Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

Idag fremmes ønsket om at vi skal lære om ideologien bak terrorangrepene 22. juli. Men hva var egentlig ideologien bak? Det såkalte tankegodset. Og hvor kommer det fra?

Elevene i norsk skole vet ingenting om ideologien som lå til grunn for terrorangrepene 22. juli, hevder forskning utført ved Trine Anker, forsker ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner mener det er sentralt at det nå i undervisningen, blir lagt vekt på ideologien bak angrepene.

AUF-leder Libak, tror noe av det som er viktig å formidle er tankegodset, og hva som førte til handlingen.

Alle er enige om at en burde bli flinkere til å sette ord på dette og at elevene skal få lære om ideologien som førte til handlingene.

Men hva slags ideologi var dette?

Dersom disse tre – skoleforskeren, Sanner og Libak – gjør alvor av å snakke åpent om dette og undersøke hvilken ideologi som lå bak, vil de få seg et sjokk.

Et sjokk som den britiske vitenskapsmannen Kenan Malik utsatte sitt venstreorienterte publikum for.

Indiskfødte Kenan Malik har bakgrunn innen nevrobiologi og vitenskapshistorie. Han er en av de første på venstresiden som åpent har kritisert multikulturalismen og har også opponert mot restriksjoner på såkalt «hate speech».

I The Guardian skriver Malik om angrepene Christchurch og om sjokket i ettertid, blandt dem som forstod at de i prinsippet hadde forfektet samme ideologi som gjerningsmannen. Men som hadde trodd at deres egen variant var «god».

I sin argumentasjon knytter Malik merkelig nok rasismen til «høyresiden», hvor den skal ha oppstått. Men da rasismen oppstod og tok form som håndfast ideologi, basert på 16-1700-tallets ulike raselærer, fantes det ikke noen «høyre»- eller «venstre»side slik vi kjenner det idag. Følgelig kan den ikke ha oppstått på noen politisk side.

Og historisk har den – i form av europeeiske rasismen – også blitt tatt opp på venstresiden, i sosialismen – gjennom nasjonalsosialismen.

Men Maliks konklusjon er likevel intelligent og logisk, og er også sjokkerende for mange på hans egen politiske side – folk som deler politisk ståsted med bl a. AUF-leder Libak og store deler av det norske forskningsmiljøet.

Rasismen har oppstått i et landskap uten våre dagers høyre- og venstreside, og har fungert som en slags almenngyldig sannhet i seg selv, overordnet politiske grupperinger. Slik den også gjør i mange ikke-vestlige kulturer i dag.

Og selv om Malik er uenig med meg her, velger jeg å følge den videre argumentasjonen hans og konklusjonen som sjokkerte «hans egne».

For det som er verdifullt i Maliks artikkel, er at den konkluderer med at kollektivisme, gruppetenkning og id-politikk er like farlig, uansett hvilken gruppe i samfunnet som forfekter den. Om det er undertrykte mus/imer eller undertrykkede ikke-jødiske tyskere.

Det finnes ingen «god» id-politikk. Like lite som det finnrs noen «god» rasisme, noen «god» vold eller «god» terrorisme.
Men ikke alle forstår det.

De fleste i Norge idag tror at det finnes en form for «god» kollektivisme, som vil skape rettferdighet. Slik vi lærer på skolen.

Drapsmannen fra 22.juli trodde også det. At hans kamp for hevn og rettferdighet for det han oppfattet som sin gruppe, var «god».

Den populære id-politikken deler – slik rasismen også gjør – mennesker inn i grupperinger basert på bl.a. kjønn, etnisitet og religiøs tilhørighet, og skaper interessekonflikter, forestillinger om «rettferdighet» oppnådd gjennom kollektiv skyld og straff, og fører til hevn.

I artikkelen hevder Malik at verden først har oppdaget dette etter Christchurch.

Det som kanskje er mer riktig, er nok at hans publikum – som jeg forstår er på «den gode» venstresiden – først har oppfattet dette i forbindelse med hans forelesninger omkring Christchurch-terroren.

Men dette er svært interessant.

Fordi inntil da har oppfatningen her vært at id-politikken er et gode, en kamp som vil skape rettferdighet, slik Malik påpeker at den oppfattes.

Men når den samme id-politikken – hvor kollektiv straff overfor «hvite» og vestlige har vært stilltiende akseptert og bortforklares med at det er «de hvites skyld», «manglende inkludering og toleranse» og at de «fortjener det» og at det «blir rettferd for taperne nå» – drives av en «hvit» og vestlig terrorist og skal opprette tilsvarende «rettferdighet» for sin gruppe, slik det skjedde 22.juli og i Christchurch, blir venstresidens aksept for «de undertryktes rettmessige opprør» plutselig snudd til skrekk.

Malik beskriver at de store kollektivistiske kampsakene i nyere tid har vært venstresidens – sosialismens – saker. Kvinnekampen, arbeiderbevegelsen, homokampen, minoritetskampen etc har tradisjonellt vært ført av venstresiden.

Og disse har i denne tradisjonen tatt til seg id-politikkens kjønns-, etnisitets- og religionsgruppering. Kanskje uten å forstå hvor nært opptil rasismens kollektivistiske og segregerende tankegang den ligger.

Men kollektivistiske idéer, som id-politikken, har vært og er, knyttet til venstresiden, til sosialismen og kommunismen.
Sosialismen og kommunismen er kollektivistiske ideologier.

Også den kollektivistiske ideologien – rasismen – i form av white supremacy og raselære, ble også implementert og iverksatt innenfor en form for sosialisme. Nasjonalsosialismen. Nazismen.

Som skulle etablere «rettferdighet» for de ikke-jødiske tyskerne og fri dem fra deres undertrykkende jødiske kapitalister gjennom utryddelse.

Rasismen er som sin tvilling – id-politikken – en kollektivistisk ideologi. Slik som venstresidens ideologier – sosialismen og kommunismen – er det.

Basert på den kollektivistiske forestillingen om at mennesker kan deles inn i grupper med felles kamp for rettferdighet basert på samfunnslag, etnisitet og kjønn.

Høyresiden har ingen og har aldri hatt kollektivistiske ideologier. Høyresidens ideologier og idéer er individualistiske. Høyresiden har ingen kamp-ideologier med rettferdighet oppnådd gjennom hevn, som mål.

Rasismen og id-politikken er kollektivistiske ideologier som eksisterer i den kollektivistiske venstresiden.

En venstreside som nå begeistret støtter at mennesker også kan deles inn i grupper basert på etnisitet og religiøs tilhørighet. Slik blandt andre de fire kvinnelige amerikanske id-politikerne ,»The Squad», forfekter.

En gruppe-inndeling som den samme venstresiden i neste øyeblikk snur seg 180 grader og forteller oss at er farlig. At den vil skape et «oss» og «dem».

Ja, det er farlig.

For når Malik konkluderer med at både rasismen – som han merkelig nok plasserer på høyresiden – og all annnen id-politikk, som svært mange som regner seg til venstresiden eller som «gode» hyller, er like farlig – er dette helt riktig.

Jeg vet dette, og svært mange av dem som idag regnes til den såkalte høyresiden, forstår også dette.

At det mange andre vet, kommer som en overraskelse på Maliks venstreorienterte publikum, er det som fanger min interesse.

Begge typer id-politikk – både den «vestlige» som kalles rasisme og som rammet bl.a. Christchurch, og den som fremmes av andre grupper – er kollektivistiske ideologier.

Slik som våre dagers rasistiske ny-nasjonalsosialisme – er, og den andre sosialismen er. Den som fremmer id-politikken.
Den som vi tror at ikke er farlig. Fordi den er «god».

Det er kanskje derfor sjokket blir så stort på venstresiden, når de – slik Malik beskriver – blir overrasket over å se deres egen kollektivistiske kamp- og konfliktforherligende idé – id-politikken, kamp-ideologien – som skulle skape slik en strålende rettferdighet for de «undertrykte», – ende opp blodig massakre av «undertrykkerne».

Utført av personer som de gang på gang forteller oss at har en helt, helt annen ideologi enn dem selv.

 

Forsker: Flere skoleelever har ikke noe forhold til 22. juli

Dersom identitetspolitikk er av det gode, hvordan passer hvit nasjonalisme inn i begrepet?