihadistene siden august).

Naji forklarer reporteren at han er bekymret og i villrede, til tross for at kirken har beroliget ham med at en konversjon foretatt under tvang ikke er gyldig. Det er hevnen ved frafall han frykter. Straffen er halshugging. Hva om han skulle havne under IS-jurisdiksjon en gang til?

Cremonesi spør hvorfor han ikke flyktet straks.

«Om kvelden den 5. august trodde jeg ikke at jihadistene skulle komme helt frem til oss. Jeg bad familien min om å dra, så skulle jeg bli igjen og passe huset. Jeg våknet om morgenen, og fremfor døren stod en patrulje av frivillige afghanere. De gjorde meg ingenting. De sa at jeg måtte konvertere, samtidig gav de meg mat og drikke. Dette stjal de fra etterlatte butikker og husene til naboene våre, for å dele med de sivile som var blitt igjen.»

Så stiftet han bekjentskap med en jihad-reisende europeer:

«To dager etterpå hadde de med seg en tysker på omlag førti år med kroppen full av tatoveringer. Han snakket haltende arabisk. Han fortalte meg at han hadde vært en kjent popsanger i Tyskland, at han hadde tjent opptil 25.000 euro på en kveld. Siden hadde han konvertert til islam, og nå var han glad for å kjempe side om side med kameratene sine. Han hadde oppdaget den rette veien i den hellige krigen. Etterpå kom det noen syriske jihadister. De sa til meg at jeg kunne bli med dem og kjempe, hvis jeg døde ville jeg havne rett i Jannah, paradiset, hvor lykken er fullkommen, det renner vin i strie strømmer, og alle muslimer kan ha flere titalls kvinner for seg selv.»

Tingene tok raskt en alvorligere vending.

«Da de så at jeg ikke hadde konvertert etter fire dager, kom de og sa at jeg måtte betale jeziah, den periodiske skatten. De hadde bestemt at den skulle utgjøre ca. 130 dollar. De kristne som vil bli igjen, må betale. Dette gjelder menn mellom 20 og 50 år. Barn, gamle og kvinner er fritatt. Men jeg var blitt utsatt for tyveri, og i lommen hadde jeg bare 20 dollar igjen. Jeg prøvde å skaffe mer penger da de syriske geriljastyrkene kom i midten av august og fortalte meg at det var for sent, og at jeg ikke lenger hadde noe valg. Jeg kunne hverken betale eller dra min vei.»

Han ble så sperret inne i en celle i Qaraqosh, hvor en venn av ham først ble truet med at familien ville unngjelde hvis han ikke konverterte.

«Der møtte jeg et tredvetalls kristne og to shiaer. Vi ble sittende der i en ukes tid. Av og til kom venner og slektninger av enkelte fanger. De hadde konvertert, og de prøvde å overtale sine kjære til å gjøre det samme. Dit kom også moren og søsteren til min venn Issam Yalda, han er fra landsbyen Bartallah, men bor i Qaraqosh. De var begge svartkledde, og fullstendig tildekket på hodet og i ansiktet, på fundamentalistiske muslimers vis. De gråt og bad ham inntrengende om å skifte religion. De fortalte ham at de selv i motsatt fall ville bli drept.»

Noen konvertittet blir tvunget til å kjempe med islamistene. For andre fins mer fleksible løsninger, som derimot har den ulempe at de etterlater følelser av svik:

«Jeg forstod at mange kristne i Bartallah hadde gått med på å samarbeide. Noen er sjåfører for geriljastyrkene. I Mosul fikk konvertittene ta over boligene til dem som hadde rømt.»

Til slutt var det ingen vei utenom konversjon:

«Den 21. august styrtet fire-fem syriske unggutter inn i cellen. De kom med kniv i hånden. Det gikk ekstremt fort. De grep fatt i hodet til en av shiaene og sa at nå var det slutt, og at de kom til å kutte over strupen på oss alle sammen. Da grep en av de irakiske fangevokterne inn, en viss Abu Jannad, og bad dem vente 24 timer til. Hvis vi ikke hadde konvertert innen den tid, ville vi dø. Jeg og femten andre gav etter.»

Naji forteller om festen som ble arrangert for ham og de andre etter konversjonen. Veien var kort fra fiende- til vennestatus:

«Det var en stor fest. De geleidet oss til den nye guvernørens palass i Mosul, som de har omgjort til islamsk domstol. Dommeren er irakisk, men kler seg som en afghaner, med langt skjegg og en kjortel som når helt til anklene. Shahada-en, trosbekjennelsen som bærer vitnesbyrd om konversjonen, tok fem minutter for hver. Så gav de oss mat, kaker, te med sukker, frisk frukt. De sang, bad, takket Allah og omfavnet oss som om vi var brødre. Noen gråt av glede. Foruten attesten på vår nye muslimske identitet, gav de oss ca. 130 dollar hver og lovet at vi skulle få mer.»

Han vet ikke hva som skjedde med alle de andre.

«Med shiaene vet jeg ikke. Kanskje er de døde. For en uke siden så jeg noen av de kristne som hadde befunnet seg i cellen, i frihet. Wali Abbas, imamen i Qaraqosh, hadde grepet inn for å redde dem. Han siterte Koranen og slo fast at det å drepe én kristen er som å drepe tusen muslimer. Det ser ut som om det fungerte. Men hvis de syriske fanatikerne kommer igjen, er de ferdige. Jeg har nå dratt. Det virker som om noen i Erbil har betalt for å garantere at jeg kunne stikke av sammen med to-tolv andre.»

Om Naji eller en annen kristen flyktning kommer til Europa, kan det godt hende de møter ISIS-folk igjen. Og omgivelsene vil enten ikke skjønne hva som foregår, eller de blir tause tilskuere til det hele, innen de trekker seg tilbake – inn i seg selv.

Skal det bli en imam som kommer til unnsetning da også?

 

Corriere della Sera: «Costretto a convertirmi all’Islam per non morire», 14. september 2014