Gjesteskribent

På fredag 10. mai var jeg på Steve Bannons foredrag i Oslo Militære Samfund i regi av Document.no. Det er kanskje ikke overraskende at jeg var en meget enslig svale blant publikum; innvandrer, svart og kvinne. Men jeg lar meg ikke putte i bås og jeg dro dit med åpent sinn. Mediene har ikke spart på negative merkelapper når de har beskrevet Bannon, og hans kritikere har fått breie seg uhindret i norske medier. Det er i seg selv en grunn til å dra på foredrag: En som kritiseres kraftig av medstrømsmediene for sine uttalelser, burde ha noe interessant å si. Spesielt hvis mediene ikke klarer å eksemplifisere hva som gjør at Bannon fortjener merkelappen fascist.

Det viste seg at hovedbudskapet er at dagens politikere har sviktet mannen i gata. Ikke noen rasistisk eller «islamofobisk» smørje. Selv Klassekampen omtalte foredraget i nokså nøytrale former i bakkant, så det var tydelig at Bannon hadde noe å fare med.

Det som slo meg var reaksjonen til de fremmøtte mediene. Jeg oppfattet at noen av journalistene var åpenbart himmelfalne over at en svart innvandrerkvinne var blant publikum. Jeg ble spurt av en av dem om hvorfor nettopp jeg var tilstede. Jeg var ikke den eneste som fikk det spørsmålet, men måten det ble stilt på fremstod for meg annerledes enn overfor andre intervjuobjekter.

Dette får meg til å tro at identitetspolitikken er en form for rasisme. Vi svarte er forventet å stemme til venstre, fordi det visstnok er den politikken som skal «beskytte» sånne som oss. En slik forventning forteller meg at venstresiden indirekte mener folk av afrikansk opphav ikke kan tenke selv. Vi skal liksom bare følge stimen. Men da har jeg en overraskelse til redaksjoner i Norge: Svarte mennesker er like individuelle som alle andre. Vi har forskjellige behov i livet, og våre meninger og stemmesedler er basert på hva vi mener er riktig for oss. Ikke hva som «forventes». Når kvinner og latinere stemmer Trump gjør de det fordi de tror hans politikk vil gavne dem best. Når jeg stemmer FrP, er det fordi jeg mener de har den beste politikken. For meg selv og for andre (innvandrere).

Innvandrere er individer og det vises blant annet ved at de som er i arbeid oftere stemmer til høyre enn de som går på trygd. Hvorfor er det naturlig at en innvandrer befinner seg til høyre på den politiske skalaen? Jo, fordi konservativ og liberalistisk (i betydningen «fravær av stat») politikk er primært en økonomisk filosofi, ikke en marxistisk filosofi. På høyresiden er vi ikke opptatt av gruppetilhørighet, men individualisme. Vi ser på mennesker basert på hvordan de bidrar i samfunnet. Om du er svart eller hvit, mann eller kvinne, spiller ingen rolle. Respekten knyttes ikke til hvilken gruppe du tilhører, men til hvordan du opptrer som individ. En ekte «høyreekstrem» er derfor en som vil ha minst mulig stat og setter individet høyest. Det er ikke rom for rasisme i et ekte høyrehjerte. Rasisme er kort og godt uinteressant.

Marxistisk filosofi knytter folks identitet til grupper, som arbeiderklassen, presteskapet og borgerskapet. Videre var Marx mer opptatt av å kritisere det eksisterende fremfor å beskrive hvordan samfunnet skulle bygges opp. Kommunisme er bygget opp rundt å konstruere motsetningsforhold. Derfor er gruppebasert hat (inkludert rasisme) en naturlig konsekvens av sosialisme. Av en eller annen merkelig grunn har det festet seg et inntrykk av at rasisme er tilknyttet høyresiden, men jeg oppfattet at enkelte bedømte meg på grunn av hudfarge. Og det var ikke av Bannon og hans publikum.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!