Kommentar

Påske er tiden for gjenfødelse og fornyelse. Det er vanskelig å fornye seg, ikke fordi vi bare er svake og mottagelige for fristelser, men fordi vår nytelsessøkende kultur viser forakt for gammeldags offervilje, og oppfatter lykke som moro. «Ha det gøy» har erstattet «farvel» som det gode ønsket ved avreise, og alt den sanne lykken avhenger av er blitt tildekket av den øyeblikkelige nytelsens maske.

Man trenger ikke være filosof eller teolog for å innse at lykke og nytelse ikke er det samme. Det finnes onde nytelser, destruktive nytelser, vanedannende nytelser og foraktelige nytelser, men det finnes ikke noe slikt som ond, destruktiv, vanedannende eller foraktelig lykke. En lykkelig person er i besittelse av det største menneskelige gode. Lykken gjør ingen innhogg i friheten, den bringer andre kjærlighet, og gir glede til alle som møter den. Lykken er like langt fra nytelsen som helsen er fra rus. Derav Aristoteles’ definisjon av lykke som «en sjelelig aktivitet i samsvar med dyden».

Det er mange slags nytelser, men de farligste kommer av forbruk. Når du konsumerer noe, ødelegger du det også. For en stakket stund er man fornøyd med å holde noe i hendene, men nytelsen av det er ensbetydende med dets undergang. Ned går en hamburger eller et glass vin, og i stedet kommer en doven følelse av metthet – eller et slavisk sug etter mer, hvis man har nådd avhengighetsstadiet. Folk har alltid vært klar over at det å opphøye gleden ved forbruk til menneskelivets mål, er det samme som å frata menneskelivet dets mål. Likevel fortsetter man å gjøre denne store feilen. Det finnes også nytelser som innebærer en kortvarig tilfredsstillelse, etterfulgt av enten dovenhet eller avhengighet, selv om de ikke bruker opp sin egen årsak. Skjermen i ethvert hotellrom frister gjestene til disse enkle nytelsene – enkle å føle, men vanskelige å unnslippe. Og overalt i samfunnet ser vi prisen folk betaler for sin avhengighet: en følelse av at ingen nytelse er forbudt, og at alle nytelser er oppbrukt.

Av denne følelsen kommer celebritetskulturen. Innbilningen oppstår om at noen, et eller annet sted, må ha det virkelig moro, og ikke bare den illusoriske moroa som brenner ut så snart den lyser opp. Og så retter vi blikket mot de stedene hvor denne virkelige moroa synes å være tydeligst – steder hvor berømmelse, rikdom, godt utseende og seksuell opphisselse florerer. Og vi blir fulle av misunnelse. Her er meningen med livet, og det er de andre, ikke jeg, som har den i sin besittelse. Grepet av «celebritetssyke» begynner folk derfor å hate disse menneskene som hjemsøker dem. De leter etter tegn til at celebritetene tross alt er de ødelagte, elendige og uelskede skapningene som de helst ser at de er. På den måten opplever de en annen form for nytelse: gleden ved andres ønskede ulykke, av tyskerne kalt skadefryd, som vel er omtrent den minst tilfredsstillende gleden vi vet av. St. Augustin minner oss om at misunnelsen og ondskapen har et sverd: men det når bare sitt mål hvis de først går gjennom kroppen til den som håndterer det. Vi trengte ikke Leveson-granskningen for å huske dette, men vi trenger likevel å dra den rette lærdommen av denne trettende affæren, som ikke er at vi bør sensurere pressen, men at vi bør sensurere oss selv. Den underliggende årsaken til vemmelig journalistikk er ønsket om å lese den.

Hvor enn vi finner celebritetskulten, finner vi derfor dyp ulykkelighet. «Moro» er blitt det høyeste gode, men moroa er alltid utenfor rekkevidde, og bare tilgjengelig i den andre, uoppnåelige verdenen hvor stjernene danser. Samtidig er verdenen nedenfor farget av bitterhet og misunnelse, og det finnes ingen annen trøst enn konsumets nytelse.

Hvis du vil ha bevis på at verden er sånn, bør du se moderne kunst – de tusen biprodukter av Duchamps berømte urinal som er havnet i Tate Modern, og som er et bevis på celebritetsstatusen til deres opphavspersoner. Her er monumentene over en verden hvor skjønnheten er blitt forvist, og sensasjonsjaget regjerer i dens sted. Dette er ikke kunst, men emballasje: skrikende supermarkedsfarger, sjokkerende temaer og ekle bilder, som Chapman-brødrenes deformerte og påspyttede, menneskelignende dukker – alt forteller den samme historien om at det ikke finnes noen mening i verden, men bare moro, og at moroa er kjedelig. Her er beviset på at det ikke finnes noe slikt som virkelig moro; det morsomme er en illusjon i alle sine former.

Alle som deler min skepsis til forbrukslivet og celebritetsdyrkelsen, og som vender seg bort fra moroa, anbefales et besøk i Tate Modern. Det er en tankevekkende påminnelse om de tingene som galleriet ikke inneholder, som lykke, skjønnhet og hellighet: de tingene som vi feirer, eller burde feire, på denne tiden for åndelig fornyelse. De er ting vi verdsetter, men ikke kan bruke opp. Og fordi vi ikke kan bruke dem opp, tilbyr de oss trøst og varig tilflukt.

Tenk på skjønnheten – skjønnheten ved blomster og landskap, ved fugler og hester, ved tingene vi ser, berører og kjenner duften av når vi går tur på landet. Vi er helt i ett med disse tingene. Vi har ikke noe ønske om å konsumere eller ødelegge dem. Vi ser på dem med takknemlighet, og de reflekterer følelsene tilbake på oss, idet de tilsynelatende velsigner oss når vi velsigner dem. Dette er en enkel opplevelse som det er vanskelig å sette ord på. Men vi vet at den ikke er det samme som moro, at den ikke avhenger av berømmelse eller rikdom eller karaktersvak nytelse. Den involverer det å finne igjen kontakten med vår innerste menneskelighet, å finne fred med verden og føle seg hjemme her.

Skjønnheten har mange former, selvsagt, og naturskjønnhet er bare én av dem. Det finnes skjønnhet i kunst og arkitektur, i musikk og i menneskets former. Men i alle sine varianter har skjønnheten en bemerkelsesverdig kvalitet, som er at den tilbyr trøst uten konsum: Fornøyelsen ødelegger ikke den skjønne gjenstanden, men øker simpelthen dens kraft. Gleden ved skjønnhet er aldri vanedannende, uansett hvor intenst den påvirker oss. Og når vi kommer tilbake for å få mer av den, er det ikke av begjær eller behov, men snarere som å komme hjem til oss selv, og for å forstå hva vi er.

Det vakre og det hellige henger sammen i følelsene våre, og begge er avgjørende i ens søken etter lykke. Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet at det oppstår en vane med å vanhellige de menneskelige former og livet som finnes i dem, når livet består av konsumerende nytelse og utbasunert «moro». Celebritetsdyrkelse er en erstatning for den religiøse troen, og en negasjon av denne. Det tilbyr skjending i stedet for hellighet, misunnelse i stedet for ærbødighet og moro i stedet for lykke. Men det tilfredsstiller ingen. Veien til lykke ligger åpen fremfor oss, det rare er at mange mennesker likevel ikke går den.

 

Opprinnelig i The Spectator 30. mars 2013, gjengitt i norsk oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-