Da Daidalos og Ikaros en gang i mytisk tid skulle flykte fra Kreta, Knossos og fangenskapet i kong Minos’ labyrint, konstruerte Daidalos, mesterhåndverkeren, vinger av fjær og voks som han utstyrte både sønnen og seg selv med. Trass i streng faderlig advarsel om ikke å fly for nære solen, var det likevel akkurat det Ikaros gjorde. I ungdommelig overmot og nysgjerrighet søkte han lengre og lengre opp mot himmelen helt til solvarmen smeltet vingene. Ynglingen falt til sin død i Det ikariske hav sørvest for Samos. Det ble himmelstormerens bane at han ikke holdt rett avstand til det som var stort og godt, men også farlig.

carlo-saraceni-ikaros-fall-caduta-di-icaro
Ikaros’ fall (1606-07), Carlo Saraceni (1579–1620), olje på kobber, 34 x 54 cm, Nasjonalmuseet Capodimonte, Napoli

Svært mye kunne sies om Ikaros-fortellingen, ikke minst som nøkkel til forståelse av hybris, men her velger jeg å bruke den mer spesifikt, som inngangsport til noen refleksjoner omkring avstand mennesker imellom. Dette gjør jeg med bakgrunn i at jeg for lengst er blitt overmett på den stendige opphaussingen i samtiden av nærhet som et absolutt gode, som noe etterstrebelsesverdig nesten uansett når og hvor nært. Joda, nærhet er ofte både fint og bra, som også tosomhet er det, men ikke alltid og ikke uansett.

Som alle menneskelige tanker og sannheter av en viss dybde er også ovenstående innsikt uttrykt av poeter, og ikke bare én gang. Før vi grunner videre på hva en optimal balanse mellom nærhet og avstand måtte være, skal vi se på noen passende litterære eksempler som jeg lenge har lett etter påskudd for å trekke frem. De er norske og noenlunde samtidige; ikke bare over blått Middelhav og omgitt av guder kommer man til skade dersom man fristes til for stor nærhet til det som er viktigst i livet.

ANNONSE

En av våre aller største etterkrigsdiktere var Olav H Hauge. I «Rømder av glans» fra «Seint rodnar skog i djuvet» sier han følgende:

Heilage stjerne!
Rømder av kald glans
spreider du um deg,
kald glans.

Den store upplevingi
spreider òg rømder
av glans
um seg,
til vern
um ljoskjernen.

Kom ikkje nær,
kom aldri nær!
Rømder av glans
skal vera millom
til evig tid.

Enten kilden og kjernen er varm eller kald, så klarer vi små mennesker best av opplevelsen dersom den doseres med klokskap, hvilket gjerne innebærer at man holder den på armlengdes avstand. Følgende korte dikt fra vestlandsbonden og vismannen gir uttrykk for samme måteholdstenkning:

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjon,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.

Egil Ulateig har hovedsakelig skrevet sakprosa som både journalist og forfatter. Selv har jeg hatt stort utbytte av å lese flere av hans bøker om ulike sider ved norsk krigshistorie. At også prosadiktere kan begå poesi av stor verdi, viser nedenstående tremetafor. Ikke bare skal man akte seg for å være for nært varmens og kraftens kilde, men man skal også ha en viss avstand mottagerne imellom: ikke for nær, men heller ikke for langt unna.

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen

men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden

og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg

ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store

men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt

Ettertanken har gyldighet ikke bare horisontalt innen samme generasjon, som kjærester imellom, men også mellom barn og foreldre. I alle disse relasjonene gjelder at mange mennesker går rundt og kjenner seg utilstrekkelige fordi de ikke brenner nok for den andre parten, fordi de ikke omfavner den andre med tilstrekkelig varme og kjærlighet. Blant alle følelser av utilstrekkelighet er denne av de mest skamfulle; man har ikke engang evne til å elske sine nærmeste så mye som rett og riktig er, så mye som forventes av oss. I tillegg til alle andre defekter man går og bærer på, lesses også dette.

De ovenstående diktene og betraktningene skal tjene til å lette noe av byrden ved å fortelle to ting: slik mindreverdighetsfølelse er vanlig, det er det ene, og dessuten så bunner den i en urealistisk forestilling om hva mennesker er emosjonelt kapable til, endog hva som er følelsesmessig idéelt, etterstrebelsesverdig. Man er ikke følelseskald bare fordi man ikke faller sammen i gråt når triste ting skjer, ei heller om man klarer å fungere arbeidsmessig når noen av de nærmeste går bort. Man er ikke mindreverdig om man ikke kontinuerlig går rundt og elsker sine barn, sine foreldre eller sin livsledsager; normale mennesker er ikke i stand til å la følelsene renne for full flom hele tiden, da går de tom eller, som i Ikaros-fortellingen, da brenner de opp. Ingen er tjent med at den andre og nære bedriver selvødeleggelse, uansett hva galt som måtte skje i et forhold.

Nordmenn og andre nordboer beskyldes tradisjonelt for å være alt for kjølige, for tilbakeholdne og reserverte og ute av stand til å vise emosjoner i møte med livets mange viderverdigheter. Kanskje er det delvis sant, kanskje er vi det, kan hende det til og med er så at vi ikke føler like brusende hett som mange andre, men jeg velger altså å forsvare tilnærmingsmåten eller egenskapen. Den er i samsvar med noen av vår kulturs beste tradisjoner og utgjør et nødvendig forsvar mot emosjonell selvantenning.

Heller ikke på Ikaros’ tid, altså da guder og mennesker vandret sammen på førantikkens greske jord, var man ukjent med tankene gjengitt ovenfor rundt balansen mellom følelse og refleksjon. Den rette avveiningen de to imellom ble ansett som den ultimate dyden, en egenskap guden Apollon utviste i særlig grad. Man skulle være modig, men ikke dumdristig, kjærlig, men ikke dumsnill og så videre rund baut; moderasjonen utgjorde et slags etikkens svar på matematikkens gylne snitt som i sin geometrisk-arkitektoniske form var velkjent allerede dengang.

Ytterligere en avledning av samme grunnsetning gjør seg gjeldende på godhetens område. Den i vår tid og kulturkrets omseggripende oppfordring til å være god mot alle – like god mot alle, uansett avstand eller slektskap – står i klar motstrid til etikkens gylne snitt selv om denne type hybris skulle lede til de ønskede konsekvenser, hvilket den selvfølgelig heller ikke gjør. Man bør i all hovedsak legge ned det man evner og har i de nærmestes krav. Mellommenneskelig medkjensle strekker seg ikke like lett over lande- eller kontinentgrenser som til nabogården eller –bygda.

Fremfor alt skal man akseptere at heller ikke de nærmeste kan stå en uendelig nært, i alle fall ikke hele tiden. Dette er intet man skal ha dårlig samvittighet eller skyldfølelse for, intet som vitner om at noe er «feil» ved oss. Det finnes fasetter ved livet, inklusive ved utgangen av det, som vi er alene om. Slik har det alltid vært, slik er det og slik vil det også fremtidig være. Innsikt i sammenhengen bidrar til egen livsmestring.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629