Gjesteskribent

Auguste Rodin Le Penseur

Når for mange fryktelige hendelser skjer, svekkes evnen til å reagere emosjonelt på dem som man ellers ville gjort om de hadde kommet enkeltvis og med god tid imellom; dette er enkel neurofysiologi og intet å skamme seg over, snarere skal man være takknemlig for tilpasningen. Kropp og sjel beskytter seg mot den nye situasjonen, sørger for at evnen til overlevelse ikke overbelastes.

På denne måten har de siste ukers multiple terrorangrep virket på meg, også fordi flere av dem er gjennomført eller planlagt i byer jeg kjenner godt. Ikke alltid vil jeg skrive om hverken samtidens terrorhandlinger eller den religiøse tråden som binder dem årsaksmessig sammen; det blir for mye, for mange gjentagelser både for skribent og lesere. Overdoser er aldri et gode, ikke engang av ellers betimelige advarsler. Cato den eldres stadige formaninger («for øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges») hadde liten effekt.

Isteden velger jeg i dag et litt underlig og tilsynelatende komplett uviktig tema idet jeg skriver om selve skrivingen, hvilket på sett og vis er en slags pennens parallell til å se seg selv i speilet der speilbildet viser at du ser deg i speilet og så videre inn i evigheten. Refleksjonen vil ikke inneholde store sannheter penslet opp i overskriftsformat, det er jeg fullt klar over, men den vil heller ikke være meningstom. Om teksten også blir underholdende eller kanskje endog til tider både morsom og klok, er et annet spørsmål, men la oss nå se. I det aller minste kan jeg love dere henvisninger til litt norsk samtidsmusikk som jeg setter stor pris på.

Det hadde seg nemlig slik at en god venn av meg – en ytterst begavet kollega som for nylig gikk av med førtidspensjon, altså enda en av de mange dyktige som er gått inderlig trett av alt tøvet på arbeidsplassen – for litt siden gjorde meg oppmerksom på en låtskriver og artist som han mente jeg burde kjenne til. Det dreier seg om Frank Tønnesen med kunstnernavnet Tønes, som i en tjue års tid nå har markert seg særlig i Rogalands-traktene – han er fra Sokndal – men som etter hvert er blitt verdensberømt også over resten av landet. Sangen som min venn hadde fått særlig godfot for og anbefalte, var «Eg går og legge meg.»

Det ble kjærlighet ved første blikk mellom Mimisbrunnr og Tønes, iallfall ensidig avstandsforelskelse. Det finnes også mye annet fint Tønes-stoff å kose seg med på YouTube, så når jeg først er i farta, tar jeg som bonusspor med «Sånn koga eg», siden også den passer inderlig godt inn i vår sammenheng.

Både «legge meg»- og «koga»-teksten er akkurat så enkle som titlene gir inntrykk av; de forteller om en mann som legger seg tidlig selv om festgjestene ennå ikke er gått, og om hvordan man best koker på en ovnsplate. Slikt er det lavmælt sus over i min verden, og jeg håper du er enig; det er riktig flott det Tønes leverer, underfundig og morsomt.

Hvordan har det seg at fortellinger om små og hverdagslige, ja, riktig ubetydelige ting kan fenge så sterkt at noen skriver om dem, og hvordan kan tekster med et slikt tema bli leseverdige også for andre? Om dette er det sagt og skrevet uendelig mye, bokstavelig talt, hvorav jeg plukker ut noen helt få innspill som er etter min smak. Trass i sin trivielle tematikk går de utenpå det meste.

Jeg vet ikke hvor jeg har utsagnet fra – kanskje en for lenge siden lest mystiker, eller det kan ha vært et sitat fra en av de tidlige mikroskopistene – men noen har engang ytret at «man kan se hele verden i et sandkorn (eller en regndråpe eller noe annet smått).» Det blir litt det samme som at all tid kan oppleves i ett eneste sekund om bare observatørens «mindset» er riktig innstilt, hvilket også helt sikkert er fremholdt en eller annen gang av en eller annen. Hvis man vil, kan disse Obstfelder-aktige påstandene tolkes til å ha noe med skalainvarianse i universet å gjøre, altså antagelsen om at de samme fysiske lovene og sammenhengene gjelder både for de største, de middelstore og de minste tingene og for både riktig store og riktig små tidsavsnitt. Noen slik gjennomgående, enhetlig sammenheng finnes ikke så vidt jeg vet, blant annet er det så at ulike krefter dominerer på ulike avstander, men likevel har mange kloke folk trodd seg å kunne se makrokosmos avbildet i mikrokosmos og vice versa. I blant er påstanden rett og slett beviselig feil, jamfør alle beskrivelsene i tidligere tiders studier av hvordan mennesket utvikler seg fra en liten skapning, en homunculus man så sittende huket sammen i sædcellers hode, men stundom anes interessante paralleller med betydelig overføringsverdi i grensesnittet mellom det store og det lille, mellom det evige og øyeblikkelige eller når man tar steget opp fra rent fysiske til andre nivåer. Ikke minst finnes eksempler på at skarpøyde observasjoner fra «stovekroken heime» kan avsløre store menn og kvinners adferd når de er på sitt aller mest pompøse. Ikke bare venstreradikalere fra 70-tallet vet at «selv storpolitikere må på do en gang i blant.»

De som ikke har et bevisst forhold til hverken det å skrive eller lese, undrer seg kanskje over at stor litteratur kan skapes ut fra iakttagelser og beskrivelser av de mest ubetydelige hendelser eller temaer. Eksemplene er legio; man kan ha fallenhet for eksempelvis James Joyce eller Karl Ove Knausgård – jeg har ingen av delene – men du finner mange forståsegpåere som går god for lødigheten av det de skrev om hverdagskonflikter eller byvandringer. Uansett litterær smak må man akseptere at praksis har vist at det tematiske objektet spiller liten til ingen rolle for om en gitt tekst oppfattes som god, endatil verdifull, eller ikke; det avgjørende er hvordan den er skrevet. Store forfattere har vist dette i sitt virke, og det er bare å bøye seg for faktum.

For ytterligere innsikt velger jeg å gå til en av mine litterære helter, forfatteren av «Zen and the art of motorcycle maintenance.» I et avsnitt av boken tenker hovedpersonen tilbake på sin tid som engelsklærer på et college oppe blant Montanas fjell, på hvordan han løste skrivesperren hos en student i Creative Writing som «ikke hadde noe å skrive om». Hun ble bedt om å beskrive sin hånd. Da dette ikke gikk, fikk hun temaet snevret inn til bare en finger, deretter til noe enda mindre og så videre. Til sist sprakk hemningene og demningene, altså troen på at kun det store og betydningsfulle var verdt å favne i ord, og hun innså at det aller viktigste like gjerne kunne finnes gjemt i det lille og unnselige bare man lærte seg å se det usynlige og forstå det uforståelige.

Litt av samme overraskelsesverdi finnes i den omstendighet at noen helt få, men rett smidde verselinjer kan sikre en for stunden gudbenådet dikter plass blant de ypperste; det er i poesien ingenlunde slik at mer er bedre, snarere tvert imot. Likeledes gjelder at selv en meget kort, men rett skrevet og holdt politisk appell kan ha styrke i seg til å endre historiens løp. Lincolns Gettysburg-tale under den amerikanske borgerkrigen er på bare 271 ord og var unnagjort på et par minutter. Likevel: Ingen annen tale har vært viktigere derstedes.

Jeg vil sammenfatte og overføre det ovenstående til forhold som har med våre daglige liv å gjøre, og da ganske særlig følelsen av avmakt mange kjenner over at de ikke får gjort nok med de store og alvorlige samfunnsproblemene vi alle står overfor. Denne avmakten har også vært min mange ganger, ikke minst i det siste når jeg atter en gang hører om all «kjærlighet som fyller gatene» i etterkant av en terrorhandling, så her kan jeg lene meg på egen erfaring.

Vi skal fatte mot og fortsette vårt gode, nære arbeid i det stille, hver på sin teig, uten å bry oss for mye om uteblitte karstykker eller heltedåder av hverken det ene eller andre slaget. Det viktigste vi gjør, skjer i møtet med våre nærmeste, med barn, foreldre, venner, kolleger. Det vi der bygger, ofte i motstrid med den dominerende tidsånden som medier, skoler og selve tilværelsen later til å være gjennomsyret av, er såkorn som siden kan slå rot og bli til noe viktig gjennom andres videreføring av gamle tradisjoner og forestillinger om hva som rett og riktig er. Uansett er det de nærmeste som er vår neste, vår familie og deretter vår egen nasjon. Vi skal ikke ta mål av oss til å være alles hjelper og enda mindre frelser, da blir godviljen til hybris og hele forsøket renner ut i sanden. Ingen av oss kan alene endre historiens gang, i alle fall ikke i god retning.

Det er lov å finne glede i og konsentrere seg om «de nære ting;» ikke minst i påsken er denne innsikten verdt å holde fast ved. Hva som til sist viser seg å være viktigst av alt som skjer, er ingen gitt å vite. Man skal ikke småmeinke seg i møtet med verden, men man skal heller ikke forstrekke seg. Prinsippet om den gyldne middelvei har vid gyldighet.

Les også

Hvor kommer ondskap fra? -
Nasjonalt gehør -
Vennskap -
Fedre og sønner -
Stø kurs -