Sakset/Fra hofta

Det norske skipet «Ocean Viking», som er chartret av Leger Uten Grenser og SOS Méditerranée, har passert Gibraltar­stredet, og ser ut til å ha satt kurs for Marseille, hvor det formodentlig skal ha en teknisk stopp, slik skipet «Aquarius» hadde flere ganger på den tiden det var i de to NGO-enes tjeneste.

Dermed kan det forventes å ta noen dager til før «Ocean Viking» er fremme i havområdene nord for Libya, noe som naturligvis vil skje til menneske­smugler­bransjens store tilfredshet.

I mellomtiden har Corriere della Seras uforlignelige Midtøsten-korrespondent Lorenzo Cremonesi intervjuet migranter i Libya som knapt kan vente på å komme seg ut på havet.

Stillbilde: Corriere TV.

I en video­reportasje treffer Cremonesi på en gruppe afrikanske menn. De er kjent med at flere den siste tiden har druknet i forsøket på å nå Europa, men lar seg ikke affisere av at reisen er forbundet med risiko.

«Å dø på havet? Det får så være. Risikoen er der. Men denne tragedien stanser oss ikke.» Migrantene fra Afrika sør for Sahara som vi møter langs gatene i Tripoli, er som vanlig fatalister. «Vår skjebne er i Guds hender. Vi kan ikke gjøre noe med det. Vi drar uansett så fort vi får sjansen. Vi drar ikke hjem igjen, og vi blir bare i Libya den tiden det tar å skaffe det nødvendige pengebeløpet». Dette får vi høre av mange blant dem som befinner seg på fortauene i Gorji, en av de gamle bydelene hvor libyere tilbyr forefallende arbeid til migranter som er fast bestemt på å tjene de ca. 800 dollarene som trengs for å betale menneske­smuglerne for håpets reise mot Europas kyster.

I en annen reportasje oppsøker den italienske korrespondenten en offisiell migrantleir i Janzour utenfor Tripoli, hvor det i øyeblikket befinner seg 200 hovedsakelig sudanesiske migranter.

Stillbilde: Corriere TV.

Den unge mannen Hal Wol (21) fra Sør-Sudan, som har vært i Libya i tre år, forteller:

«Jeg har prøvd å komme meg over til Italia to ganger, men begge gangene ble jeg stanset av den libyske kystvakten.» Mange unge menn forteller den samme historien.

Cremonesi treffer også sju av de åtte kvinnene i leiren, fem av dem fra Nigeria. En av dem er en 25 år gammel kvinne med et barn på åtte måneder, hvis far også holder til i leiren. De har gjort tre mislykkede forsøk på å komme seg til Europa. Hun vil ikke tilbake til Nigeria på grunn av fattigdommen der, da er det bedre å bli i Libya og jobbe. Men aller helst vil hun til Italia, hvor hun selv kan jobbe som hushjelp og mannen som murer.

De andre kvinnene, som alle sier at de ikke har opplevd trusler eller seksuell vold i leiren, gir uttrykk for lignende oppfatninger: De vil ikke tilbake. De erkjenner overfor Cremonesi at Afrika er et rikt kontinent, men at korrupsjonen gjør livet vanskelig for vanlige mennesker som dem selv.

Samtidig vet vi at en milliard mennesker har det verre enn disse som har ressurser nok til å gjøre inntrengnings­forsøk i Europa.

At det politiske asylet kommer til anvendelse på menneskene som korrespondenten treffer, er en vits – om enn en tragikomisk sådan, som risikerer å bli vår verdensdels bane.

Retur til Libya er ensbetydende med menneskerettsbrudd, hevder NGO-ene som driver flytende migrant-taxier i Middelhavet. Det ser ikke sånn ut. Italienske avislesere vet bedre. Ja, og Document-lesere, da.

 

Støtt Document – ingen andre gir deg denne informasjonen

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Les også