Kommentar

Alf Larsen (1885–1967) var lyriker, essayist, aforistiker og polemiker. I et språk fjernt fra det akademiske demonstrerte han et omfattende kjennskap til Vestens åndshistorie. Han sto for en åndelighet som ikke maktet å hevde seg i hans egen tid. I vår tid er den praktisk talt ukjent.  

Det alvor kan befri oss fra, er tullprat og pjatt, banaliserende snakk om vesentlige og tunge emner, sentimental politisk ufornuft. Det er mulig å motvirke slikt med mykt og velvillig alvor og med uttalt respekt for alle, som forventet i dag. Det er ikke Alf Larsens stil.   

Nåtiden kommer ham i møte på ett vesentlig punkt – i fortvilelse over skjødesløs omgang med natur. Å skjende naturen er en grov synd. Den som søker uttrykk for naturfromhet, vil finne mye hos Alf Larsen, både i dikt og prosa.  

 Anerkjent ble han primært for begavelse som formidler av klassisk-moderne litteratur. De glitrende litterære essayene (samlet i Den kongelige kunst og I kunstens tjeneste) spenner vidt. Men hans eiendommeligste bok er utvilsomt Nattetanker (1951), som det skal handle om her. Den er en samling refleksjoner, en bok full av språklige gnister, skarpe innsikter, enkelte tilløp til galskap og formuleringer som brått får leseren til å stanse. Hva var dette? Et glimt fra en stjerne langt herfra? Noen ganger var det det. Kan en slik stjerne ha noen som helst relevans for samfunnet? 

En leser er ikke samfunnet. Som leser kjenner jeg ofte glede ved ikke å være samfunnet. Det gjelder ganske spesielt når jeg leser Nattetanker.   

Store stilister kan nok være vennlige mennesker, men stilen er som regel ikke vennlig. Larsen briljerer i et elegant foraktfullt språk. For meg er han likevel på sitt aller beste når temaet er nærhet til natur. Da kan det bli små prosalyriske mesterverk, noen av dem siteres nedenfor. Et høystemt, gammelmodig språk kommer man ikke utenom. I det følgende gjøres ingen ortografiske eller andre oppdateringer.      

Nattetanker ble gjenutgitt i 2017. Er mange nok i dag mottakelige for befriende alvor av Larsens kaliber? Utgivelsen bør uansett markeres. Det kan siteres mye fra denne mørke juvel av en bok, her bare noen få utdrag. Tankemessig systematikk er det ikke tale om. Selv sier han det slik: 

Å motsi sig selv en gang imellem er da den minste innrømmelse et anstendig menneske kan gjøre sannheten.  

Naturen taler til hjertet. Når det handler om samfunn og kultur, er tonen helst som i det følgende.   

Sådan er jeg! Det er igrunden mere og mere alt hvad menneskene har å si hverandre i våre dage. Og dette kor av røster: Slik er jeg! det holder nu på å sprenge himlen bort over oss. Før hadde vi også noe annet å si hverandre, noe om det som var utenom oss og felles og tilgjengelig for alle: himlen og jorden, Gud og hans engle, udødelighet og salighet ..

Har det ingen mening mere? Hvor er vi endt, i hvilken krok av universet?

Her som mange andre steder i Nattetanker står fornuftige innvendinger i kø. Den mest opplagte gjelder det som skal være felles og tilgjengelige for alle – Gud, engler og udødelighet er noe av det siste jeg ville ha tenkt på da. Neste innvending gjelder det rabiat ensidige ved omtalen av kommunikasjon. Faktisk snakker vi også om tilstander utenom oss, og saklighet finnes. Argumenter finnes. For det tredje denne avvisende holdningen til jeg’et. Som om subjektivitet ikke har vært åndens væremåte i århundrer.

I litteraturen tok det av med Rousseaus «Bekjennelser» og Goethes «Den jungen Werthers lidelser» og siden har det gått slag i slag med åpenbaringer av jeg’ets utallige irrganger. Hva er galt med det? Umulig å tenke menneskelighet uten. Dessuten, både som språkkunstner og litterær formidler visste Larsen meget vel at jeg’et kan tilrettelegges på mange måter, at en fortelling i første person entall ikke er en likefrem rapport om forfatterens opplevelser og synspunkter.  

Så skal man igjen lytte til budskapet. Dette uopphørlige koret: Slik er jeg! Det sprenger snart himmelen bort over oss. Det er jo sant. Den støyende ekshibisjonismen har tiltatt i styrke og omfang siden 1951. Slik går det ofte i refleksjon over Nattetanker. Når innvendingene er godt og vel formulert og nikket til, oppdager man en uberørt kjerne av sannhet.  

Larsen er selv en røst i koret, og selvsagt vet han det. Det kan lyde ganske vittig:

Man skal ikke kaste perler for svin. Men er der efterhånden andre å kaste dem for? 

Dagens normer krever respekt, aldri såre eller krenke. Slik anstendighet faller inn under kategorien «det smukke», og denne er god:

Et smukt menneske kan egentlig aldrig lære oss kjærligheten. Kjærligheten vil alltid overvinne noe.

Hva er problemet med jeg’et? Det er ingen hemmelighet: tapt uskyld.  

Der er en bevegelse intet menneske kan motstå: når et lite barn strekker sine armer ut imot ham. Den sterkeste makt i verden er med andre ord uskylden; men denne veldige makt eier vi kun sålenge vi ikke vet av oss selv. I det øieblikk vàrt jeg stikker hodet opp møter han straks motstand – den lille kriger! 

Larsen har altså et skarpt øye for selvhevdelse blant store og små. Men jeg-fikseringen gir et falskt inntrykk av sterk individualisme i dag. Når verdien av det individuelt særegne ofte betones, har vi et tegn på at nettopp det savnes. En kommersielt og medialt konstruert individualisme merkes nær sagt overalt. Omvendt i middelalderen: ingen individualistisk ideologi og utvilsomt mye større forskjeller mellom folk, noe som tilsløres av overleveringer etter den lille eliten som kunne lese og skrive. For hverken keiser eller pave rådde over strømlinjeformende massekommunikasjon. Larsens tid var tiden for de totalitære regimene og deres brutalitet, men han er mer opptatt av den subtile ensrettingen som antakelig er blitt mindre subtil, mer moraliserende og anklagende, etter hans tid.    

Jeg ser det nu, hvilket fryktsomt liv de førte alle de mennesker jeg møtte og som holdt mig fast i tidens former. Det er ikke til å forstå at man kunde bli så ensrettet, men det blev man. Det var som om en stor klokke stod over dem og kontrollerte deres feiltrinn, ved den minste lyd den gav fra sig fór de sammen og var igjen på plass …   

Vår tvilsomste dyd er kanskje vår generøsitet. Hvor mange feller har den ikke lokket oss i! 

 

I Nattetanker aner man etter hvert en tredimensjonal orden: natur-kultur-ånd. For det første naturens skjønne, sårbare åpenbaring. For det andre åndens syn og sans for vesenet i alle ting. Mellom disse ligger et diffust område kalt menneskelig samfunn/kultur. Dette er ikke så dumt, når man tenker over det. Den som innser at vi arbeider og famler, lever og dør i et mellomliggende tåkerike, burde  være i stand til å tenke realistisk. Og blant annet forstå hvordan dyd kan føre til dumhet, som nevnt i eksemplet ovenfor. Den larsenske orden innebærer også at de sosialteknokratiske prosjektene som preget det 20. århundre og ikke skal forveksles med tekniske fremskritt, må forstås som fatale forsøk på å skape en oversikt og en klarhet som er uforenlig med det menneskelige. Ånd forfaller til kontroll og natur til det kontrollerte. Også det er med på å blåse himmelen bort over oss. 

Her er det aldri tale om å flire av borgerligheten, slik som i Beat&Hippie. Den amerikanske anti-borgerligheten som samlet krefter på 50-tallet, ble fort kommersielt tilpasset og gled som kjent inn i main stream culture etter få år. Det er noe annet med Nattetanker.  Pinen ved politikkens ensretting og kulturens forflatning lar seg ikke tilpasse annet enn medlidenhet. Uten kjærlighet må det ende i nihilisme. Nå skal Larsen få overta. 

  

Som det forpinte øie lenges efter mørket lenges den forjagede tanke efter intetheten.  

Den som vilde være helt sann mot sig selv måtte tie.  

Gjennom medlidenhet til forståelse. Kun ved å lide med kan vi fatte den store smertensvei som er alle menneskers vei, verdens via dolorosa.  

Et menneskes kjærlighet er mere værdt enn all verdens visdom.    

Det finnes en sterk religiøsitet i Nattetanker. Den som fornemmer at det ikke er noen motsigelse i det følgende, kan nok forstå den.  

 

La oss være lykkelige for jorden under oss og stjernene over oss.

Vi har et sted å være, vi har et sted å gå hen. For oss er der sørget over all måte!

Slå rot som et tre og la din ånd være som fuglen der bygger sitt rede i dets krone. Husk at du er et menneske og at jorden er din plikt.

En klar og strålende, stor og tretakket stjerne stod i kveld i sydvest, ensom på den bleke marshimmel. Mørke skyer trakk opp over den fra havet og hyllet den inn; tretoppene rørte sig i den opptrekkende vind fra syd. Verden var så stille og susende, så mild og fredfull i sin mørkt slørede melankoli. Det var blitt fred på jorden, og der var fred i mitt sinn. Mørke dager vil komme, og skyer vil tilhylle stjernen, men den står der, jeg vet at den står der – min stjerne!

Det er merkelig, men jeg tror at det eneste jeg vil savne når jeg går herfra er en stund under de gamle forkrøplede furuer på Berstadåsen, med utsyn mot havet, med søndenvinden viftende mot ansiktet, med duften av harpiks og synet av blomstrende lyng bortover fjellet, med havets brus i ørene og den hvite brem av brott langs kysten som en halvveis drømt ramme om det hele. 

Når jeg går herfra er hele mitt vesen som et sår, og det skyldes ikke så meget utilfredsheten med mig selv (den ligger på et annet plan) som det at jeg ser jorden ødelagt av menneskers rovbegjær og uforstand.

Jeg har lidt med denne klode mere enn jeg kan si. Jeg vet ikke om denne lidelse er min eller dens, men jeg vet at det er en uhørt smerte, og jeg tror at den må ha en mening. Hvad jeg har forbrutt mot menneskene skylder jeg denne medfølelse med jorden. Må den forsvare mig på den ytterste dag.

Vær takknemlig over at verden driver dig innover i dig selv, og tenk ikke at det kunde skje på annen måte enn ved at den gebærder seg som et hundekobbel.

Noen annen samtale med Gud enn bønnen eksisterer ikke. I bønnen føler vi hvor dypt nede vi befinner oss. Derfor er også alle bønner igrunden denne ene: O Gud, løft oss opp av dette dyp!

Nattetanker ligner ingen annen bok jeg kjenner til. Den river og sliter i en. Passasjer med fred og forsonlighet etterfølges av det motsatte. Frihet finnes i natur og ånd. I deres møte oppstår skjønnhet. I det humane mellomriket må de sentrale verdier være medlidenhet og hjelpsomhet.

Alf Larsen levde på opprørt hav. De hardeste polemiske huggene er holdt utenfor her. Det krasse er tross alt ikke det som gjør ham unik. 

Lyrikeren skal få avslutte med noen linjer fra Siste strofer, en samling utgitt etter hans død.

Jeg ser en stjerne lyse klart 

bak havet jeg nu skal over. 

Jeg kommer, stjerne, jeg kommer snart

– så snart alle bølger sover. 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også