Gjesteskribent

Den 6. januar 2001 skrev jeg en artikkel med overskriften: «Hvordan redde de kristne i øst?».

Noen dager i forveien hadde pave Benedikt XVI erklært at de kristne globalt sett var blitt «den religiøse gruppen som er mest utsatt for forfølgelse på grunn av sin tro.»

Og da jeg fra Egypt til Nigeria – hvor gruppen Boko Haram begynte å bli lagt merke til – og fra Filippinene til Sudan og til katedralen i Bagdad, som var blitt rammet av en fryktelig massakre, så den lange rekken av anti-katolske forbrytelser begått bare på julaften, gav jeg ham selvsagt rett.

I denne teksten forklarte jeg hvordan en blanding av misforstått sekularisme, europeisk selvhat og en Pavlov-aktig anti-imperialisme gjorde oss blinde for den historiske omveltningen hvor en religion som i lang tid hadde erobret og dominert, ble omgjort til en underkuet og martyrisert religion, hvis tilhengere ble merket med et segl av dødelig vanære.

Og jeg forutsa at hvis ingenting ble gjort, hvis det internasjonale samfunnet ikke svært raskt ble klar over denne nye situasjonen, hvis det ikke hadde protestert – enstemmig og med forenede krefter – mot denne anti-kristne bølgen, så ville vi gå mot en humanitær katastrofe, mot en åndelig og sivilisatorisk forbrytelse uten like i den delen av verden på lang tid.

A girl from the minority Yazidi sect, fleeing the violence in the Iraqi town of Sinjar, rests at the Iraqi-Syrian border crossing in Fishkhabour

En pike fra yazidi-sekten etter flukten fra den iraksiske byen Sinjar. Her har hun ankommet den irakisk-syriske grenseposten Faysh Khabur.

Og her er vi, tre år og åtte måneder senere. Den gamle assyrisk-kaldeiske byen Qaraqosh er blitt tømt for kristne, som ikke har hatt andre alternativer enn konversjon, eksil eller døden ved sverd.

I Mosul, tidligere Ninive, er kristne hjem blitt merket med en «N», som i nasareer: for noen en oppfordring til å dra sin vei, for andre en tillatelse til å plyndre og herje.

I byer og omkringliggende landsbyer i Hamadanyia, Bartella, Tall Kayf og hele den nordlige delen av Irak som grenser til det kurdiske terriroriet, foruten de regionene i Syria hvor andre skvadroner av banditter og religiøse galninger bygger den andre halvparten av den islamske staten, snakker man – selv om det ikke har vært mulig å stadfeste alle opplysningene – om summariske massehenrettelser, gravide med oppskåret buk og unge menn som er blitt korsfestet, om hele samfunn av troende som to tusen år senere går gjennom Kristi martyrium.

Hvis man i tillegg tar i betraktning det som er hendt med Sinjars yazidier – en minoritet hvis ritualer er inspirert av religioner i det gamle Persia og av sufismen, men også katolisismen, som for islamofascistene er et annet av Satans reir – viser det seg at hele Levanten – kristenhetens vugge, som har gjort så mye for menneskehetens åndelige rikdom, og hvor man ennå taler Jesu språk i kirkene – er i ferd med å bli ikke bare «judenfrei», men også «christlichfrei»: «renset» for kristne, etter at det først skjedde med jødene.

US-POLITICS-IRAQ-OBAMA

Obama taler fra feriestedet Martha’s Vinyard, 11. august; USAs feilsteg i Irak kunne neppe understrekes mer enn når amerikanske fly må bombe amerikansk materiell som ISIS har erobret fra irakiske regjeringsstyrker.

Stilt ovenfor denne rekken av forbrytelser, som ikke kan kalles noe annet enn den endelige løsningen på et kristenproblem som, uansett hva folk sier, har besatt denne regionen i århundrer, hva kan vi gjøre?

Frankrike har hevet stemmen, og det er bra.

Ban Ki-moon snakker om forbrytelser mot menneskeheten, og det er svært bra.

Barack Obamas USA våkner endelig fra sin isolasjonistiske søvn for å komme de kurdiske peshmergaene til unnsetning, de eneste i regionen som i øyeblikket er sterke nok til å motstå fienden, og vi kan ikke annet enn å være glade for det.

Men vi vet helt sikkert at ikke noe av dette er nok for å få de forfulgte kristne til å vende hjem igjen.

Og sannheten er at de største anstrengelsene, sågar den største maktbruken, vil måtte komme fra den arabisk-muslimske verdenen selv.

Ta for eksempel Saudi-Arabia, som er alliert med Vesten, og hvor man i årevis har oppmuntret til og finansiert en jihad som Al-Baghdadis menn ikke har gjort annet enn å gi sin mest radikale form. Er det ikke på tide å stille denne staten til ansvar?

Eller hva med Qatar, som med den ene hånden kjøper sportsklubber, minnesteder eller industrielle juveler i flere europeiske land, og med den andre har en regulær antikristen praksis på hjemmebane som ikke kan annet enn å oppmuntre morderne. Har vi ikke de diplomatiske, politiske eller økonomiske midlene til å hjelpe denne staten med å klargjøre sine virkelige intensjoner?

IRAQ-UNREST-JIHADISTS

Den Islamske Staten er notorisk for sin voldsbruk. Bildet over er hentet fra en ISIS-film som ble lastet opp på YouTube 23. august; her henrettes irakiske lastebilsjåfører som har svart feil på ISIS’ fryktede «Koran-quiz» som skal skille rettroende sunnier fra vantro.

Er det ikke maktpåliggende å reflektere sammen med de arabiske hovedstedene – hvor det forresten ikke er mange moralske eller religiøse autoriteter som har uttrykt sin forferdelse etter den åndelige og etniske rensingen i Mosul og Qaraqosh – over hvordan man, før det er for sent, best kan stanse disse morderiske hordene, hvis flagg de klart burde si at ikke har noe å gjøre med deres egne?

Problemet er nettopp dette.

Enten blir Levantens røde khmer fordømt og bekjempet av det tolerante og moderate islams tilhengere.

Eller så har de ikke mot til det, da mystikken ved Ummahen veier tyngre enn kjærligheten til livet og deres egen overlevelse, og de ender midt oppe i den sivilisasjonskrigen som disse barbarene har erklært, og hvor de selv, deres kvinner og deres barn blir neste angrepsmål – etter de kristne.

 

Opprinnelig publisert på artikkelforfatterens egne nettsider, deretter i Le Point den 21. august 2014.