Kommentar

Vi har hørt det noen ganger: Varmere og rausere skal politikken være. Slik taler emokratiet, en ideologi som utpeker gode følelser til ledestjerner i politikken. Ideologien er så tynn at den ikke kan stå alene, den må knytte seg til mer tradisjonelle retningslinjer. Men det emokratiske innslaget brer seg i politikken, også i partier man ville tiltrodd større motstandskraft.

Effekten er velkjent. De som ikke er enige med de varme og rause, er kalde og gjerrige. De som ikke er på vår linje, røper en moralsk svikt. Det etableres et rom for følelser, gode eller dårlige. Fornuften er det ofte ikke rom for, siden den lett omtolkes til uttrykk for mindreverdige følelser. Logikken kan være som følger:

Vi kan utvilsomt hjelpe virkelige flyktninger mer effektivt i nærområdene. Derfor er det fornuftig. Og straks blir det også mistenkelig, for her er det noen som vil betale seg ut av en menneskelig forpliktelse, som ikke vil slippe nødlidende inn på seg. Mennesker uten varme og raushet, som burde skamme seg.

Moralfilosofi er et forsvar mot moraliserende tullprat. Aristoteles har mye å bidra med, noe Mimisbrunnr har skrevet godt om. Det kan lønne seg å gå litt inn på kontrasten mellom Aristoteles’ dydsetikk og emokrati. Filosofen spør hva slags sjelelig fenomen en dyd kan være, og nevner tre muligheter: evne, følelse, holdning. Jeg vil tro de fleste vil være enig med Aristoteles, som sier den er en holdning. Han nevner en rekke ulike følelser, blant dem flere som det utvilsomt hører med til et godt liv: tillit, glede, vennskap, lengsel, medlidenhet. Ingen av disse er dyder. Aristoteles fastslår: «.. vi sier ikke at folk er gode eller onde med tanke på deres følelser …» For det finnes ingen beslutning om å føle slik eller slik, påpeker han.

En dyd er en riktig holdning til en følelse. Mot er en riktig holdning til frykt. Den er en tilbøyelighet til å handle modig (ikke feigt, ikke dumdristig) i en konkret situasjon som alltid er unik, med omstendigheter som ingen teori kan forutse. Tilsvarende er sjenerøsitet den dydige middelvei mellom ødselhet og gjerrighet. Bare gjennom livserfaring kan man erverve dydens tilbøyeligheter, som ikke kan skilles fra praktisk fornuft, dvs. forståelse av situasjonen og hva den krever. Følelser er motoren, som omformer energi. Styringsmekanisme er noe annet. Den dydige kjenner sympati og medlidenhet, som er drivkrefter for handling, men hvilken? Motoren har ikke hånden på rattet.

Blir kristen nestekjærlighet en støtte for emokratiet siden en følelse settes i sentrum? Det handler om et påbud, en plikt – «du skal». Opplysningsfilosofen Immanuel Kant påpekte at følelser eller tilbøyeligheter ikke kan påbys. Det finnes ingen plikt til noen som helst emosjon, for en plikt må angå noe vi har kontroll over. For Kant er plikt det moralsk sentrale, derfor avvises alt føleri. Plikten til å elske sin neste kan ikke handle om «bløthjertet deltagelse», skriver han. For bare praktisk kjærlighet kan påbys.

Jeg tror de fleste som beklager et «femininisert» samfunn, ville betakke seg for den brutale orden som hersket på Kants tid. Problemet er at i et humant, «bløthjertet» samfunn kan det bli en belastning bare å være mislikt. Er ikke det strengt tatt mobbing? Norske kvinner og menn trenger ros og klem. Men Kant har rett i at selvrespekt ikke kan være basert på noen slags feel-good. Hvis det blir glemt, får vi et samfunn av lett manipulerbare mennesker.

Elske sin neste som seg selv, står det – elsker vi oss selv? Hvorfor så mye ros og klem hvis det ikke var for selvforakt, nag, og selvbebreidelser. Slikt er normalt i moderate doser. Unormalt og sykelig er vilje til selvdestruksjon. Noen unge påfører seg selv fysiske skader, det er mennesker som trenger mye hjelp. Det normale er å ville sitt eget beste. Og slik tror jeg nestekjærlighet blir å forstå: Du skal ville din nestes beste, slik du vil ditt eget beste. Budet forutsetter normal menneskelig selvoppholdelsesdrift. Det er naturlig å ha slik «praktisk kjærlighet» til seg selv, en krevende plikt å vise den til alle andre. For Kant var det plikt i begge tilfeller. Med karakteristisk strenghet fordømte han selvdestruksjon.

Følger nå at hvis du vil leve i Norge, da må du også ville at alle andre skal få leve her? En klar konsekvens av kristen moral? Til det er mye å si, her bare to poenger. I lignelsen om den barmhjertige samaritan er det tale om hjelp i nærområdet. Det fortelles ikke der at offeret tas med hjem og at familien skal komme etter. Lignelsen preges av et realistisk syn på menneskelige muligheter. For det andre ja, det er et trekk ved en verdensreligion at den ikke legger vekt på nasjonale grenser. Kristendommen har heller ikke avvist slike grenser, for innvandringspolitikk hører naturligvis inn under «det som keiserens er».

Balthasar van Cortbemde (1612–1663), «Den barmhjertige samaritan» (1647), olje på lerret, 199,4 × 244,6 cm, etter Lukas 19, 25–37, Koninklijk Museum voor Schone Kunsten, Antwerpen. Foto: Museet / Wikimedia Commons.

Det hender at dyder blir uforenlige, som i konflikt mellom rettferdighet og barmhjertighet. Det er en dårlig løsning å handle i henhold til den dyd som knytter til seg de varmeste følelser. Et slikt valg er alltid tragisk. Det kan ikke kjennes godt å prisgi en dyd fordi kompromiss er umulig. Må ikke enhver dyp moralsk konflikt kjennes vondt? Å velge alternativet som kjennes minst vondt, er også lettvint. Barmhjertighet er en dyd med veldig emosjonell styrke. Barmhjertighet kommer for sent for den døde, den kan ikke gjelde offeret – altså morderen? I Det gamle testamentet ble også rettferdighet gitt en sterk emosjonell basis: «Din brors blod roper til meg fra jorden.» (Herren til Kain, Genesis 4:10) Hevnmotivet skal offisielt ikke inngå i en moderne oppfatning av rettferdig strafferett, men gjør det naturligvis likevel. Visst er følelser mektige, og her er alle vonde. Det er en underlig illusjon at god moral kan bygge på gode følelser.

Men gode følelser lindrer og demper de vonde, ikke minst skyldfølelse, som i dag forventes eller kreves av den hvite mann. Vi er godt informert om de hvites overgrep gjennom tidene, ikke like godt om andre rasers overgrep. Skyld er en realitet på flere nivåer. Det metafysiske nivå er i Vesten best kjent som tanken om syndig natur. Og hvem kan bli godt voksen uten å pådra seg en viss personlig skyld? Alt dette kan blande seg inn og gi virkelighet til kollektiv, politisk skyld, som da kan bli lammende for tanken. Man kan noen ganger få inntrykk av at poenget med de gode følelsene er å lindre og dempe skyldfølelse.

Mye taler for at rettferdighet er det sentrale siktemål i politikken, et grunnleggende gode for samfunnet og kriteriet som alle regimer må vurderes etter. I et sivilisert samfunn vil politisk uenighet typisk gjelde hvilke beslutninger som best fremmer rettferdighet. Uenigheten er en normaltilstand som det liberale demokratiet er utviklet for å håndtere. Ledere som berømmes for å skape et mer rettferdig samfunn, er sikkert drevet av mange slags følelser, deriblant hard glede ved å utøve makt. At samfunnet blir mer rettferdig, kan meget vel innebære mindre varme, som når patron-klient-forholdet taper terreng, slik at den avmektige klienten ikke lenger kan lite på den mektige patronens omsorg og velvilje.

Kan varme være et siktemål i politikken? Menneskelig varme hører hjemme i en intimt personlig, ikke nødvendigvis privat sfære. Velferdsstaten har påtatt seg et stort ansvar for omsorg. Dette store fellesgode har gjort politikken potensielt grenseløs, slik at staten til slutt skal ha ansvar for et varmt samfunn, intet mindre. Staten tilskrives da en falsk kompetanse, for det staten kan gjøre, er å spille ballen tilbake til samfunnet, med oppmuntringer, klapp og klem og nye bevilgninger.

I 2011 utga Erna Solberg en bok kalt «Mennesker, ikke milliarder». Dette intimpolitiske motto er en god boktittel, for utvilsomt er det riktig å verdsette mennesker høyere enn penger. Ikke desto mindre er det makthaveres ansvar å forvalte milliardene fra skatter og avgifter. Det er deres mandat, og særlig på dette området skal politisk fornuft vise hva den duger til. Alle bør ta hensyn til sine medmennesker og være til hjelp når det er mulig. En spesifikt politisk oppgave er det ikke.

Solbergs boktittel innvarslet en politikk som vi nå er fortrolig med. Ingen ros og oppmuntring til dem som gjør oppmerksom på de økonomiske kostnadene ved fremmedkulturell innvandring. Slik informasjon mangler varme, det handler jo da bare om milliardene. Å snakke om menneskelige kostnader er enda mer forkastelig. Noe info kan slippe ut, men ikke så mye at politikken blir truet. Det er ikke overraskende at en regjering vil ha det slik, men at massemedia opptrer til de grader kritikkløst overfor en politikk med så vidtrekkende konsekvenser for landet, virker for meg unikt i moderne norsk historie. Jeg tror frykt for skammen spiller en rolle. Naturlig nok vil man være blant de varme og rause. «Innvandringsstopp» var ikke hardt og kaldt i 1975, i dag skal det kjennes som om en neve av stål slår til.

Tyskland skal også være et innvandringsland, og tyske medier opplyser at det ikke er nytt. Kurfyrst Friedrich Wilhelm åpnet i 1685 grensene for hugenottene, Frankrikes forfulgte calvinister, som per dekret ble tilkjent særrettigheter. Denne innvandringen bidro utvilsomt til at Preussen var en stormakt hundre år senere. At Friedrich Wilhelm selv var calvinist og at hugenottene hørte til Europas dyktigste i håndverk og manufaktur, skaper kluss for parallellen til i dag.

I Tyskland i dag har politi og justis store problemer med kriminelle klaner basert på familiesamhold i innvandrermiljøer, arabiske, tyrkiske, albanske og andre. Denne informasjonen blir naturligvis kalt rasistisk, men det finnes altså politifolk som er modige nok til å fortelle om sine erfaringer med de nyankomne. Mange oppfatter den tyske statsmakt som svak. Det er kvinner i politiet. Det er nedverdigende for mange menn å bli irettesatt av en kvinne. Vil varme og raushet sette disse på bedre tanker?

I tyske debatter har det vært mye snakk om «instrumentalisering». Det betyr at AfD og høyreekstreme bruker ubehagelig fakta i sin propaganda. Hvordan håndtere disse fakta uten at muligheten oppstår? Spørsmålet er plagsomt. Best å røpe minst mulig. Men selv det Merkel-trofaste magasinet Der Spiegel synes nå å ha oppgitt tausheten.

Intimitet er ikke et trekk ved liberalt demokrati. Det er derimot gjensidig respekt, som ikke er en varm relasjon. Når intimsfære trenger inn i offentlig sfære, ligger det an til en ny type patron-klient-relasjon, en virkningsfull parodi. Staten gir av sitt gode hjerte, og vi forventes å stemme på det mest gavmilde partiet. Slik lærer vi å se oss selv som klienter. Fornuften må kjempe mot gode følelsers blendverk.

I oldtidens og middelalderens anatomi ble hjertet tiltenkt en rekke vesentlige funksjoner, blant annet å være kilde til kroppens varme. Det kunne bli tegnet som et bål. Hjertet stanser, følgelig blir liket kaldt. I dag kan dette være en vakker metafor. Det kryr av emosjonelle metaforer i språket. Men intet samfunn, intet felleskap og ingen stat, bare det enkelte menneske kan kjenne medlidenhet, le og gråte.

 
 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!