Gjesteskribent

Thomas Aquinas, som i Summa Theologica brukte ca. to millioner ord på å legge ut om verdens beskaffenhet, om Guds hensikt med å skape den og om vår skjebne idet vi legger den bak oss, endte sitt (i alle fall etter våre standarder) korte liv i en tilstand av ekstase, og han erklærte at alt det han hadde skrevet var uten betydning sammenlignet med den salige visjonen han var blitt til del, som gjorde at ordene kom til kort. Han var kanskje det mest slående eksemplet på en filosof som ender opp med å mene at den virkelige betydningen av verden er uutsigelig. Etter å ha nådd denne erkjennelsen, handlet Aquinas i tråd med befalingen Wittgenstein gir i Tractatus Logico-Philosophicus, som ender med påstanden: «Det vi ikke kan snakke om, må vi overlate til tausheten.»

Men Aquinas var en utenom det vanlige. Filosofihistorien vrimler av tenkere som etter å ha konkludert med at sannheten er uutsigelig, har fortsatt å skrive side opp og side ned om den. En av de verste overtrederne er Kierkegaard, som på hundre måter argumenterer for at det ultimate er ubeskrivelig, at sannheten «subjektivitet», at meningen med livet ikke kan gis av noen oppskrift, tese eller abstraksjon, men bare av den konkrete erfaringen med en overgivelse hvis innhold aldri kan uttrykkes med ord.

Den samme ideen går igjen hos Schopenhauer. Han mente at sannheten om verden er vilje, noe som ikke kan representeres ved konsepter. Schopenhauer viet omlag 500.000 ord til denne tingen som ingen ord kan romme. Og han satte en trend som fortsetter den dag i dag.

Jeg leser for tiden en barmhjertig kort bok av Vladimir Jankélévitch, Musikk og det uutsigelige, hvor resonnementet er gitt på første side: Siden musikken virker gjennom melodier, rytmer og harmonier, og ikke ved hjelp av begreper, inneholder den intet budskap som kan oversettes til ord. Siden følger 50.000 ord viet til musikkens budskap – ofte suggererende, poetiske og stemningsfulle ord, men like fullt ord, viet til et emne som ingen ord kan romme.

Fristelsen til å søke tilflukt i det uutsigelige er ikke begrenset til filosofer. Enhver granskning av fundamentale prinsipper, opprinnelige årsaker og grunnleggende lovmessigheter, vil på et eller annet tidspunkt støte på et ubesvarlig spørsmål: Hva er det som gjør disse fundamentale prinsippene sanne og de grunnleggende lovmessighetene gyldige? Hva forklarer disse initialbetingelsene eller opprinnelige årsakene? Og svaret er at det ikke finnes noen svar – eller ikke noe svar som kan uttrykkes ved hjelp av begrepene i vitenskapen som disse lovene, prinsippene og årsakene ligger til grunn for. Og likevel vi vil ha et svar. Så hvordan bør vi gå frem?

På dette punktet er det ikke noe galt med å henvise til det uutsigelige. Feilen er å beskrive det. Det Jankélévitch sier om musikk er helt rett. Han har rett i at noe kan være meningsfylt, selv om man ikke får tak i denne meningen ved å forsøke å uttrykke den med ord. Faurés Ballade i Fiss-dur er et eksempel, det samme er smilet i Mona Lisas ansikt, så også kveldssolen mot åsen bak huset mitt. Wordsworth ville ha beskrevet slike opplevelser som «tilkjennegivelser», hvilket er greit nok, forutsatt at man ikke legger til flere og mer detaljerte opplysninger (sånn som han gjorde). Alle som går gjennom livet med åpent sinn og åpent hjerte, vil oppleve disse øyeblikkene av åpenbaring, øyeblikk som er mettede av mening, hvis betydning det er uråd å sette ord på. Disse øyeblikkene er verdifulle for oss. Når de inntreffer er det som om vi i livets dårlig opplyste vindeltrapp plutselig står foran et vindu hvor vi får øye på en annen og lysere verden – en verden som vi hører til i, men ikke kan komme inn i.

Jeg også er fristet til å si noe om det uutsigelige. I likhet med mine filosofiske forgjengere ønsker jeg å beskrive den verdenen utenfor vinduet, selv om jeg vet at den ikke kan beskrives, kun åpenbares. Jeg er ikke alene om å tenke at den verdenen er reell og viktig. Men det er mange som avfeier den som uvitenskapelig fiksjon. Og folk med denne scientistiske sinnsmessige legningen byr meg imot. Deres nerdete overbevisning om at faktaene alene kan ha betydning, og at det «transcendentale» og evige ikke er annet enn ord, peker dem ut som ufullendte. Et aspekt ved den menneskelige tilstand er utilgjengelig for dem.

Dette aspektet er dessuten av største betydning. Vår kjærlighet og vårt håp er på en måte avhengig av det. Vi elsker hverandre slik engler elsker, idet vi strekker oss etter det ukjente «jeg». Vi håper slik englene gjør det: med våre tanker festet på øyeblikket da denne verdens ting faller bort, og vi omfavnes av «den freden som ligger bortenfor forståelsen». Ved å formulere poenget på den måten har jeg allerede sagt for mye. For ordene mine får det til å se ut som om verden utenfor vinduet faktisk er her, som et bilde i trappegangen. Men det er ikke her. Det er der, utenfor vinduet som aldri kan åpnes.

Men et spørsmål plager meg, og jeg er sikker på at det plager deg også. Hva har våre øyeblikk av åpenbaring å gjøre med de ultimate spørsmålene? Når vitenskapen stopper opp ved de prinsippene og betingelsene som forklaringene begynner med, kan utsikten fra det vinduet gi oss det vitenskapen mangler? Peker våre øyeblikk av åpenbaring på verdens årsaker?

Når jeg ikke tenker på det, synes svaret klart. Ja, det er mer ved verden enn systemet av årsaker, for verden har en mening, og den meningen er åpenbart. Men nei, det finnes ingen vei, selv ikke denne, til verdens årsaker, for det vi ikke kan snakke om, må vi overgi til tausheten, slik Aquinas gjorde.

Opprinnelig i Big Questions den 4. november 2010.