Nytt

Fra tid til annen blir offentligheten servert noen vitnesbyrd om de mørkeste tingene på innsiden av europeiske moskeer.

En av pioneerene på feltet er den egyptisk-italienske journalisten, forfatteren og etterhvert politikeren Magdi Allam, som allerede i 2002, mens han skrev for den venstreorienterte avisen La Repubblica og det ditto tidsskriftet L’Espresso, dokumenterte blant annet hvordan imamer i italienske moskeer oppfordret til hellig krig.

Allams undersøkelser vakte såpass stor bestyrtelse at såvel politi og påtalemyndigheter som politikere grep resolutt fatt i saken. Sikkerhetspolitiet fikk for vane å holde øye med hva som skjer i moskeene, og innenriksministrene som avløste hverandre, utviste militante imamer på løpende bånd og stengte radikale moskeer. En frukt av denne forholdsvis hardhendte politikken, som ikke vakte nevneverdig sinne hos de nittifem prosentene av muslimer i Italia som ikke frekventerer moskeer (også fordi disse ofte styres av uvederheftige personer), er at støvellandet i dag eksporterer færre jihad-terrorister enn for fjorten år siden, og nesten ingen sammenlignet med Storbritannia, Frankrike eller Belgia.

Lignende oppdagelser ble gjort i Storbritannia noe senere, da Channel 4 gjorde sine undersøkelser i forbindelse med dokumentarprogrammet Undercover Mosque. Og i vårt eget land ble det av Kadra Yusuf avslørt hvordan en imam i en moské anbefalte omskjæring.

Av en eller annen grunn får Hege Storhaug i våre dager masse pepper når hun f.eks. tar til orde for å slå ned på radikale moskeer. Men som antydet viser historien at det slett ikke trenger å være noen dårlig idé.

Nå har vi fått et nytt vitnesbyrd i samme klasse, denne gangen fra Danmark.

abu-bilal

I forbindelse med programmet «Moskeerne bag sløret», som sendes i kveld, har Dansk TV2 med hjelp av skjult kamera kunnet avsløre at imam Abu Bilal (bildet) ved den beryktede Grimhøjvej-moskeen i Århus underviser muslimer om islamske regler blant annet for steining, pisking og behandling av frafalne.

Undervisningen foregår i et lokale i moskeen, hvor en gruppe kvinder og børn er samlet i en studiegruppe for at blive undervist om islams retssystem, sharia.

– Hvis en ægteskabsbryder, enten mand eller kvinde, begår hor, så er deres blod halal, og de skal dræbes ved stening. Hvis hun er jomfru, så er straffen piskeslag, forklarer Abu Bilal blandt andet på optagelserne.

I studiegruppen forklarer imamen Abu Bilal, hvordan personer i den ideelle islamiske stat skal straffes, hvis man ikke opfører sig i henhold til islamiske skrifter.

Han nævner i sin undervisning tre grunde til, at muslimer må dræbes. Den første regel Abu Bilal nævner, er straffen for utugt.

– Hvis en gift eller skilt kvinde begår utugt, og hun ikke er jomfru og begår hor, så skal hun stenes til døden, siger imamen på de skjulte optagelser.

Andet punkt er reglen om ”øje for øje”:

– Hvis man dræber en muslim, så skal man selv dræbes.

Og tredje punkt lyder, at muslimer, der vender ryggen til islam, ligeledes skal bøde med livet.

– Den, der frafalder sig religion, altså en frafalden, han skal slås ihjel. Eller en fornægtelse. En der fornægter fasten eller ikke tror på fasten. Hans dom er, at han er vantro. Hvis han er stædig og ikke vil faste, så bliver han dræbt.

Imamen er en interaktiv type, som kommuniserer med sitt auditorium:

– Hvad med en fraskilt kvinde, der begår hor? Er hendes straf piskeslag eller henrettelse?, spørger Abu Bilal kvinderne.

– Piskeslag, svarer flere kvinder samstemmigt.

– Nej, selv hvis hun ikke er gift, er hendes straf døden, lyder det fra imamen.

Også i Danmark finnes islamapologetiske, unnskyld: islamunderkastede akademikere som er rede til å relativisere samfunnsfiender som Bilal. En av dem er koran- og islamprofessor Thomas Hoffmann ved København-universitetets teologiske fakultet (sic).

– På den ene side anerkender imamen, at stening ikke er en del af det her samfunds lov. Men set med hans øjne, så burde stening være tilladt i den bedste af alle verdener, nemlig den islamiske.

– Det er jo med til at skabe en distance og en fremmedgjorthed i forhold til de danske demokratiske værdier og forestillinger om forbrydelse og straf. Det er formodentlig også med til en underbygge en forståelse af, at det danske samfund reelt forhindrer den ’sande’ islam i at udfolde sig.

Bilal er tidligere dømt for oppfordring til drap på «sionistiske jøder». Han påberopte seg å ha blitt misforstått.

Berget av etterretning som Grimhøjvej-moskeen og flere andre moskeer rundt omkring i Europa har etterlatt, er uansett ikke til å misforstå. De er fiender av det europeiske samfunnet, og burde behandles som sådanne.

Men med menneskerettighetene de durkdrevent bruker som brekkstang mot vår egen samvittighet, har de lyktes i å ta europeiske land som gisler. Før var de først og fremst åndelige gisler, men også dette er i ferd med å forandre seg. Den ikke altfor dulgte trusselen som den dokumenterte voldstilbøyeligheten er tegn på, gjør nemlig gislene redde.

Og som en konsekvens av dette er offentligheten blitt å sammenligne med gislene som har gitt opphav til begrepet Stockholm-syndromet: Man sympatiserer med gisseltagerne, og blir sinte på de gislene som måtte avvike fra den linjen. Man spiller riktignok sjokkerte i 24 timer, men så vender alt tilbake til det normale.

Det er forhåpentligvis til trøst for Hege Storhaug at hennes arge kritikere innerst inne er gisler. Intellektuelt betraktet er hun en fri kvinne, de andre er det ikke. Men det er ikke for sent for andre å vinne den åndelige kampen mot seg selv. Den er inntil videre fortsatt viktigst.