Kommentar

Menneskerettighetsadvokaten Irwin Cotler er nyutnevnt kanadisk justisminister. Han er kjent som en kompromissløs menneskerettighetsadvokat og kunnskapsrik folkeretts-kommentator. Jerusalem Post publiserte nylig et foredrag Cotler holdt for Jewish People Planning Institute i november 2002, ett år før han gikk inn i den kanadiske regjerningen.

Cotler beskriver 6 typer antisemittisme slik den fremkommer i samtiden.

Folkemordsrettet antisemittisme
Dette beskrives som offentlig oppfordring til drap på jøder og statens Israels destruksjon. Slike oppfordringer kommer i all hovedsak fra radikale islamister, og Israel er den eneste stat i verden som er målet for slik rasisme. Verdenssamfunnet har naturligvis ikke funnet det for godt å fordømme slike oppfordringer til folkemord, men insisterer på at Israel skal forhandle med grupper (Hamas, Islamsk Jihad, Hizbollah) hvis politiske målsetning er en verden rensket for jøder.

Politisk antisemittisme
Dette fenomenet kommer til uttrykk på tre måter. For det første uttrykkes den som benekting av den jødiske nasjons rett til selvbestemmelse. For det andre kommer den til uttrykk i form av spesifikk benekting av Isarels rett til å eksistere som nasjonalstat for verdens jøder. For det tredje kommer den til uttrykk i form av demonisering av Israel, som gjøres til opphav for og symbol på alle verdens problemer. Dette er analogt til middelalderens oppfatning om jødene som brønnforgiftere og skjulte manipulatører. Spesielt er påstanden om at Israel er nåtidens nazi-stat viktig – den gjør det til en politisk plikt å fjerne den jødiske staten.

Teologisk antisemittisme
Denne betegnelsen omfatter statsstøttet (og i enkelte tilfeller, for eksempel Saudi-Arabia), statsinitiert og statsstyrt islamistisk antisemittisme. Jødene og jødedommen, ikke bare israelerene og Israel, beskrives som islams evige fiende. MEMRIs analyse av det politiske budskap som formidles av PA-ansatte imamer i TV-overførte prekener fra moskeene i de palestinske områdene rinner i hu.

En variant av den teologiske antisemittismen er dens sekulære, kulturelle motstykke. Her forener det ekstreme høyre og det ekstreme venstre siden krefter i hatet mot jøder og Israel, slik vi så det i de tallrike antikrigsdemonstrasjonene for et år siden.

Juridisk diskriminering av Israel
Den fjerne formen for antisemittisme gjør Israel til gjenstand for en granskning og en fordømmelse for faktiske og innbilte menneskerettighetsbrudd som aldri kommer noen annen stat til del. FNs rasismekonferanse i Durban august 2001 er et godt eksempel – den eneste stat som ble beskyldt for rasistisk diskriminering generelt og folkemord (sic!) spesielt var Israel.
FNs menneskerettighetskommisjons arbeid er et annet eksempel, der 30% av alle vedtak av fordømmende karakter gjelder Israel, og Sudan, Kambodsja, Kina og Irak aldri har blitt viet interesse, enn si fordømmelse.

Denne formen for legalisert, juridisk antisemittisme gir opphav til påstander om at Israel er verdens forbryterstat pr. se, og viser hvor hysterisk og tvangspreget fenomenet er.

Økonomisk antisemittisme
Dette betegner økonomisk tvang og boikott praktisert av araberstatene siden 1948, og som med jevne mellomrom foreslås gjort til offisiell EU-politikk. Klassisk antisemittisme nektet jøder boliger, arbeid og utdannelse. Samtidens antisemittisme søker å isolere og destruere selskaper og stater som handler med Israel. Et spesielt vulgært resultat av denne økonomiske antisemittismen er påstanden om «Holocaust-industrien» og mistenkeliggjøring av forsøk på tilbakeføring av noen av de verdier de europeiske jødene ble fratatt under annen verdenskrig.

Statsstyrt antisemittisme
Cotler har funnet det nødvendig å gjøre dette til et eget punkt, ikke kun se fenomenet som en del av den teologiske antisemittismen. Fenomenet betegner en hatkultur, der gamle og nye former for antisemittisme integreres, og uttrykkes i statskontrollerte skoler, medier og moskeer.

«In the words of professor Foad Ajami: The suicide bomber of the Passover massacre did not descend from the sky; he walked straight out of a culture of incitement let loose on the land, a menace hovering over Israel, a great Palestinian and Arab refusal to let that country be, to cede it a place among the nations, he partook of the culture all around him – the glee that greets those brutal deeds of terror, the cult that rises around the martyrs and their families.»