Sakset/Fra hofta

Migrantene som tar seg til Italia, kan deles inn i to grupper: De som forsøker å skape seg en tilværelse der, og de som vil videre.

Den første gruppen okkuperer ikke sjelden forlatte bygninger i mer eller mindre perifere strøk uten at omgivelsene nødvendigvis tar all verdens notis av det. Et nedlagt gymnas i nabobydelen til yours trulys italienske residens har i årevis vært tilholdssted for migranter fra Eritrea, Etiopia og Sudan. Mediehistorier blir det vanligvis kun i tilfelle gnisninger, som da okkupanter av tidligere olympiske anlegg i Torino for en tid tilbake støtte sammen med lokale hooligans, eller da en okkupert bygning i sentrum av Roma forleden ble tvangsevakuert av politiet.

Den andre gruppen gjør så godt den kan for å ta seg ubemerket videre nordover, hva enten det skjer i et fly med falske dokumenter, i bagasjerommet på en bil, til fots gjennom en motorveitunnel, som blindpassasjer på et godstog eller på andre måter.

Ikke alle som hjelper til med denne transporten, gjør det på grunn av profittmotiv. Noen politiske aktivister som holder til i grenseområdet mellom Italia og Frankrike, gjør det fordi de mener det er rett, til tross for at de risikerer straffeforfølgelse.

Litt mer oppsiktsvekkende er det at noen italienske prester driver med det samme.

La Repubblicas medarbeider Jacopo Ricca forteller mandag om tre migranters ulovlige grensepassering fra Italia til Frankrike over Alpene. Han har ledsaget dem på turen, og beskriver deres strabaser. De er allerede fire kilometer inne i Frankrike, på 1700 meters høyde over havet.

Vi er fire stykker. Moussa og Fanny er tredve år gamle og kommer fra Elfenbenskysten. Alì er 62 år. Han forlot Tunisia for noen måneder siden, og kom sjøveien til Italia. Alì har et trebein, og etter flere timers marsj langs en fjellsti, noe ingen av dem hadde sett før (det er kun stjernene og smarttelefonene som lyser opp veien), klarer han ikke mer: «Det er disse steinene som lurer meg», sier han idet vi drar ham opp etter det ørtende fallet.

Det er umulig ikke å tenke på Jean Raspails roman «De helliges leir», nærmere bestemt scenen hvor en admiral får øye på en krøplingedverg ombord på migrantskipet. Hvilke andre assosiasjoner gir den fallende, ikke lenger helt unge mannen med trebeinet i jakten på en bedre tilværelse, enn «en navnløs nød, som stakk dypere enn all den lidelse deres eget land noen gang hadde blitt hjemsøkt av; en nærmest metafysisk, hellig elendighet»?

Gitt vanskelighetene tar den lille gruppen sjansen på å følge en vei i nærheten et stykke. De er uheldige og støter på franske gendarmer, som sender alle fire tilbake til italiensk side av grensen. «Det absurde er at gendarmene som stanser dem, ikke gir dem sjansen til å søke asyl, men bringer dem tilbake til Italia», sier en fransk aktivist siden til reporteren. Roma-avisen er venstreorientert, og minner om at jøder benyttet de samme stiene under krigen.

De som ikke har problemer med fremkommeligheten, har større sjanser til å lykkes. Ryktene forteller at det går minst fire brukbare stier over grensen. Og blant dem som viser veien, finnes det altså fire italienske prester fra Torino. De blir ikke med migrantene over grensen, men noen blir med dem langs stiene for å vise veien videre fra italiensk side, mens andre venter på dem i et herberge i Briançon på fransk side. Dit har gendarmene aldri tatt veien.

Derfra går ferden videre til Modane, hvor det er enkelt å blande seg med de mange menneskene av utenlandsk opphav som oppholder seg lovlig i Frankrike. Da er ikke risikoen lenger særlig stor for å bli oppdaget, forklarer don Claudio Curcetti, en av de fire prestene.

Fransk politi patruljerer om natten med infrarøde kikkerter, men har likevel ikke klart å forhindre at mer enn ett tusen migranter har kommet seg forbi dem. Prestene balanserer da også på grensen til straffeforfølgelse. Praksis til nå er at den som har migranter med seg i bil, blir siktet, mens den som blir med dem til fots, ikke blir det.

I et intervju med reporteren forteller don Claudio at de ikke er menneskesmuglere, men kristne. Det er en kristenplikt i tråd med evangeliet å gi mat til de sultne og klær til de nakne, og hjelpe dem som er i vanskeligheter. Hva som er så kristent med å tilrettelegge for ulovligheter og strabasiøse turer som kan bringe de angjeldende personene i vanskeligheter eller farlige situasjoner (noen forulykker og dør i fjellene også), får vi ikke noe svar på. Den innbilte hyrden virker som noe av en Raspail-figur selv.

Presten sier at man må hjelpe dem som risikerer å utsette seg for farlig nedkjøling på vei over fjellene. Hva skulle han ellers gjøre? Så han ber dem ikke om å søke Guds hjelp til å avfinne seg med tingenes tilstand, men ser til at turen går tryggest mulig for seg.

Den godeste don Claudio kjenner mer enn sitt evangelium, han hjelper til mot babelsk forvirring også:

Nesten alle sammen er fransktalende, forholdsvis unge menn.

Hva synes dere om den franske statens politikk for avvisning?

Dette her var ikke en grense, det var aldri kontroller her. Jeg kan ikke si om det er rett eller galt at migrantene blir stanset. Jeg vet at situasjonen er kompleks, og […] jeg vet at en ung, fransktalende migrant ikke har noen interesse av å bli igjen i Italia.

Dette er jo også en vanskelighet. Hvor langt kommer man med fransken sin i Italia, liksom? Selv kommer jeg sjelden langt med norsken i Italia, kanskje med mindre jeg oppsøker norskstuderende death metal-fans ved universitetet, som sies å ville forstå originaltekstene til musikken de liker. Et ut av kroppen-aktig TV-innslag med fioletthårede benaglede ungjenter som resiterer Bjørnson-stubber om landlivet, rinner meg vagt i hu.

Men OK, hva om vi tar don Claudios kriterium for god fisk? Er et land forpliktet til å ta imot alle fra tidligere kolonier som snakker språket der, mens de som ikke kan gjøre seg forstått lokalt, bør dra annetsteds? Da burde vel ikke Norge ta imot noen?