Sakset/Fra hofta

Krigsforbrytelsene begått av IS er ikke begrenset til massehenrettelser av fanger, etnisk rensing eller tvangskonvertering under dødstrusler. De reduserer også tilfangetatte kvinner til slavinner, som blir voldtatt eller tvangsgiftet.

Lorenzo Cremonesi møtte for noen dager siden en ung yazidi-kvinne i Dahuk i kurdisk Nord-Irak som hadde klart å flykte fra IS-fangenskap i kaoset som etterfulgte et amerikansk bombeangrep. Hun hadde en måneds tid i forveien befunnet seg blant dem som ble tatt til fange på Sinjar-fjellet og bortført, da mennene ble skilt fra kvinnene for at de henholdsvis skulle drepes og selges. I det øyeblikket hun rømte hadde hun en tid vært til salgs som slavinne.

Amira, det er ikke hennes virkelige navn, gir et vitnesbyrd om hvordan den motbydelige geskjeften foregår:

Mennene kommer til alle døgnets tider, natt og dag. Noen ganger alene, andre ganger to eller tre sammen. Hver gang beordrer fangevokterne alle jentene ned i en sal i første etasje. Det er et stort lokale, og luksuriøst, med lenestoler, tepper og mange lamper. Noen av mennene bruker ikke lang tid på å bestemme seg. Mindre enn fem minutter. Andre bruker mer enn to timer. De blir igjen i salen og skravler, av og til ser de på oss igjen. I mellomtiden sitter vi og venter.

De potensielle kjøperne forholder seg til jentene som den varen de er så uheldige å være:

Nesten alle griper fatt i hodene våre, de tvinger oss til å se dem i øynene, og så vil de at vi løsner på håret. Siden får de oss til å snu oss rundt for å se på oss bakfra. Vi kan ikke dekke oss til.

Kvinnene nærer neppe mange illusjoner om det som venter dem:

Fangevokterne har tatt sjalene og slørene våre, for noen har prøvd å henge seg i dem. Når de velger en kvinne, tar de henne i hånden. Nesten alle skriker, de trygler om å få bli igjen, eller om å bli drept i stedet. Det hele foregår uten større voldsbruk. To voktere dytter dem som gjør hardest motstand, og følger dem til utgangsdøren. Kvinnene gråter, nesten bestandig gråter de… Så er det slutt. Ingen av dem som er blitt valgt ut, har kommet tilbake. De sier at noen er blitt tatt med til Syria, hvor de er blitt gitt bort som koner til geriljakrigerne. Men jeg vet ikke.

Det er ikke alle som blir solgt for å voldtas av jihad-krigere:

Det er dem som vil ha seg en kone nummer to eller tre. Noen av dem er gamle menn, med gule tenner. Jeg blir kvalm av dem. Jeg har sett menn på over seksti år ta med seg jenter på sytten. Jeg vet ikke hvor mye de betaler, jeg vet ikke engang om de betaler i det hele tatt. Jeg tror at de kjøper oss, for det er jeg blitt fortalt her i Dahuk etter at jeg rømte. Men mens jeg satt fanget visste jeg ikke om de solgte oss. Det eneste de fortalte oss, hele tiden, var at vi måtte konvertere til islam. At det var den rette og naturlige tingen å gjøre. Hvis vi hadde gjort det spontant, ville alt sammen blitt mye lettere for oss. Da ville vi ha blitt konene til muslimske arabere, og fått det veldig bra.

Amira forteller også om frihetsberøvelsen i forkant:

De lastet oss på kjøretøyer og fraktet oss til landsbyen Sibae. De stjal alt vi hadde. De skrek ustanselig at vi måtte konvertere. Mennene, mer enn førti i antall, ble straks skilt fra de andre. Jeg tror de drepte dem utenfor landsbyen etterpå. Vi kvinner ble tatt med til Sinjar og sperret inne på politistasjonen. Der var det mange andre kvinner, kanskje 800 stykker, og der fant en første utvelgelse sted. Fremfor alt skilte de jomfruene fra de gifte, bare de aller yngste kunne være igjen med mødrene.

Det er lett å tenke seg at prisen for en jomfru er høyere, men det var først da Amira havnet i et luksuriøst hus i Mosul at hennes status som salgsvare ble åpenbar.

Til å begynne med var vi omlag 200 kvinner og unge jenter. Minst halvparten ble solgt i løpet av det første døgnet. Siden ble jeg værende der i minst en uke. Vokterne våre virket som en spesiell gruppe: alle sammen var turkmenske sunni-irakere. Jeg så ingen utlendinger. De lot en kvinnelig lege komme for å undersøke oss. Det var den eneste kvinnen jeg så sammen med dem. Legen utførte en gynekologisk kontroll, særlig nøye av de gifte og gravide.

En «brukt» kvinne må ha understellet i orden for å være interessant som vare. Det er ikke til å skille fra salg av husdyr.

 

Corriere della Sera