Kommentar

Vaclav Havels død minner oss om den tsjekkiske humanismen som er en del av Europas sjel.

Tsjekkerne flokker seg nå om hans båre. De forbereder den første statsbegravelsen siden Tsjekkia og Slovakia skilte lag.

Tsjekkerne husker. De husker München, okkupasjonen, befrielsen som ble til et nytt kommunistisk kupp i februar 1948, da deres utenriksminister ble kastet ut av vinduet, de husker det spesielle kommunistiske diktaturet, som var et annerledes diktatur, fordi det krevde at menneskene ble et homo sovieticus. De husker Praha-våren i 1968, da sosialismen skulle få et menneskelig ansikt, og de husker hvordan våren ble knust av stridsvogner i august.

I den istiden som fulgte tente Havel et lys. Han var av aristokratisk ætt og familien hadde hatt store eiendommer i Praha som ble konfiskert, men det virkelige adelskapet satt i hjertet.

Havel formulerte ordene om at eksistensen måtte være et forsøk på å leve i sannhet.

Det spesielle med kommunismen var at samvittighet, moral og makt satt samme sted. Slik ble makten et moralsk press. Men det betød også at folk sto i fare for å miste moralen når de mistet troen på systemet.

Derfor besto Havel og de andres oppgave i å holde fast ved noe annet, noe som ville leve bortenfor og på tross av systemet.

Det var en utfordring systemet ikke tolererte, og Havel ble kastet i fengsel.

Det er en innsikt her som også er anvendbar på vår tid. Derfor er Havels essay De maktesløses makt, vel verdt å studere: dersom makten og moralen smelter sammen oppstår et habilitetsproblem. Hvis moralen skal fungere må den eksistere som noe adskilt. Moral handler om tillit. Det er noe alle må ha del i, noe som står over oss, ikke noe som de som har makt har enerett på, slik at de kan dømme ut de som ikke passer inn i mønsteret.

For det er dette som lett skjer når makt og moral smelter sammen: makten gir seg til å definere hvam som hører til, hvem som passer inn. Den setter opp normer for hva som er god takt og tone, hva som er riktige meninger. Når dette hjulet først har begynt å rulle, har det en tendens til å vokse og mennesker havner under hjulene.

Utgangspunktet, feilen, er der hvor de som har makt tror de har moralen på sin side, og kan definere den slik det passer dem.

Derfor er ytringsfrihet så viktig. Hvis makten respekterer den, er mye reddet. Men der hvor makten også vil bestemme ytringsfriheten er det dobbelt fare på ferde. Og det ene følger lett av det andre.

Det skjer umerkelig der hvor makten besitter moralen. Fristelsen til å ville definere normene er nærmest uimotståelig.

Men da gjør man vold på samfunnet. For moral, samvittighet og ytringsfrihet må være verdier som står over alle: det må være verdier som refererer til seg selv, og ikke er noens eiendom.

Derfor skurrer det kraftig når maktpersoner i dagens samfunn doserer den rette lære, fordi man bryter med noen grunnleggende regler om horisontalitet, og underordning under prinsippene. Noen oppkaster seg til autoriteter.

Men hvis ytringsfrihet og samvittighet skal fungere må autoriteten være autonom. Den kan ikke eies.

I århundreder var Gud en slik autoritet i Europa.

Gud garanterte den tredje instans, at det fantes noe utenfor mennesket, et referansepunkt. Den objektivitet mennesket tilstrebet i sitt virke, hva enten det var privat eller profesjonelt, relaterte til denne tredje instans, utenfor mennesket. Den var usynlig til stede. Man trengte slett ikke tro i personlig forstand. Den var.

Hele vårt samfunn er bygget på denne tredje instans. Slik det heter i Gud signe vårt dyre fedreland:

Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.

Med disse få strofene er det meste sagt. Det betyr ikke i naiv fortolkning at Gud passer på Norge som en annen vaktmester. Det betyr at vi må ha Gud i hjertene for å varta passa på. Når vi forkaster den tredje instans, vil det moralske kretsløpet opphøre, omtrent som Golfstrømmen. Det slutter å slå.

Disse hører sammen – samvittighet, moral, sannhet – og makten er dem fremmed. Der hvor makten tilriver seg det moralske domenet går det galt.

Det var denne bitre erfaringen tsjekkerne og østeuropeerne fikk smake. Havel og Czeslaw Milosz «gjennomlyste» den ideologien som senket seg over dem og inntok menneskene. For et regime som hevder å representere både makt og moral gjør krav på menneskenes hjerter og samvittighet.

Dette er en form for vantro, for det river menneskene løs fra seg selv.

Havels filosofi og praksis er horisontal: mellom mennesker. Den spesielle tsjekkiske humanismen går langt tilbake: til rektor for Praha-universitet Johannes Hus som ble dømt for kjetteri og brent på bålet i 1415.

Det er den tradisjonen Havel holdt levende. Liksom Norge også har en humanisme som kan holde menneskene i live. Vi trenger den.

Les også

-
-
-
-
-
-
-