Sakset/Fra hofta

Utenriksminister Børge Brende besøkte forleden Erbil i den kurdiske delen av Irak, hvor kristne irakere fordrevet av IS har søkt tilflukt. Besøket fikk omtale av NTB og TV2, som begge fremhevet at flyktningene etter utenriksministerens oppfatning var traumatiserte.

Det litt bemerkelsesverdige er at det ikke blir fortalt hvorfor de måtte flykte, eller hvorfor de er traumatiserte, annet enn gjennom generelle henvisninger til kamphandlinger. De oppgis faktisk ikke engang at de er kristne. Når opplevelsene først filtreres av en utenriksminister og siden av en redaksjon, blir det autentiske i flyktningenes fortellinger borte.

For å finne disse må man lete andre steder. Lorenzo Cremonesi er blant de utenriksreporterne som gir menneskene det dreier seg om en stemme. De føler seg sveket.

Og nå? Hva skal de gjøre nå, de nesten 200.000 kristne irakerne som for en tjue dagers tid siden rømte fra Ninive-slettens landsbyer i retning de kurdiske områdene? Hvis du drar og besøker dem i de omlag tjue mottakssentrene som i all hast er blitt organisert i Erbil, vil du møte frustrasjon, sinne, desorienterthet og en følelse av å ha blitt overlatt til seg selv.

«Politikere, prelater og humanitære organisasjoners spesialutsendinger har kommet til oss fra hele verden. Det har vært appeller, kunngjøringer og en haug med fagre løfter. I realiteten bare ord. Fine taler som ikke forandrer noenting. Lite eller intet konkret,» sier de.

En gruppe ungdommer gav uttrykk for lignende tanker under statsminister Matteo Renzis besøk noen dager i forveien:

«Det internasjonale samfunnet i lederne for den lokale kirken vil helst at vi blir i Irak. Men vi vil ha visum til Europa. Vi har fått nok av araberne, vi har fått nok av islam! De dreper oss, de tar kvinnene våre, de plyndrer husene våre. Her vil vi ikke lenger være,» sa de nettopp idet Renzi snakket om en «irakisk løsning» for de kristne flyktningene forfulgt av «kalifatets» ekstremister. Dette var den 20. august. Nå er spørsmålet blitt enda mer presserende. Skal de bli igjen, med den nye sikkerhetssituasjonens garantier og det internasjonale samfunnets inngripen, eller skal de snarest dra sin vei for alltid?

Blant de nesten 500 flyktningene på den videregående skolen i Einkawas kristne bydel, er det en overvekt av dem som sier de vil emigrere. «De har plassert oss på disse skolene. Men det er en midlertidig innkvartering. Om ikke lenge begynner undervisningen igjen, og da vil vi bli flyttet igjen. Hvor? I FN-teltene, med varmen i øyeblikket og kulden til vinteren, i skitt og gjørme? Aldri. Heller dø. Snart blir vi fattigfolk som savner alt,» utbryter blant flere andre den 26 år gamle Michel Ben Am fra Qaraqosh.

En student som måtte avbryte studiene ved fakultet for historie ved universitetet i Mosul, drister seg til en parallell: «Vi er endt opp som palestinerne etter krigen i 1948. De tapte mot den tilblivende staten Israel, også fordi overklassen og de intellektuelle rømte til utlandet. Det samme er hendt oss. Våre leger og ingeniører, velstående personer og hele den ledende klassen har allerede emigrert. Igjen er de fattigste og minst utdannede. Lokalsamfunnene våre har mistet sine ledere.»

En særdeles uhyggelig dimensjon ved det som er skjedd i Irak, er ekstremistene langt fra er det eneste problemet. Også vanlige folk man har omgåttes forvandles til det ugjenkjennelige:

Når man møter familiene som etter beste evne har innrettet seg med madrasser, tepper og plaststoler, er det ikke vanskelig å forstå i hvilken grad de eldgamle formene for sameksistens mellom kristne og muslimer er ødelagt. Etter deres oppfatning er ikke problemet først og fremst «kalifatets» fanatikere, som kom med de syrisk-islamske brigadene og personene fra utlandet tilknyttet al-Qaida.

Det som har skremt de kristne mest, er snarere hvor raskt naboer, gamle skolekamerater, kjøpmenn de har kjent i lang tid eller sunni-islamske arbeidskolleger «over natten» sluttet seg til de unge jihadistene og tok seg inn i husene deres for å plyndre og bortføre kvinner og barn.

27 år gamle Mufid har denne historien:

De «kriminelle» bortførte faren Youssef på 83 år sammen med en onkel ved navn Salem på 80 år, samt de tre kusinene Jackline på 35, Victoria på 30 og Khalima på 28. Vi treffer ham idet en av frihetsberøverne, en viss Abdallah, akkurat har ringt ham for å diktere betingelsene for frigivelsen: «Konvertér til islam, så sender vi en bil for å hente dere hjem igjen, og så får dere straks slektningene deres tilbake.» I motsatt fall forespeiles betaling av en løsesum.

Mufid drøfter det hele med de tre brødrene som rømte sammen med ham til Erbil. De har noen få hundre dollar tilsammen. Hva skal de gjøre? Det finnes kanskje håp. En annen muslimsk nabo som er igjen i Qaraqosh, og som de snakker med på telefonen hver dag, lover at han skal prøve å hjelpe dem. Men i mellomtiden er de tre kvinnene blitt flyttet til en annen landsby. Det må handles raskt…

Muslimske motsvar til Oskar Schindler finnes i de delene av Irak hvor kristne er blitt fordrevet. Noen modige muslimer risikerer livet ved å hjelpe sine kristne naboer. Men i hovedsak er den smule sosial tekstur som fantes på tvers av religiøse skillelinjer, hurtig blitt oppløst.

 

Corriere della Sera: I cristiani rifugiati in Kurdistan – «Il mondo ci ha abbandonati»