Kommentar

Immanuel Kant, den fremste blant opplysningsfilosofene, skriver: «Den som gjør seg til et kryp, kan ikke senere klage over å bli tråkket på.»

Det er kanskje overraskende å finne såpass barsk språkbruk hos en så ærverdig og anerkjent tenker. Setningen finnes i et verk med en avskrekkende tittel, «Moralens metafysikk» (1797). Den avslutter en passasje om kryperi, som for Kant omfatter underdanighet, falsk ydmykhet, hykleri, smisking.

Det er et emne med fornyet aktualitet.

Kryperiet tar typisk sikte på mektige personers velvilje, og slik er det stadig. Men Kant forestilte seg neppe underdanige myndigheter. En knelende politikvinne er et nytt innslag i kryperiets historie.

Stillbilde: YouTube.

Opplysningsfilosofen hevder ikke at kryp bør tråkkes på. Han hevder heller ikke at alle som blir tråkket på, har gjort seg til kryp, like lite som at alle kryp er like utsatt. Det Kant hevder, er at hvis man har gjort seg til kryp og hvis man av den grunn blir tråkket på – vi kan si krenket – da har man ingen grunn til å klage. Ytringsfrihet er umulig uten toleranse for krenkelser, «hatefulle ytringer». Det kan være god grunn til å klage – til politiet bare hvis man er utsatt for en trussel.

Politisk kryperi

Ifølge Kant er moralens kjerne et menneskes pliktbevissthet, forstått som respekt for universelle prinsipper. Et menneske har plikter overfor andre, men her handler det om en plikt man har overfor seg selv. Kryperi er forkastelig fordi det bryter med plikten til selvrespekt. Kryperi innebærer at man nedverdiger eller ydmyker seg selv. Ingen plikt overfor andre kan rettferdiggjøre det.

Det er ingen grunn til å tro at ydmykelse fører til ydmykhet, men noe slikt var vel tanken bak den pedagogiske brutaliteten som barn ble utsatt for før i tiden. Ydmykelse vil ofte føre til bitterhet og mer eller mindre dulgte ønsker om hevn. Driver man det langt i selvydmykelse, gjør man seg til et kryp.

Det er udiskutabelt at hvite liv også teller, men initiativet til å fly dette banneret under en fotballkamp i Burnley, kostet likevel opphavsmannen jobben og livsvarig utestengelse fra stadion. Foto: Shaun Botterill / via Reuters / NTB scanpix.

Black Lives Matter er utvilsomt riktig, i likhet med White Lives Matter, for begge følger av All Lives Matter. Man unngår forvirring ved å fastholde at moralens sentrale størrelser er individet og universelle prinsipper. Et slikt prinsipp sier at det alltid er forkastelig å behandle et menneske bare som et middel, et objekt. Det betyr åpenbart at slaveri i enhver form er forbudt. Det innebærer også at det er galt å manipulere et annet menneske, selv om det gjøres for et formål som antas å være gunstig for den andre.

Opplysningens filosofi avviser den tradisjonelle troen på ulik moral for ulike grupper. Den står for alle menneskers likeverd. Den nye rasetenkningen står for antiopplysning, den går i sporet til den gamle rasismen. Individet er underordnet. Det dreier seg igjen om grupper, definert ved rase. Opplysningens filosofi ble formulert av hvite, de fleste menn. Dermed er den suspekt i utgangspunktet. Noen hvite applauderer. Jeg tror nok det må kalles kryperi.

En tilvenningsprosess har gjort det mulig for den nye rasetenkningen å presentere seg som moralsk høyverdig. Rasismebeskyldninger har i årevis haglet over Europa, over noen av klodens minst rasistiske samfunn. Noen slike anklager er blitt fremsatt på syltynt grunnlag, man har f.eks. vært utsatt for «mikroaggresjoner». Slik ble vi fortrolig med rasetenkning. Jo flere rasismebeskyldninger, desto mer uunngåelig måtte rasetenkning fortone seg. Og til slutt fremtre som moralsk påkrevd. Prosessen har ført til at mennesker igjen skal vurderes etter hudfarge, ikke etter personlighet. Det er motsatt Martin Luther Kings visjon, som var en aktualisering av opplysningens universelle tenkning om menneskelighet.

«I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but by the content of their character», sa Martin Luther King i sin berømte tale den 28. august 1963.

Noen krever kompensasjon for slaveri og annen urett i fortid og nåtid. De hvite rase skal i det minste innrømme sin unike skyld, som om det ikke fantes andre rasister og slaveeiere i historien. Nei, hvem skulle det være? Mange er blitt fortrolig med en løgnaktig versjon av slaveriets historie.

Unektelig er det mange hvite i toppstillinger her i landet. Etniske nordmenn har så mye de skulle ha sagt i Norge at den norske stat kjenner seg kallet til å rette opp denne uretten mot andre etniske grupper. Mistanke om white supremacy vil jo skade vårt internasjonale renommé. Så det må krypes for FNs direktiver om innvandring og statlige kampanjer må iverksettes. Naturligvis ville det være uheldig om massemedia gikk inn på temaet innvandring og kriminalitet. Igjen står hudfarge sentralt, nå som tegn på ønsket taushet.

Konsekvensen er velkjent. Alt som angår innvandring, presenteres i massemedia med tanke på å styrke de rette holdninger. Klager på NRK kan tolkes som tegn på at statskanalen gjør jobben sin, den utfordrer folks reaksjonære ideer. Det er lett å forstå at Høyre ikke lenger uttrykker noen motvilje mot formynderstaten. Man har smisket seg til en plass i Sikkerhetsrådet.

Dagens norske makthavere fordømmer nasjonalisme og bekjenner seg til det universelle ved opplysningens filosofi. Jeg undres hvilken logikk som foresvever dem. Det synes å være noe slikt som dette: Moralen er universell, ergo skal det moralsk avanserte Norge være et universelt land … Immanuel Kant ville vært forbløffet.

Siden media mer enn gjerne formidler historier om hvor dårlig minoriteter har det, er det fristende å gå inn rollen som offer. Innvandrere kommer til et velferdssamfunn som hjelper de svakeste, følgelig er egen stakkarsliggjøring et tegn på integrering. Fristelsen burde avta nå, for minoritetenes moralske overtak er ikke lenger like opplagt. Rollen er blitt altfor velkjent. Fornuftige innvandrere er visst i ferd med å innse det, noen har også forstått at etnisk kvotering til jobber er en elendig idé.

Fra idealisme til kynisme

Dyptpløyende kritikk av egen kultur har lenge vært et særtrekk ved Vesten og en kilde til akademisk selvtilfredshet. For formålet har humaniora og enkelte samfunnsfag utviklet teorier som kaller seg kritiske. For noen år siden var det «mistankens hermeneutikk» og dekonstruksjon. Best kjent blant dagens postmoderne oppfølgere er prosjektet om å «avkolonisere» vitenskap og hvithetsstudier. Dessuten har det oppstått en mengde kulturkritiske «studies», alle med sikte på å demonstrere hvordan ulike minoriteter er blitt undertrykt av det moderne kunnskapsregimet.

Blir teoriene med rette kalt kritiske? Det benektes i en nylig utgitt bok kalt «Cynical Theories». Forfatterne, Helen Pluckrose og James Lindsay, kan ha flere grunner til å fremheve kynisme som et fellestrekk. Jeg tror den beste grunnen er forestillingen om makt. Det ender i kynisme når frigjøring forespeiles samtidig som alle teorier og all kunnskap oppfattes som uttrykk for maktvilje.

For hvis det er naturlig at en undertrykt gruppe styrker sin posisjon ved et hensiktsmessig bilde av samfunnet – ikke ved å appellere til opplysningens ideal om likeverd – da er det like naturlig at en herskende gruppe ønsker å opprettholde sin posisjon ved en tilsvarende gunstig fremstilling. Nå blir det et spørsmål om hvem som er dyktigst i det teoretiske og praktiske maktspillet om hvordan verden er. Sannhet og objektivitet er redskaper for maktvilje. Noen annen slags fornuft finnes ikke.

Marx var en moderne (ikke postmoderne) tenker, men han oppfattet menneskerettigheter som borgerlig ideologi. I den kommunistiske utopi er det ikke behov for rettigheter. Opplysningens vekt på det universelt menneskelige blir allerede hos Marx forstått kynisk, dvs. som et fordekt uttrykk for særinteresser. Dagens antiopplysning anerkjenner i det minste ett allment prinsipp, nemlig at alle interesser er særinteresser. Hvorfor skulle i så fall de hvite sympatisere med de svarte, dersom de hvite ikke er tjent med det? De svarte må regne med taktisk ettergivenhet og har all grunn til mistenksomhet.

Det blir «frigjøring» til alles krig mot alle, en tilstand som ble diagnostisert på 1600-tallet, og som opplysningstenkerne forsøkte å overvinne uten å trekke inn en fredsskapende despot. Kant antar at fornuftige individer anerkjenner et moralsk fellesskap. Altfor idealistisk? Alternativet, frigjøring ved gruppespesifikke strategier, må bli kynisk beregnende. Hvilke allianser er hensiktsmessige i dag, hvilke muligens i morgen? Hvordan skal alminnelige mennesker klare å orientere seg i dette spillet? Ingen fare, frigjøringens eksperter tenker for oss.

I et liberalt demokrati har slike eksperter samme mulighet som alle andre til å søke makt. Men de skal ikke ha mulighet til å omdefinere demokratiet i lys av eget program, slik kommunismen og fascismen lyktes med i forrige århundre.

SIAN-leder Lars Thorsen på vei bort fra Festplassen i Bergen den 22. august 2020, etter at organisasjonens markering ble avbrutt med vold. Stillbilde fra video: Facebook.

De nådeløse kravene som noen i dag stiller til ytringers renhet kan kanskje forstås som et forsøk på å redusere kynismen. Intoleranse gjør det noe lettere. Man kan (kanskje) stole på dem som underkaster seg kravene. De som motsetter seg, skal fratas sine forurensende plattformer. De som boikottes eller mister jobbene, er ikke nødvendigvis moralske forbilder, men de har i hvert fall vist at de ikke er kryp.

Hva er opplysning?

Kants opplysningsfilosofi krever en god del av oss, noe som ligger i sakens natur. Det er krevende å være et myndig menneske. Finnes ikke alltid en fare for å gli inn i sløv underkastelse, f.eks. ved selvsensur? Det er en plikt å opprettholde sin selvrespekt, like utillatelig å umyndiggjøre seg selv som andre. Men det er ikke en plikt å være ydmyk mot noe menneske. Forkastelig kan det heller ikke være, for klart nok er det mulig å vise ydmykhet uten å ydmyke seg.

Vitenskapens teoretiske fornuft søker å klarlegge hva som er tilfellet, og forklare hvorfor det er slik det er. Det finnes også en moralsk fornuft, som ikke utforsker hvordan det er, men hvordan det skal være. Dette betyr ikke at alle handlinger er underkastet påbud eller forbud. Svært mye av det vi gjør er hverken påbudt eller forbudt.

Gitt følgende påstand: I et despoti er respekt for makt identisk med underkastelse. Med teoretisk fornuft vil man søke å avklare i hvilken grad karakteristikken treffer en statsmakt eller en maktsøkende ideologi, og hvordan despoti eventuelt utvikler seg under ulike sosiale forhold. Den moralske fornuften søker en annen slags klarhet. Den konkluderer at enhver form for despoti er forkastelig. For en distinksjon mellom respekt og underkastelse skal finnes. Dette imperativet gjør det forståelig at Kants språkbruk blir uvanlig barsk til ham å være, at han omtaler underkastelse som kryperi.

Slik lyder Kants berømte definisjon: «Opplysning er menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet.»

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!