Menneskestrømmen til Europa som i år har skiftet til et høyere gir, tegner utvilsomt til å gjøre flere europeiske stater, som Tyskland, Sverige, Norge og andre foretrukne destinasjoner, til adskillig dårligere samfunn.

Et berg av informasjon peker i den retningen, hva enten det dreier seg om forvitring av nasjonalformue, politisk motivert vold og skadeverk, politisk og etnisk splittelse og vold som kan bringe tankene hen på USA for femti eller hundre år siden, eller redusert trygghet og samhold – det siste et ord hvis besvergende gjentagelser vitner om opphør av realiteten det skulle beskrive.

Hva er det som gjør at mesteparten av befolkningene i de nevnte landene forholder seg nokså apatisk både til denne negative utviklingen og til det faktum at politikere og myndighetspersoner ikke gjør stort annet enn å ta den til etterretning og administrere den? Og hvorfor er den samme apatien omtrent like utbredt i den politiske klassen?

ANNONSE

Dette bemerkelsesverdige fenomenet er et uttrykk for en enorm avmakt. Men hva gir opphav til denne avmakten?

Et forslag til forklaring er at kombinasjonen av demografi, globalisering, teknologi, fysisk og elektronisk kommunikasjon samt opphør av felles identitet, sammen bidrar til at forandringene er store og at det ikke gis noe kollektivt svar på dem. Forandringene blir bare noe som skjer med oss, og ikke noe vi selv iverksetter, som Alain Finkielkraut skriver i «Den ulykkelige identiteten».

Men fenomenet gjør seg ikke gjeldende i samme grad overalt. Det rammer hardest nord og vest i Europa, og i nokså liten grad i Øst-Europa. På østsiden av det gamle Jernteppet ønsker hverken regjeringene eller befolkningene å ta imot noe betydelig antall migranter, i alle fall ikke muslimer, og migrantene vil helst ikke være der heller.

Her kan det innvendes at landene i nord og vest både er rikere og lar utlendinger få del i generøse velferdssystemer, og at de mange årene de har levd beskyttet mot resten av verden, har gjort dem blinde både for hvilke uendelig dyrebare samfunn de er, og at disse må pleies og beskyttes for å vedvare og unngå at de korrumperes. Og kanskje er polsk, tsjekkisk og ungarsk identitet sterkere enn tysk, svensk eller norsk.

Uansett hvor godt disse hypotesene treffer, virker det som om forskjeller i mentalitet er avgjørende for hvor hardt rammet hvert enkelt land er av det som Christopher Caldwell kaller «revolusjonen i Europa».

Mon tro om ikke den viktigste forskjellen i mentalitet er den varierende graden av motstandskraft mot utopisk ideologi?

Til tross for at multikulturen i tråd med alle rimelige personers erfaringer ble erklært som mislykket av flere viktige europeiske statsledere for få år siden, har den multikulturelle ideologien fortsatt et hardt grep på Tyskland, Sverige og Norge, mens den er irrelevant i Polen, Tsjekkia og Ungarn.

I lys av slike observasjoner fremstår det som ganske plausibelt at de tidligere kommuniststatenes bitre erfaringer med en totalitær ideologi som til slutt ble overvunnet, har vaksinert dem mot en multikulturell ideologi som viser totalitære trekk – selv i stabile demokratier i Nord- og Vest-Europa, hvor erfaringene også er i ferd med å bli meget bitre. Den ene utopien erstatter den andre, men den ideologiske faktor er igjen.

Det betyr også at vi har noe å lære av dem som ikke bøyde seg for den kommunistiske ideologien, og som medvirket til at den mistet makten. Av de fremste blant disse var Tsjekkoslovakias siste og Tsjekkias første president: forfatteren, filosofen og dissidenten Václav Havel (1936-2011).

vaclav-havel
Václav Havel

Det nærmer seg fire år siden denne lysende skikkelsen i Europas nyere historie gikk ut av tiden. Hans rolle i Charta 77 og under fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia tør være velkjent. Noe mindre kjent er nok hans innflytelsesrike essay «De maktesløses makt» (1978), som ikke bare gav et bilde av tilværelsen under kommunismen på den tiden, men også tok til orde for en livsholdning som gjorde det mulig for individet å holde ut: ikke å kjempe, men å forsøke å leve i sannhet – en holdning som idet den grep om seg likevel bidro til å nedkjempe kommunismen.

Dette verket står seg godt 37 år etterpå. Til tross for at det er skrevet midt i Havels liv, kan det nesten betraktes som et politisk testamente. Fra norske IP-adresser kan essayet fritt og med stort utbytte leses i norsk oversettelse av Milada Blekastad (1917-2003) på den utmerkede Bokhylla til Nasjonalbiblioteket. Der er det imidlertid ikke adgang til å kopiere, og i det følgende skal vi derfor holde oss til Paul Wilsons oversettelse til engelsk, som er å finne på et nettsted viet til forfatteren.

Mot slutten av 1970-tallet var ikke Warszawa-paktens kommunistland lenger klassiske diktaturer, i den forstand at de ikke lenger kunne tillate seg å være like brutale som på Stalins tid, og manglende applaus for en propagandaløgn var ikke lenger ensbetydende med dødsdom eller enveisbillett til Gulag. Men de som viste en viss standhaftighet i å nekte å bøye seg for den politiske konformismen som systemet forventet, ble ikke desto mindre marginalisert. De kunne degraderes, miste jobben eller på annen måte tvinges i indre eksil. Slik oppstod en tilstand Havel klassifiserte som post-totalitær, hvor det fantes en klasse av personer som man i Vesten kalte dissidenter – i hovedsak bestående av intellektuelle som selv ikke definerte seg ved denne negasjonen, men ved det at de i liv og virke fulgte sin samvittighet snarere enn regimets diktat.

Idet europeiske demokratier blir mer autoritære og viser mindre toleranse for ytringer som står i strid med de rådende multikulturelle dogmene, blant annet ved å iverksette lignende sosiale sanksjoner som befester maktesløsheten, inntreffer en guffen politisk tilstand som nærmer seg den post-totalitære. Flere ting skiller de to, men likhetspunktene er vel så slående, ikke minst hvordan både befolkningen og det sosiale og politiske maskineriet – hva enten det forvaltes av NGO-er eller mektige byråkrater – er gjennomsyret av en ideologi som bygger på løgner, men som har hentet en slags innbilt legitimitet fra historien som rettferdig kamp – det være seg mot kapitaleiere eller nazister. Den politiske stabiliteten trenger ikke basere seg på rå makt så lenge det er høy oppslutning om denne systematiske usannheten, og ingen er så ufine å bemerke at det klasseløse samfunnet er uhyre klassedelt, at arbeiderparadiset er et arbeiderhelvete, at segregasjon hverken er integrering, samhold eller fellesskap, at antirasismen er uhyre rasistisk, eller at det ikke er lønnsomhet som gjør at oljefondet tømmes.

Denne innbilte legitimiteten av noe som har degenerert, forutsetter en bestemt tolkning, den eneste tillatte, av historien:

[E]ven though our dictatorship has long since alienated itself completely from the social movements that give birth to it, the authenticity of these movements (and I am thinking of the proletarian and socialist movements of the nineteenth century) gives it undeniable historicity. These origins provided a solid foundation of sorts on which it could build until it became the utterly new social and political reality it is today, which has become so inextricably a part of the structure of the modern world. A feature of those historical origins was the «correct» understanding of social conflicts in the period from which those original movements emerged. The fact that at the very core of this «correct» understanding there was a genetic disposition toward the monstrous alienation characteristic of its subsequence development is not essential here.

Havel observerer at ideologien er komfortabel. Den skaper orden og gir svar på alle spørsmål:

One legacy of that original «correct» understanding is a third peculiarity that makes our systems different from other modern dictatorships: it commands an incomparably more precise, logically structured, generally comprehensible and, in essence, extremely flexible ideology that, in its elaborateness and completeness, is almost a secularized religion. It offers a ready answer to any question whatsoever; it can scarcely be accepted only in part, and accepting it has profound implications for human life. In an era when metaphysical and existential certainties are in a state of crisis, when people are being uprooted and alienated and are losing their sense of what this world means, this ideology inevitably has a certain hypnotic charm.

Det er imidlertid én viktig hake ved det hele:

[T]he price is abdication of one’s own reason, conscience, and responsibility, for an essential aspect of this ideology is the consignment of reason and conscience to a higher authority.

Hva er det som får folk til å oppgi både fornuften og samvittigheten?

Det er delvis minste motstands vei. Som eksempel nevner Havel en grønnsakshandler som har en plakat med påskriften «Arbeidere i alle land, foren dere!» plassert i butikklokalet. Ikke fordi han mener noe med det, men fordi det forventes av ham. Han kunne i motsatt fall beskyldes for illojalitet og risikere sanksjoner. Ved å sette plakaten der forteller han maktpersonene at han er til å stole på og at han ikke vil lage vanskeligheter for dem, men han gjør det indirekte – med et sosialt hykleri hvor han fratar seg sin egen verdighet ved å bøye seg for ideologien.

Men for mange er den en livsstil:

Ideology is a specious way of relating to the world. It offers human beings the illusion of an identity, of dignity, and of morality while making it easier for them to part with them. As the repository of something suprapersonal and objective, it enables people to deceive their conscience and conceal their true position and their inglorious modus vivendi, both from the world and from themselves. It is a very pragmatic but, at the same time, an apparently dignified way of legitimizing what is above, below, and on either side. It is directed toward people and towards God. It is a veil behind which human beings can hide their own fallen existence, their trivialization, and their adaptation to the status quo.

Nærværet av ideologien som metafysisk lim gjør det mye lettere å opprettholde den post-totalitære tilstanden:

It acts as a kind of bridge between the regime and the people, across which the regime approaches the people and the people approach the regime. This explains why ideology plays such an important role in the post-totalitarian system: that complex machinery of units, hierarchies, transmission belts, and indirect instruments of manipulation which ensure in countless ways the integrity of the regime, leaving nothing to chance, would be quite simply unthinkable without ideology acting as its all-embracing excuse and as the excuse for each of its parts.

Et av problemene er at ideologien støter mot virkeligheten, for dermed å skape sin egen falske virkelighet. Dessverre er det sannheten som må vike, slik fornuften, samvittigheten og verdigheten allerede har gjort det:

This is why life in the system is so thoroughly permeated with hypocrisy and lies: government by bureaucracy is called popular government; the working class is enslaved in the name of the working class; the complete degradation of the individual is presented as his ultimate liberation; depriving people of information is called making it available; the use of power to manipulate is called the public control of power, and the arbitrary abuse of power is called observing the legal code; the repression of culture is called its development; the expansion of imperial influence is presented as support for the oppressed; the lack of free expression becomes the highest form of freedom; farcical elections become the highest form of democracy; banning independent thought becomes the most scientific of world views; military occupation becomes fraternal assistance. Because the regime is captive to its own lies, it must falsify everything. It falsifies the past. It falsifies the present, and it falsifies the future. It falsifies statistics. It pretends not to possess an omnipotent and unprincipled police apparatus. It pretends to respect human rights. It pretends to persecute no one. It pretends to fear nothing. It pretends to pretend nothing.

Folk trenger ikke å tro på disse tingene, men de må lojalt late som om de gjør det. Jo lenger de later som om de gjør det, desto dypere synker de som mennesker, og desto enklere er det å bevare status quo. Det blir ikke lenger personavhengig, for det står alltid en tro tjener klar til å steppe inn for hvem som helst. Det at man har en høy stilling i et slikt system, betyr ikke at man har stor personlig makt, men at man er en enda større slave av ideologien, som må opptre enda mer konformt og dermed blir en enda mer ufri person. Makten ligger i systemet, som ikke personifiseres av noen, men lever sitt eget liv som en slags ond ånd – en djevel, noe paven tenkte og USAs president Reagan praktisk talt sa.

Hva garanterer kontinuiteten av denne djevelskapen?

It works only as long as people are willing to live within the lie.

Hvem er det som med hånden på hjertet kan si at slike elementer ikke er tilstede i svensk eller norsk – til en viss grad også tysk – offentlighet? (I Sverige lever folk f.eks. med den løgnen at godt voksne menn fra noen helt bestemte land er barn.)

Prisen man betaler i våre demokratier er ikke svært forskjellig:

In everyone there is some longing for humanity’s rightful dignity, for moral integrity, for free expression of being and a sense of transcendence over the world of existence. Yet, at the same time, each person is capable, to a greater or lesser degree, of coming to terms with living within the lie. Each person somehow succumbs to a profane trivialization of his inherent humanity, and to utilitarianism. In everyone there is some willingness to merge with the anonymous crowd and to flow comfortably along with it down the river of pseudolife. This is much more than a simple conflict between two identities. It is something far worse: it is a challenge to the very notion of identity itself.

Forbrukersamfunnet bidrar til denne utslettelsen av identiteten, poengterer Havel. Så lenge løgnen kan veksles mot materiell komfort, oppgir mange identiteten på kjøpet. Grønnsakshandleren visste godt at det å fjerne plakaten betydde å vinke farvel til feriene ved Svartehavet, barnas adgang til de beste universitetene samt sitt eget gode navn og rykte.

Vi rekker ikke å dvele ved hele det innholdsrike og anbefalelsesverdige essayet i denne omgang, men hva angår dets relevans for oss på denne siden av det gamle Jernteppet, var Havel – som altså skrev dette i 1978 – bortimot profetisk:

Is it not true that the farreaching adaptability to living a lie and the effortless spread of social auto-totality have some connection with the general unwillingness of consumption-oriented people to sacrifice some material certainties for the sake of their own spiritual and moral integrity? With their willingness to surrender higher values when faced with the trivializing temptations of modern civilization? With their vulnerability to the attractions of mass indifference? And in the end, is not the grayness and the emptiness of life in the post-totalitarian system only an inflated caricature of modern life in general? And do we not in fact stand (although in the external measures of civilization, we are far behind) as a kind of warning to the West, revealing to its own latent tendencies?

37 år etterpå har den latente tendensen forlengst manifestert seg. Vi ville ha gjort klokt i å lytte til den advarselen.

Den politiske korrektheten avledet av den multikulturelle ideologien, har fått mesteparten av befolkningen til å leve med løgner. Og denne tingenes tilstand vil vedvare så lenge det kun er et lite mindretall som gjør det Havel kalte «et forsøk på å leve i sannhet».

For ham og andre var det en positiv levemåte og en konsekvens av deres indre verdier. Det var ikke en oppfordring til opprør, ei heller en lovprisning av det samme. Han oppfordret derimot til å følge lovene, slik Sokrates også gjorde ved ikke å benytte sjansen til å rømme, selv om konsekvensen var hans egen dødsstraff. Det var et forsøk på en åndelig revolusjon, hvor frontlinjen i striden gikk gjennom hvert enkelt menneskes sinn. Med fløyelsrevolusjonen nådde denne prosessen sitt ublodige klimaks. Et voldelig opprør i mellomtiden kunne ha forhindret den.

Kristne som ikke egentlig er fariseere (noe de fleste nominelt kristne vel er nåtildags), kan ikke unngå å la seg fascinere av en slik livsholdning. For Havel var det tilsynelatende en sekulær holdning, om enn han neppe var helt upåvirket av en intellektuell kristendom som kom til uttrykk blant andre hos nasjonalhelten Tomáš Masaryk (1850–1937), som var Tsjekkoslovakias første president i tiden 1918-1935.

For dissidentene var det å leve i sannhet og samvittighet ikke noe de egentlig valgte. De kunne ikke la være. De ville leve sine liv i samsvar med en autentisk natur som ligger dypt et sted i alle mennesker. De hadde egentlig ikke noe politisk program, snarere et pre-politisk: Politikken skulle være fair play. Ved simpelthen å leve så fritt og rettferdig som omstendighetene tillot, og uten å krype for noen, representerte de ved sitt personlige eksempel en trussel mot regimet. De sådde et frø av sannhet i sinn som var fulle av løgner, de pirret den dype menneskelige naturen hos folk som så at keiseren var naken, men smertelig levde med løgnene.

Og til slutt brast løgnene.

Også i vår samtid er løgner i ferd med å briste, selv om de tyter ut i alle kanaler hver dag. Det er bare å holde ut, og så noen sannhetsfrø til.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629