Sakset/Fra hofta


Youssef Zaghba. Foto: Metropolitan Police, London / Reuters / Scanpix.

 

I et eksklusivt intervju med det italienske ukemagasinet L’Espresso forteller London Bridge-terroristen Youssef Zaghbas mor sin versjon av sønnens vei ned i avgrunnen.

Valeria Khadija Collina, som konverterte til islam for 26 år siden, hadde bodd med familien i Marokko i mange år, innen hun for omtrent ett år siden flyttet tilbake til Italia – ifølge medlemmer av hennes opprinnelige familie fordi mannen både slo henne og hadde andre kvinner i huset.

En tante av henne forteller til Corriere della Sera at Valeria ved en anledning hadde ligget på sykehus etter mannens mishandling. Sønnen hadde tilsynelatende arvet farens kvinnefiendtlige syn, for da de var i Italia pleide han å kjefte på storesøsteren, som etter hans oppfatning kledte seg altfor vestlig, og uten slør.

Youssef ble som kjent stanset av politiet på flyplassen i Bologna i et forsøk på å ta seg til Syria, men faresignaler hadde foreligget også forut for dette initiativet: 22-åringen hadde vist moren videoer fra terrorstaten, og forklart henne at IS praktiserer en «ren islam». Jeg prøvde forgjeves å få ham til å skifte mening, forteller Valeria.

Moren var dypt bekymret over personene Youssef begynte å frekventere etter å ha flyttet til London for noen måneder siden, etter først å ha vært forhåpningsfull. Torsdag snakket de sammen på telefonen for siste gang. I etterpåklokskapens lys hørtes samtalen ut som et adjø, erkjenner Valeria.

Hun ante uro da bildene av de to første terroristene kom: Begge var venner av Youssef. Og det var ikke lenger svar å få på telefonen. Hadde han gått under jorden for å unngå trøbbel med politiet, som vel vitende om hans Syria-planer ville komme til å oppsøke ham? Tirsdag morgen kom politiet på døren for å fortelle at sønnen var en av terroristene.

L’Espresso: Føler De skyld?

Valeria Collina: Når barna gjør noe galt, føler foreldre alltid en viss skyld. Men jeg har gjort alt jeg kunne, og jeg mener at han ble ødelagt inne i seg. Vi har alltid kontrollert vennene hans og sjekket at han ikke betrodde seg til feil personer. Men han hadde internett, og det er der alt kommer fra. Hverken i Italia eller i Marokko, hvor han studerte informatikk ved universitetet i Fez, hadde han noen gang latt seg villede av noen.

Det var etter hennes mening London som destabiliserte ham definitivt.

Den bydelen har aldri gjort meg beroliget. Jeg har vært der, og jeg likte den ikke. Det var der han havnet i dårlig selskap.

Valeria forstår at mange imamer ikke vil ha noe med sønnens begravelse å gjøre. Det er riktig overfor de etterlatte og overfor ikke-muslimer.

Hva vil De formidle til dem?

Det er bare en mor som kan føle smerten hos en annen mor. Jeg vet at ingenting kan være nok, men jeg er rede til å gjøre alt for å gi dem fred i sinnet. Jeg er på det rene med at det å be om tilgivelse ikke betyr noenting, og derfor lover jeg og forplikter jeg meg til å vie livet til at dette ikke skal skje igjen.

Hvordan?

På alle mulige måter. Ved å lære folk sann islam og overbevise familiene om at de må fylle tomrommet som barna deres kan havne i. Vi må bekjempe den islamske statens ideologi med sann kunnskap, og jeg skal bruke alle kreftene mine på det.

Valerias åpenhet overfor sin omverden ser ikke ut til å ha vært den største. Ifølge Corriere della Seras undersøkelser var hun sosialt isolert på hjemstedet Fagnano di Valsamoggia, utenfor Bologna. Hun deltok ikke i lokalsamfunnet, og hadde nesten bare utenlandske, muslimske venninner.

Det er da også tvilsomt om moren vil vinne så mye gehør for sine tanker. Omgivelsenes åpenhet for «sann islam» er neppe særlig stor heller.

Om noe tjener historien til skrekk og advarsel for andre italienske kvinner, og vestlige kvinner i sin alminnelighet. Den samme hensikten ligger trolig til grunn for åpenhjertigheten fra Valerias slektninger. Ordet tragedie passer bare så altfor godt også på denne familiesagaen.