Stemmen til irakerne som er blitt fordrevet av IS den siste tiden, blir bare unntaksvis hørt i Vesten. Lidenskapen med hvilken mange muslimer – riktignok på en inntil det absurde selektiv måte – hever stemmen for sine trosbrødre andre steder i verden, står i klar kontrast til den nær totale likegyldigheten den nominelt kristne verden viser overfor den etniske og religiøse rensingen i Midtøsten.

Blant dem som har gitt fordrevne, i hovedsak kristne, irakere en stemme, er Corriere della Seras mangeårige Midtøsten-korrespondent Lorenzo Cremonesi. Det de forteller er bemerkelsesverdig, men det passer kanskje ikke inn med den virkeligheten vi helst ønsker oss, eller liker å tro at vi alltid kan leve i?

De kristne irakerne er svært standhaftige i sin tro:

«Heller dø enn konvertere,» fastslår de irakiske kristne som har rømt fra den islamske statens (IS) militser, resolutt. De anser alle som har fremsagt shahada-en – den muslimske trosbekjennelsen – som «svikere», ikke bare hvis det er gjort for å beholde eiendom og penger, men også hvis det er for å redde livet. Og de viser en tro og en fasthet i opprettholdelsen av den som for oss europeiske barn av sekulariseringen virker som en levning fra en akterutseilt fortid, et minne om eldre tider.

Fire menn oppe i årene forteller sin historie:

«De prøvde i en hel måned. Her dag kom de og sa at vi måtte bli muslimer. En morgen svarte vi at det kanskje var bedre om de selv lot seg døpe. Men da slo de oss enda hardere,» forteller fire menn fra landsbyen Batnaya, som ligger omlag femten kilometer vest for Mosul – Salem Elias Shannun på 57 år, Habib Noah på 66, Najib Donah Odish på 67 og 65-åringen Yohannah Kakosh. De kom til Erbil om kvelden for tre dager siden, etter 22 dager med de jihadistiske militsene som okkuperte husene deres, og 12 dager i fengslet i Hawija, innen de nådde de kurdiske stillingene i Kirkuk.

Kan man tenke seg en norsk statskirkekristen som returnerer et konverteringsforsøk til islam med den motsatte invitasjonen?

En æreskultur som for vestlige er sjokkerende, til tross for at den har slått rot i parallellsamfunnene i deres egne stater, er ikke begrenset til muslimene:

Det er f.eks. kommet frem at voldtatte yazidi-kvinner i mange tilfeller heller vil dø enn å konfrontere skammen ved «vanæren» i sine egne familier. I går kom en melding fra sykehuset i Zakho, ikke langt fra grensen mot Tyrkia i den kurdiske delen av Irak, om tre unge kvinner som hadde prøvd å begå selvmord etter å ha rømt fra sexslavemarkeder i Mosul-området. Den ene døde.

Tanken er ikke fremmed. Når man møter familiene – særlig sønnene og ektemennene – til kvinner som er blitt bortført fra de hjemløses leirer rundt Dahuk, hører man ikke sjelden at de heller vi ha et «målrettet amerikansk bombardement som dreper kvinnene sammen med voldtektsmennene», enn å leve med skammen.

Yazidiene har fått unngjelde enda mer enn de kristne, skriver Cremonesi, og legger til at det hittil ikke er kommet konkrete beviser på at kristne kvinner er blitt massehenrettet eller redusert til sexslaver.

Overfor de kristne prøver sunni-ekstremistene en kort stund seg med det gode:

«Den første uken etter at de kom til Batnaya, lot jihadistene oss være. Det kom ingen trusler fra dem. De kom tvert imot med mat og vann til oss. Det er omtrent 3000 innbyggere i landsbyen vår, og vi var ca. førti igjen. Og de sa til oss at vi måtte ringe være kjære og overtale dem til å komme tilbake. Men siden ble situasjonen raskt verre. De begynte å insistere på at vi måtte konvertere. Vi ble slått flere ganger alle sammen, de yngste hele tiden,» forteller de fire.

De har snakket om sine egne lidelser uten å ta til tårene. Men så:

De begynner nesten å gråte når de beskriver vanhelligelsen av Mar Kariakos, den lokale kirken. «Blant jihadistene er det frivillige som er kommet fra Sudan, fra Qatar, mange saudi-arabere, men også syriere, libanesere, tsjetsjenere, afghanere og pakistanere. Men den mest ondskapsfulle var en iraker på omtrent femti som kaller seg Abu Yakin. Han sendte sine menn for å slå oss. Han truet oss. Og han gav ordre til at korsene i kirken skulle knuses, at statuene av Kristus og jomfru Maria skulle halshugges og beskytes med kalashnikov.»

Men hvorfor ikke bare lyve på seg en konversjon til islam? For de fire mennene er det helt uaktuelt.

«Det er ikke så mye selve den formelle tilslutningen til islam som gjør det. Hvis det begrenset seg til den, kunne vi godt gjøre det. Siden kunne man gå til skriftemål, og så er den opphevet, man blir kristen igjen. Saken er at jihadistene forlanger at du beviser den nye troen din. De krever at den nylig konverterte blir med dem for å kjempe, for å bli med i første linje under angrepene,» sier de.

Alt er heldigvis ikke helsvart:

Man observerer ellers en viss tiltagende optimisme blant flyktningene. I Bagdad burde innsettelsen av en ny samlingsregjering ledet av den nye statsministeren Haider al-Abadi være nært forestående, hvilket anses som et viktig skritt i retning en stabilisering av landet, som burde lette samarbeidet med de store sunni-klanene som er i stand til å isolere IS, og fremfor alt legge til rette for amerikanernes og deres alliertes militære inngripen. USAs nylige bombardement i nærheten av Haditha-demningen ble nøye fulgt av de kristne. «Det er utvilsomt for tidlig å snakke om å vende hjem igjen,» medgir Mekko. «Men vi kan begynne å håpe igjen.»

 

«Meglio morire che convertirsi»