Kommentar

Byste av Aristoteles funnet under utgravingene til New Acropolis Museum, ved foten av Akropolis, for bare få år siden. Portrettet regnes for å være ett av de beste av filosofen. Foto: Document.

Det er ikke til å komme fra at landsmål er det vakreste norske språket, og dessuten at alliterasjon, bokstavrim, kiler forbasket godt i øret. Derfor ble tittelen som den ble, men den har selvsagt et bevisst tiltenkt innhold også: Vi skal se litt på hvordan vi tenker omkring normer for adferd, på hva som anses for godt og hva ikke. Dette er absolutt ikke det letteste filosofiske lendet å botanisere i. Fra tid til annen er det likevel klokt å stoppe opp, løfte blikket og reflektere over hvilke de er og hvordan «våre beste tanker omkring det som er viktigst for oss», en av flere brukbare etikkdefinisjoner, faktisk fungerer. Hva er viktig og riktig og hvordan forholder vi oss til slik innsikt?

Dygd lyder nesten som dyd, og selvsagt har vi med samme ord å gjøre. Grunnen til at mange i filosofifaglig sammenheng foretrekker den mer konsonanttunge varianten, er ikke omsut for målstrevet, men heller at man ønsker å markere avstand til en spesiell kristelig assosiasjon som er kommet til å klebe ved ordet dyd. Vi snakker altså ikke i sammenhengen primært om kjønnsmoral, og ganske særlig ikke om seksuelt aktivitetsnivå, men snarere om hvordan man generelt forholder seg til «det gode liv». For intet mindre enn dette var de første kjente tenkernes anliggende da de for over to tusen år siden begynte å snakke om dygdenes betydning for vår livsførsel. Deres valgte utgangspunkt er godt nok, faktisk det beste, også for en samtidig tilnærming til tematikken.

Den greske ekvivalenten til romernes senere virtus (derav engelsk virtue) og vår dygd/dyd er areté (beslektet med ord som arisk og aristokrat som fremdeles finnes i bruk i vårt språk), et begrep som viste tydelig betydningsglidning gjennom de siste århundrene før Kristus. Den tidlige meningen refererte seg slett ikke bare, ikke engang primært, til moralsk eller etisk kvalitet, men betydde snarere dyktighet, dugleik, eksellens og alt slikt i sin alminnelighet; kort sagt det fortreffelige ved noe eller noen. Selvsagt var da en hests areté annerledes enn et menneskes, som en krigers areté med nødvendighet måtte avvike fra den som kjennetegnet en god baker. Men uansett hadde begrepet å gjøre med ferdighet eller dugleik, først og fremst, det var ikke betegnelsen på noen bestemt sinnstilstand.

Omtrent på Platons tid (400-tallet før vår tidsregning) ble dygdsetikken ordnet og samlet, ikke minst av hans elev Aristoteles (den nikomakiske etikk), og ganske spesielt fant man det nå meningsfullt å avgrense ulike dygder fra hverandre. Det var særlig fire kardinaldygder man opererte med: måtehold, visdom, mot og rettferdighet.  Hvorvidt disse egentlig var så sterkt adskilt at ingen av dem kunne reduseres til mer fundamentale kvaliteter, kanskje til en eneste erkedygd, forble uklart. Platon selv var inne på at visdommen trolig var mer basal enn de andre, hvilket skinner gjennom i tanker som at man må forstå hva det gode liv innebærer, for å kunne leve rett.

Da kristendommen senere kom til og på etikkens område smeltet sammen med gresk filosofisk tenkning, fikk man via Paulus’ brev til korinterne tre nye religiøse dygder i tillegg til dem som alt var der: tro, håp og kjærlighet. Igjen var det ulike bud på hvor disse befant seg i forhold til hverandre i systemet av alle ting, ikke minst fordi Paulus selv påpekte at «størst av dem er kjærligheten». Kaster vi blikket frem mot nåtiden et øyeblikk, så blir dette enda tydeligere: Moderne teologer, eller kanskje man skulle kalle dem aktivister som benytter seg av delvis kristen retorikk, er jo nærmest maniske i sin fremheving av kjærlighetsbudet som trumfende alt – det uttales tidstypisk «sjærlighet» i sammenhengen – så i de kretser er man ved å fullføre reduksjonen til én og bare én dygd eller norm som retningsgivende for våre liv.

Aristoteles gikk på dette som på så mange områder, videre og lenger enn læreren idet han brukte sin mentale kniv på spørsmålene og klassifiserte tankene etter logikkens krav. Derved etablerte han fagfelt som fungerte som rimelige rammer for kloke menns tenkning i over to tusen år etterpå. Dygden definerte han som det optimale balansepunktet mellom mangel på og overskudd av et gitt karaktertrekk. Eksempelvis var det ikke bra å være vettlaust overmodig, men det var minst like galt å være feig; det ideelle i sammenhengen, dygden hva mot angår, fantes i det gyldne snitt mellom de to. Denne tanken er så typisk klassisk gresk som det går an; balansen mellom to ekstremer er det riktige, posisjonen som har størst dygd, som hverken er for mye eller for lite. Slik etablerte de gamle kosmos ut av kaos i menneskenes evige nyskaping av det gode liv under både uvanlige og dagligdagse valgsituasjoner.

Jeg kjenner meg dypt igjen i det ovenstående, som en liten del av et intellektuelt slektskap som bærer helt ned til fundamentet, til fast bunn. Merk vel at denne grunntryggheten intet har å gjøre med at noe «ser bra ut» på overflaten. I den moteriktige, postmoderne verden er det typisk den synlige hensikten, gjerne demonstrert indirekte ved tilhørighet til bestemte sosiale grupper, samt selvfølgelig også den indre følelsen av at «nå gjør jeg en god gjerning», som bestemmer hvorvidt man er på dygdens vei eller ikke. Denne emosjonaliteten ligger langt unna antikkens mer objektive syn på godt og ondt, rett og galt.

Etter min beste forståelse er dagens fremherskende etikksyn i beste fall en perversjon av protestantisk samvittighetstenkning, men vel å merke i en tapning der alvorstung, dyptpløyende fundering over spørsmål om rett eller ikke rett gjennomgående er erstattet av lettvint føleri. Det er sinnelagsetikk på speed som preger samtiden eksemplifisert ved emosjonelle kaloribomber av rosetog og tårer på TV. Voksne menn, og sikkert svært mange voksne kvinner med, ser haussingen av offentlig empati og føler seg ille berørt av alt det utenpåklistrete. Det er bokstavelig talt blitt «sjærlighet uten grenser»-praksis slik den portretteres i norske og mange andre lands medier. Likevel lepjer folk flest fremdeles pjattet i seg like motstands- og tankeløst som de i sin tid felte tårer over skillingsvisenes hjerte-smerte-beskrivelser.

Jeg har tidligere mange ganger tatt til orde for mer konsekvensetikk i stedet for føleriet, blant annet i dette hjertesukket.Fjernt fra at jeg går tilbake på oppfordringene om å tenke konsekvens heller enn hva som varmer ukebladshjertene, men det er ikke til å komme fra at også min foretrukne tilnærming har noen prinsipielle vansker, ikke minst at man allerede må ha relevant erfaring å gå ut fra med mindre man skal gjette seg til (en vennligere formulering er forutse eller antecipere) hva følgene av et gitt veivalg vil bli. Dersom gode beslutninger kunne fattes basert på noe annet enn demonstrerte følgetilstander – eksempelvis hva som forordnes i hellige bøker, ut fra samsvar med generell kunnskap om hva «det gode» i verden objektivt innebærer, eller hva som gir størst «varme kring hjarterøtene» – så ville dette naturligvis vært riktig gildt.

I slik normativ etikk ligger sinnelagstenkning og dygdsvurderinger nært opp til herandre, det må bare innrømmes, selv om dygden likevel er noe annet og mer enn en følelse. Den her foretrukne skrivemåten som understreker slektskapet med dyktighet eller dugleik, peker i riktig retning; vi har å gjøre med nærmest handfaste evner eller ferdigheter, adferdsmessig eksellens snarere enn noe som bare er moralsk godt på et eller annet luftig vis, hvilket uvegerlig innebærer at enkeltmenneskers opplevelse av egen hjertevarme slett ikke nødvendigvis gir tilstrekkelige etiske føringer om den reelle verdien av handlinger eller valg. Evne til dygd er noe som må opplæres, ikke en naturgitt metode som hjelper deg å treffe blink kun med utgangspunkt i om man føler ditt eller datt. Det var ikke uten grunn at Platon hevdet at mange års utdannelse var nødvendig før en ung mann kunne bekle samfunnets viktigste posisjoner. Føleri var en utilstrekkelig rettesnor for det gode liv, «hjertets førstevalg» kunne endog være direkte villedende. Det tar tid og anstrengelser å bli et ordentlig menneske, en som andre vil tiltro bestemmelsesrett over viktige samfunnsanliggender.

Skjer det mer galt nå enn før i folks liv eller er det motsatt, at dagens samfunn trass i alle imperfeksjoner likevel er bedre enn noe tidligere? Er det altså så at «we have never had it so good» som i dag, og heller ikke på noe tidspunkt tidligere har oppført oss bedre?

Jeg vil ikke ens prøve å gripe til statistikk i svaret, for i den språkdrakten kler man som kjent de riktig store politiske løgnene. Det meste som i dag er bedre enn før, og det gjelder utvilsomt mye, er det fordi teknologien fremdeles gjør raske fremskritt. Dette bidrar til et bedre liv som jeg er takknemlig for; det er ingen sjarme forknippet hverken med ukorrigerte hareskår eller en tidlig død i tuberkulose.

Til alle tider er det gjort gode så vel som mindre gode gjerninger. Det ved nåtiden som imidlertid forbauser meg storlig, er at man er blitt så vag på hva som er godt og hva dårlig – med «vise sjærlighet» som det store unntaket – altså hva dygdene rommer og hvilken retning de utpeker for våre gjerninger. Sagt med andre ord: Det gjøres kan hende ikke så mye mer åpenbart galt enn før, men i kjølvannet etter 68-revolusjonen kvier man seg for å søke å forhindre ugjerninger på et klart normativt grunnlag. Trolig står en misforstått respekt for individualitet i veien for konsekvent opplæring til dygd, ikke minst i norsk skole. Slikt har konsekvenser selv om det tar tid før protestantisk arbeidsmoral og andre rester av et engang veltømret dygdhierarki helt er forsvunnet ut av folkets felleshukommelse.

Noe er galt og noe er rett; mulighetene og valgene vi står overfor, er noe mer enn en røre der «I am OK, you are OK» gjelder for alt og alle. Skjønner man ikke dette, men beveger seg tilbake igjen fra kosmos i retning kaos, så skal man ikke forbauses over at konsekvenser følger på et eller annet tidspunkt. Når normtenkning helt ut erstattes av føleri, er skaden alt skjedd.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også