I dagens Europa er pre­si­den­ter, stats­mi­nistre og de euro­pe­iske insti­tu­sjo­ne­nes ledere van­lig­vis med­lem­mer av den poli­tiske klas­sen. Det er ikke mange av dem som utmer­ker seg på noen måte, bort­sett fra at de er poli­ti­kere, og det er helt umu­lig å tenke seg hva de skal gjøre som pen­sjo­nis­ter, annet enn å skrive ule­se­lige memoa­rer for å bevise hvor vik­tige de var.

Václav Havel var et lysende unn­tak fra denne regelen. Hans livs­lange inter­esse for poli­tikk ble dyr­ket fra en posi­sjon uten­for poli­tik­ken. Han var en frem­stå­ende dra­ma­ti­ker og essay­ist, og ville blitt betrak­tet som en av de bety­de­ligste tsjek­kerne i moderne tid selv om han aldri var blitt valgt som pre­si­dent.

Med bega­vet ironi – en ironi som føyer seg inn i en hel tra­di­sjon av tsjek­kiske skri­ben­ter, og da sær­lig Jaros­lav Hašek og Karel Čapek – for­klarte Havel ver­den akku­rat hva den ideo­lo­giske maski­nen hadde fjer­net fra hans lands sjel. Og i 1970- og 1980-tal­lets for­budte skue­spill (spe­si­elt Largo Deso­lato) teg­ner han et ufor­glem­me­lig por­trett av det ingen­manns­lan­det hvor dis­si­den­ter ble holdt – ste­det i utkanten av ting, fra­kob­let begi­ven­he­te­nes ver­den, men hvor ethvert søke­lys like­vel er sik­tet inn.

ANNONSE

Havel var en dyk­tig tea­ter­mann, som i lik­het med sin venn Harold Pin­ter kunne iscene­sette ordi­nære og til­syne­la­tende menings­løse hen­del­ser, og sam­ti­dig gjøre dem både gri­pende og menings­fulle. Men han var også filo­sof, og han hadde lært mye av Jan Patoč­kas ille­gale fore­les­nin­ger. I sitt gjen­nom­tren­gende essay De mak­tes­lø­ses makt viser Havel hvor­dan tota­li­ta­ris­men til de gra­der tren­ger inn i sine ofres sjel, at den ikke len­ger må bruke makt for å bestå. Folk smir sine egne len­ker, og viser dem lydig frem for sine her­rer. De lever i løg­nen, for til­væ­rel­sen er kom­for­ta­bel på inn­si­den av løg­nen, og ingen tren­ger seg inn der, bort­sett fra andre løg­nere hvis beveg­grun­ner de deler. Det er ikke vold eller under­tryk­kelse som hol­der Potem­kin-fasa­den på plass, men ideo­lo­gien som kon­fis­ke­rer språ­ket folk kunne ha brukt til å beskrive tin­gene som de er.

Dette essayet ble til som resul­tat av en ånde­lig for­vand­ling i Havels liv, da han i 1974 over­var retts­sa­ken mot musikk­grup­pen The Plas­tic People of the Uni­verse. Kort tid etterpå under­teg­net Havel Charta 77, for siden å stifte VONS, komi­teen til for­svar av de urett­mes­sig for­fulgte. Begge deler var en utøvelse av «de mak­tes­lø­ses makt» – den moralske kraf­ten som blir igjen når all annen makt blir fra­tatt en, slik det raskt skjedde med Havel da han ble fengs­let.

De mak­tes­lø­ses makt ble i 1984 fulgt opp av Poli­tikk og sam­vit­tig­het, og disse to essay­ene var kan­skje de mest inn­fly­tel­ses­rike lit­te­rære pro­duk­tene av kom­mu­nis­mens Tsjek­ko­slo­va­kia, siden de ikke bare i klart språk gav et bilde av den sær­egne erfa­rin­gen som var essay­enes opp­hav, men også fore­slo et bote­mid­del, nem­lig den indre sann­he­tens disi­plin. Med sann­het mente ikke Havel klar tale, men sna­rere «tro­skap mot erfa­rin­gen» – kon­fron­ta­sjo­nen med livets vir­ke­lig­het som hans els­kede lærer Jan Patočka hadde som tema for sine fore­les­nin­ger. Bud­ska­pet ble fan­get opp over hele den kom­mu­nis­tiske ver­den, og inspi­rerte revo­lu­sjo­nen som til slutt skulle rive ideo­lo­gi­ens maske vekk fra Euro­pas ansikt.

På 1980-tal­let prøvde jeg og noen få andre å hjelpe den tsjek­kiske og slo­va­kiske intel­lek­tu­elle under­grun­nen. Havels essays var av største betyd­ning for vår virk­som­het, i lik­het med hans sym­bolske til­stede­væ­relse, som stod i sen­trum for alt vi fore­tok oss. Han over­be­viste oss om at mot­stands­kam­pen var verdt anstren­gel­sen, at selv en mis­lyk­ket oppo­si­sjon mot sys­te­met var bedre enn å bli en del av det, og at det i under­grun­nens mørke kunne fin­nes et annet slags lys enn den blen­dende pro­pa­gan­daen som skinte len­ger opp – lyset av men­nes­ke­lige øyne. Han var den sanne ska­pe­ren av dis­si­dent­kul­tu­ren – der høye idea­ler og alvor­lig læring ble kom­bi­nert med ruf­sete hår­s­til og natt­lige dis­ku­sjo­ner i røyk­fylte rom. Janáček stod side om side med The Beatles, og Goethe med Vla­dimír Holan, på altrene satt opp i kata­kom­bene, og kristne pres­ter, freu­di­anske ana­ly­ti­kere, ate­is­tiske filo­so­fer og for­vir­rede dik­tere slut­tet seg alle sam­men til én enkelt reli­gion: men­nes­ke­lig­he­tens.

Under Patoč­kas inn­fly­telse kom Havel til å mene at den poli­tiske til­nær­min­gen til erfa­rin­gen helt av seg selv gir et feil­ak­tig bilde av det den dreier seg om, uan­sett hvil­ket sys­tem det skjer under. Hva enten han er en demo­krat eller en dik­ta­tor, betrak­ter poli­ti­ke­ren ver­den som et sett av «inter­es­ser». Hans til­nær­ming er viten­ska­pe­lig, objek­tiv og uføl­som for det som vir­ke­lig tel­ler: et liv som er menings­fylt å leve. Havel tok der­for til orde for en «anti-poli­tikk»: en poli­tikk neden­fra, som skulle respek­tere til­væ­rel­sens mål og gjen­opp­rette menin­gen med hver­dags­li­vet. Og han gav denne «anti-poli­tik­ken» noe av det over­då­dige og bohem­ak­tige sær­pre­get som kjenne­teg­net disse dagene i 1968, da det for en stak­ket stund så ut som om en hel nasjon over nat­ten kunne bestemme seg for å leve på en annen måte.

Som pre­si­dent beholdt Havel troen på «anti-poli­tik­ken». Mye av det han opp­nådde i sitt embede skyld­tes denne troen – sær­lig den tål­mo­dige ned­riv­nin­gen av War­szawa-pak­ten, samt hans vel­lyk­kede pre­sen­ta­sjon av Tsjek­kia på den inter­na­sjo­nale sce­nen som Euro­pas kul­tu­relle og ånde­lige hjerte. Men anti-poli­tik­ken har også sine kost­na­der, og en av dem er et godt for­hold til poli­ti­kere. Spen­nin­gen mel­lom Havel og Václav Klaus var en følge av dette. Som kon­ser­va­tiv og til­hen­ger av Klaus var jeg aldri sær­lig for­nøyd med Havels stil som pre­si­dent. Jeg skulle øns­ket at han kla­rere hadde aner­kjent nød­ven­dig­he­ten av oppo­si­sjon i poli­tik­ken, og at mot­stan­de­ren skal verd­set­tes nett­opp i den grad han er uenig med deg. Alle varige poli­tiske beslut­nin­ger er kom­pro­mis­ser, og i til­legg til de per­fekte idea­lene i våre hjer­ter, som gir oss inspi­ra­sjon i de mørke dagene av under­tryk­kelse, fin­nes det et annet ideal – et ufull­kom­men­he­tens ideal av en sosial orden hvor van­lige men­nesker kan finne fred i sine omgi­vel­ser og trygg­het i ver­den omkring, til tross for alt som er galt med den. Det idea­let gav liv til Čapeks skrif­ter, og det er opp­ha­vet til mye av stor­he­ten i Tsjek­kias kunst, lit­te­ra­tur og musikk. Men det kan ikke opp­nås uten poli­tikk, eller uten å stå opp mot de ordens­for­styr­rende kref­tene som straks inn­tar ethvert vakuum, slik de stor­met inn i det retts­lige vaku­umet som opp­stod i 1989.

Ingen kan nyte stor auto­ri­tet uten å være kon­tro­ver­si­ell, og Havel var intet unn­tak. Selv om jeg var uenig med ham i mange ting, for­ble han for meg et sym­bol på intel­lek­tu­elt liv, og en repre­sen­tant for et ufor­glem­me­lig øye­blikk i sitt hjem­lands his­to­rie. Hel­ler enn å avsi noen dom, la det der­for være sagt at Havel for­ble tro mot sitt kall som intel­lek­tu­ell og døde som han hadde levd: som en tsjek­kisk patriot og en vak­ker sjel.

Roger Scru­ton

 

Artik­ke­len er skre­vet for en tsjek­kisk pub­li­ka­sjon, og ble til­budt docu­ment av Scru­t­ons gode hjerte. Redak­sjo­nen tak­ker.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629