Kommentar

Margaret Thatcher

I en mediedebatt under Arendal-dagene nylig stod avtroppende Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen med vitnesbyrd om det massivt politisk korrekte meningspresset som råder så steinhardt i norsk journalistikk, noe samtlige journalister i norske media benekter i flokk. Å bryte med vedtatte sannheter i det norske kommentariatet, er farlig, påpekte han og sa: «Jeg vet ikke hva som skjer, men det oppstår et psykologisk rom eller klima i forbindelse med visse saker, når man sier noe annet enn kommentariatet», sa Braanen. M‘Okay: La meg opplyse deg Braanen, for jeg vet godt hva som skjer.

Jeg har jobbet med massepåvirkning gjennom reklamebransjen i over 20 år, og håndterte dette fenomenet daglig, så la meg forklare det litt nærmere: Næringslivets viktigste verdi er nemlig ikke digitale data om hvordan mennesket ter seg som individer. Den viktigste verdien er hvordan menneskemasser kan styres av flokkmentalitet, og derfor kan manipuleres til å gjøre/tro det mest utrolige. Folk liker nemlig å gjøre det som alle andre gjør, og mene det som alle andre mener, med enkelte avvik – og all reklame og propaganda er avhengige av at mennesker er sånn, ellers så ville ingenting fungert. Da ville ingen kjøpt Nike-sko.

Menneskelige samfunn er bygget på massesuggesjon

Hadde ikke mennesket hatt en trang til gruppetenking, ville vi ikke hatt motebølger, religion, militæret, ritualer, kickoff eller kulturelle særpreg heller. Klima-tøvet ville aldri blitt et altoverskyggende globalt dommedagshysteri, og Nesbø hadde ikke vært så rik som han er. (Les heller Kent Andersen. Hint-hint!) Indeed: Hadde alle mennesker vært individuelle som katter, ville verden sett fullstendig annerledes ut, og vi ville neppe dominert planeten og blitt snart 8 milliarder. Men vi er flokkdyr. Vi beveger oss i flokk, lever i flokk, og mener vi er individualister i flokk. Og mister vi flokken, så savner vi den. Derfor dyrker vi flokken og gruppetenkingen og kaller det «teambuilding» eller «god moral».

Dette er menneskelig adferd, og naturligvis er det ikke noe galt i å være menneske. Vi er bare ikke så individuelle som vi liker å tro. Steinalder-DNA gjør oss stammetilhørige, og det er nesten umulig å heve seg over disse naturlige instinktene, for de fungerer underbevisst: De aller færreste liker å stå alene. De fleste like å bli opptatt i en gruppe, enten det er en familie, gjeng, klasse, menighet, middagsselskap eller supporterklubb. Nesten ingen ønsker å bli kastet ut av flokken og ikke lenger bli invitert. Alle frykter å bli hånet og hetset av de andre, og jeg tviler på om man kan lære å like det. I beste fall blir man vant til det.

Individualisme er sjeldent

Ekte individualister er sjeldne, sære, og er sjeldent særlig populære, for de har en tendens til å gjøre flokken ukomfortabel: De følger ikke motebølger. Følger ikke kodene. Passer ikke inn. Tenker ikke likt som andre. Bryr seg sjelden om kjendiser eller autoriteter. Bryr seg ikke om sosialt press. Ser ikke på andre før de sier noe. Gjør ikke som andre gjør. Dette er mennesker som ofte er født sånn og forstår ikke alltid hvorfor de står alene, men som Steve Jobs hyllet på følgende måte.

Here’s to the crazy ones. The misfits, the rebels, the troublemakers, the round pegs in the square holes, the ones who see things differently. They’re not fond of rules, and they have no respect for the status quo.

Slike mennesker har knapt nubbesjans i jobbintervjuer i dagens åleglatte, konforme næringsliv. Hvem vil ansette særinger som ikke har samme utdannelse som alle andre, ikke har noe behov for å passe inn, tilhøre et større miljø, og genuint ikke bryr seg det minste om hva hverken flokken rundt eller ledelsen mener? Det er jo ren hasard, og det er sikkert riktig hvis man søker fred, harmoni, konsensus og smooth sailing, fremfor uro, diskusjon, kreativitet, innovasjon, feedback og korreksjon.

En tid hvor individualismen hylles intenst – og hates tilsvarende intenst

Man kan ikke skape genuine individualister. De kan ikke trenes opp eller skoleres gruppevis på seminar. De er født sånn. De må finnes, omfavnes og pleies inn i en gruppekultur, uten at man forlanger at de smelter sammen med gruppen – for grupper fungerer ikke uten individualister, og individualister fungerer ikke uten grupper. Man må rett og slett gi dem raushet, uten å forlange at de blir som alle andre, og det innebære å være på giversiden, være åpen, og ikke holde regnskap eller føle seg truet. (Ikke sett en gruppeorientert leder til å gjøre utviklingssamtale med en individualist, for det blir alltid ugly.)

Mange ønsker å være individualist, men ekte individualisme er lite å misunne: Det har en pris å stå utenfor flokken. De er som sand i maskineriet. En trussel mot harmonien. Moderne, strømlinjede bedrifter og organisasjoner ønsker å være unike, innovative, og tenke nytt, samtidig som de prefererer ansatte som «passer inn», så ingen føler seg støtt, krenket, utfordret eller usikker. Da blir lederjobben mye lettere også: Moderne ledere vil helst ha unge friskuser som kan «formes» uten for mye ballast eller erfaring – samtidig som ledelsen vil ha innovative og selvstendige medarbeidere med relevant erfaring. Har du hørt makan til erkesludder?

Konsensus har ingen betydning for individualister. Det får konsekvenser

Sosialisme har vært stort, populært og altomfattende gruppeprosjekt siden den ble utformet, fordi den appellerer til gruppeinstinktet. Den er nesten uimotståelig for de med flokkmentalitet, og nettopp derfor har sosialismen vært umulig å bli kvitt, uansett hvor forferdelig galt det går hver gang.

Sosialisme er å presse samtlige til gruppetenking for å skape et skinn av harmoni, samtidig som man frir til menneskets verste instinkter: Misunnelse og forenklede fiendebilder. Nøyaktig det samme gjør islam. Slikt fører aldri til noe godt. Og nå har sosialismen fått et nytt navn: Globalismen.

Ingen ledelse uten at noen tør å stå utenfor flokken

Vi lever i en tid hvor gud og hvermann jakter på «individualisme» i flokk. Men skal noen lede andre, se da må man omfavne de som er villige til å gjøre det motsatte av hva flokken ønsker og mener er rett – uten å la seg påvirke av gruppepress. Skal man hindre at flokken går utfor stupet, ja da trenger man individer som tør å stå imot konsensus, og føre samfunnet i helt andre retninger. Dette er sjeldne individer som Winston Churchill, Margaret Thatcher, Ronald Reagan og Donald Trump.

Dette er noen av de mest hatede og utskjelte politikerne i verden, og neimen om de er like hyggelige, moralske, skikkelige og runde som folk som Obama og andre som er lette å like. Men likevel er det disse «utskuddene» som har ledet samfunnet i en ny retning: Vekk fra kollektiv konsensus og hysteri, og mot modernitet, rikdom, trygghet, og sikkerhet for Vestens unike frihetsverdier, til enorme protester og ingen takknemlighet. Det er slike ledere vi trenger nå som globalismen har spilt fallitt, og islam gjerne tar over stafettpinnen for å kollektivisere de nye okkupasjonssonene i Europa.

Når eliten også blir en flokk drevet av gruppepress, hva skjer da?

Siden de aller fleste mennesker har flokkmentalitet, så vil også presse, elite og politikken være preget av flokkmentalitet. Og når de ikke styres av ekte individualister, men heller av andre med flokkmentalitet, ja DA oppstår fenomenet som Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen ikke klarer å forstå. Og han klarer ikke forstå det, fordi han er et flokkdyr selv, og har er en del av flokken som har grepet makten i samfunnet vårt ved å hetse vekk alle ekte individualister. Faktisk over hele Vest-Europa.

Miljøet hans avskyr individualister, og vil verken anerkjenne, kjenne, invitere, intervjue eller forsøke å forstå dem. De vil gjerne gjøre dem til klovner, men aldri gi dem gratis reklame. I stedet blir individualistene hetset, hatet og mobbet og kalt rasister, høyreekstreme og fremmedfiendtlige. Og dette gjør flokken hans med vitende og vilje som en advarsel til alle andre. Når de andre i flokken ser hvordan det går med slike kjettere, så slutter de å tenke nye tanker selv, og gjør heller som alle de andre. Det virker. Bare se på Sverige.

Flokkmentalitet er viktig for samfunnet. Og tilsvarende farlig

At mennesket kan ledes, gjør at samfunnet kan ledes. Det sørger for viktige kollektive funksjoner som militæret, sykehus, lovverk, trafikkregler og evne til å løfte i flokk. Det var derfor næringslivet sluttet å ha sjefer, men fikk «ledere» i stedet. Disse er altså satt til å «lede» de andre til å passe inn i bedriftskulturen, så ingen rugger båten, men alt er harmonisk og gøy. (Til informasjon har vi ikke «ledere» i Document.no. Jeg er ikke en sau, og kan ikke ledes.)

Faren med gruppetenking er at den kan ta over fullstendig: Når lederfigurer er gruppetilhørige selv, kan individualisme bli sett på som noe uønsket. En trussel mot konsensus og bedriftskulturen, og ikke minst en trussel mot «lederens» egen gruppetenking. Det blir ubehagelig og slitsomt å ha sånne folk rundt. Derfor får individualister sparken i dagens næringsliv og politikk. Det er mye lettere å forholde seg til yes-men enn djevelens advokat, og så kan endelig gruppetenkingen ta helt av.

Slik ble flerkultur, islamisering og masseinnvandring til noe bra. Slik ble samfunnet vårt overtatt av klimahysteri, grønn planøkonomi, integrering som ikke fungerer, monsterfortetting i byene, bompegeeksplosjon, og stadig flere migranter som undergraver velferdssystemet. Slik ble alle journalistene til en saueflokk hvor ingen tør å si noe annet enn «bææ». See?

Bare modige individualister kan stoppe meningspress og politisk korrekthet

Når flokkmentaliteten blir enerådende, mister gruppen/firmaet/partiet/organsisasjonen også evnen til å unngå feilslåtte prosjekter, feilslutninger eller feil kurs. Man lager en lemmenfabrikk hvor alle omfavner konsepter som sosialisme, flerkultur, integrering, masseinnvandring, bompenger, grønt skifte eller grønn planøkonomi, og sammen marsjerer mot stupet med et smil. Siden alle er enige, så må det jo være riktig?

Derfor råder det et massivt politisk korrekt meningspress i norsk journalistikk, Bjørgulv Braanen. Gruppepresset har blitt så massivt, og gapestokken utenfor menigheten har blitt så blodig og full av spytteklyser, at ingen lenger tør å gjøre jobben sin og bryte med vedtatte sannheter i det norske kommentariatet. Men ekteledere går ikke i flokk. Det sier seg selv. Ekte ledere lager bølger. Som Document.no.

Klassekampen-redaktør: Uhyggelig journalistisk meningspress

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!