Nytt

Etterhvert som det er blitt varmere i været, har båttrafikken med migranter over Middelhavet tatt seg opp igjen. Det oppgis at mellom en halv og en hel million mennesker er klare til å reise ut fra Nord-Afrika. På grunn av sin fremskutte posisjon i forhold til det afrikanske kontinentet, er Italia de første til å ta imot en stor andel av menneskene.

Ifølge det europeiske regelverket, er det det første sikre landet migrantene kommer til som skal hanskes med å ta imot dem og behandle asylsøknader – Tyrkia ikke medregnet, enda mange finner sikkerhet der. Men for langt de flestes vedkommende er det ikke interessant å søke asyl i Italia. Dels fordi landet sjelden deler ut permanent oppholdstillatelse sammenlignet med landene lenger nord, mens de ikke er så gjerrige med tidsbegrensede, og dels fordi det tar lengre tid å opptjene velferdsrettigheter. Det å ha kommet seg i sikkerhet er tilsynelatende sekundært.

Så snart menneskene det er tale om har kommet seg til et eller annet mottakssenter på Sicilia eller det søritalienske fastlandet, begir de seg derfor videre nordover uten hverken å ha søkt asyl eller på annen måte lagt igjen spor som kan brukes mot dem siden, når de er fremme i sitt foretrukne destinasjonsland. De tar toget, eller de betaler en lastebilsjåfør en slant for å bringe dem videre. De har gjerne brukt flere tusen euro på å komme seg til Italia, og håper at ikke alle pengene er oppbrukt før de er nord for Alpene.

Men reisen blir sjelden unnagjort i en eneste operasjon. På denne måten er Milano – Nord-Italias største by – blitt en slags transittsone for mange fra Afrika og Midtøsten, som gjerne oppholder seg der en tid før de tar fatt på turen videre nordover.

Corriere della Seras reporter Giampiero Rossi skriver i dag om en provisorisk leir i Milano, befolket nesten i sin helhet av eritreere, som har oppstått langs den en kilometer lange alleen mellom Porta Venezia og Piazza della Repubblica.

I 3-4 uker har minst hundre mennesker hatt tilhold der. Om natten sover de på utbrettede pappesker, om dagen henger både pledd og klesplagg til tørk på trærne. De blir i to eller tre dager, innen de drar sin vei og det kommer nye til. Folk som bor i strøket klager over hvordan parkene og veikantene brukes som latriner og søppelfyllinger. Allerede velintegrerte landsmenn av dem gir dem ikke mer enn bitte litt hjelp, for de ønsker egentlig ikke at det skal komme flere, og de frykter at konflikter fra hjemlandet kan komme til Milano også.

En viss ledig mottakskapasitet finnes hos offentlige institusjoner i byen, men personene som sover ute velger bevisst ikke å bruke dem, fordi de frykter at navnene deres kan spores tilbake til Italia idet asylsøknaden behandles i ankomstlandet.

Reporteren forteller at nesten alle har tenkt seg til Sverige eller Norge – eller «de skandinaviske velferdsparadisene», som de også kalles.

Hans kollega Alessandra Coppola forteller en lignende historie fra Milanos sentralstasjon, hvor det er syrerne som dominerer, til enhver tid ca. tre hundre stykker. Smeltedigelen fungerer visst ikke i nødens stund heller. «Jeg håper jeg ikke blir tatt, jeg vil helst dra til Belgia,» sier en ung mann. Men også her drømmer de fleste om Skandinavia.

En billedserie viser hvordan syrerne har innrettet seg provisorisk på den enorme jernbanestasjonen, og hvordan frivillige hjelpearbeidere gir dem det nødvendigste, som drikkevann.

Italias regjering lar det hele skje forholdsvis upåaktet, vel vitende om at menneskene det er tale om har tenkt seg helt andre steder. De kunne åpenbart ha gjennomført kontroller hvor de undersøkte og registrerte dokumenter, men på den ene siden finnes det alvorligere problemer å hanskes med, og på den andre siden får man ekstra problemer på kjøpet dersom registrering blir foretatt. Da er transittpassasjerene plutselig Italias ansvar.

Mye bedre bare å gjøre skadevirkningene minst mulig, ikke plage folk og la hjelpeorganisasjonene holde på i fred, vente til også denne migrasjonsbølgen går over, og glede seg over at de permanente problemene faller i de skandinaviske idiotenes lodd. Helt til de også kanskje omsider finner ut at det ikke var så dumt å tvinge båtene til å gjøre vendereis likevel.

 

Corriere della Sera: «Sicilia invasa dagli immigrati», «Quei profughi accampati a due passi dal Duomo», «L’odissea dei bimbi siriani in viaggio» (papirutgavens side 20-21, 4. mai 2014)