Kommentar

Statue de la republique 27. juli 2014.

For en knapp uke siden ble Holocaust minnet, og advarslene om den farlige høyreekstremismen ble spredt over den ganske verden. De posthistoriske realitetene etter andre verdenskrig viser enn sannhet som virker å gå de fleste hus forbi, nemlig antisemittismen fra venstre og islam.

At det eksisterer antisemittisme fra venstre kan for de fleste av oss høres nytt ut, men det finnes faktisk en tradisjon for dette.

I den tidlige sosialismen og den europeiske arbeiderbevegelsen var antisemittismen sterkt representert, spesielt i det 19-20 århundre og under den såkalte «marxistiske klassiker».

Opprøret mot jødene i østblokkstatene etter 1945 med de stalinistiske kampanjene; «Mot sionisme og Kosmopolitanisme», «Slanskyprosessen» i Tsjekkoslovakia og «legekomplottprosessen» i Sovjetunionen, er bare et knippe av heksejaktene bedrevet i sosialismens navn i Østeuropa.

Det radikale venstre drives faktisk av mange av de samme idealene som driver ytterste høyre. De har ingen tro på de pluralistiske-demokratiske systemene, er oftest drevet av dogmer, og fremviser den klassiske tankegangen med kraftig polarisering i venner/fiender som grenser til det fanatiske.

Sosialistene fremstilte ofte jødene som et symbol på kapitalismen, og knyttet opp konspirasjonsteorier for å underbygge sitt hat. Disse teoriene bygget på fiktive jødiske nettverk, som styrte alt i det skjulte og som hadde som ultimativt mål å underlegge seg verdens nasjoner. Denne formen for tankegang og retorikk er heller ikke ukjent på den radikale høyre fløy.

Etter Auschwitz fant sosialistene nye «venner» i islamistene. Sammen skapte de grunnlaget for en ny form for antisemittisme, nemlig antisionismen. Her var det viktigste å vri på historiske fakta for å få dem til å passe inn i deres ideologi. Eksempelvis kunne israelske militæraksjoner bli likestilt med nazismens aksjoner under andre verdenskrig, hvor palestinerne ble til «ofre av ofrene». Islamistene brukte en annen taktikk hvor de projiserte Israels politikk på alle levende jøder i hele verden. Denne tankegangen ble også etter hvert adoptert av venstresiden.

Sosiologen Thomas Haury sier at antisemittismen fra venstre har sitt opphav i det antiimperialistiske verdensbildet, hvor det moderne samfunn består av en maktblokk styrt av kapital og stat. Denne maktblokken agerer internasjonalt og undertrykker sitt eget folk. Etter dette binære verdensbildet krever de gode undertrykte menneskene sin selvråderett mot de onde fremmede herskerne og den imperialistiske plyndringen av eget folk. Om man da bruker dette antiimperialistiske skjemaet på konflikten mellom Israel og Palestina, finner man frem til antisionismens kjerne. Israel blir et symbol på en bro mellom USA og den arabiske verden, hvor USA ensidig støtter kun Israel og ikke araberne som i følge ytre venstre kjemper en frigjøringskamp mot imperialistene fra vesten.

på 70- tallet var antallet ekstremister på ytre venstre godt organisert og svært tydelige i Europa. OL i 1972 hvor flere jødiske idrettsutøvere ble myrdet, ble tiljublet av RAF (Røde Arme Fraksjonen) og andre venstreradikale grupper. Ved flykapringen i Entebbe i 1976 ble passasjerene delt opp i jødiske og ikke jødiske. Denne ble utført av terrorgruppen PFLP og personer med tilknytning til venstreorienterte terrornettverk. Et videre eksempel er demonstrasjonene mot krigen i Libanon på 80-tallet , som ikke fant sted utenfor de israelske ambassadene, men utenfor synagogene.

Problemet i Europa i dag er at det er stuerent å være venstreekstrem. Så godt som samtlige europeiske partier på venstresiden i Europa har et knippe medlemmer som tilhører ytre venstre, mens andelen ytre høyre på høyresiden er marginal, fordi andre verdenskrig medførte en no-platforming for denne ideologien. Det radikale venstre er mye større, bedre organisert og en betydelig større trussel mot demokratiet enn sin motpart på høyresiden, men msm er totalt blinde for denne trusselen.