Kommentar

Min sønn er russ for tiden. Dette er ikke mye å skrive om, skulle man kunne innvende, hvilket naturligvis er helt riktig. Men omstendigheten har fått meg til enda en gang å reflektere over forholdet jeg hadde og har til min egen far, som døde da jeg var litt yngre enn min sønn er nå, og selvsagt også over tilsvarende forhold ett slektsledd senere.

Det er så rart med slikt, man merker pusten av evighet og død når man følger loddlinjen mellom generasjonene. Ganske særlig gjør man det, synes iallfall jeg, når man holder seg til likheter og forskjeller mellom foreldre og barn av samme kjønn og altså ikke tenker diagonalt fra én generasjon til neste, for det er nå engang slik at man tror det er fedrene som skjønner sønnene best, mens tilsvarende gjelder for mødre og døtre. Skjønt om dette er sant eller ikke, er sikkert diskutabelt.

Mange har naturligvis både tenkt dypere og skrevet bedre om samme tematikk før. Det er sjelden eller aldri at man ikke finner kloke tanker når man søker i de rette bøkene, og så heller ikke her.

Tittelen tatt i betraktning er det rimelig å begynne med Ivan Turgenjev hvis ”Fedre og sønner” er et av de store verkene i russisk litteratur, og dermed også i verdenslitteraturen. En liten pussighet er at boken på russisk heter ”Fedre og barn”. Jeg lurer alltid på hvorfor oversettere tar seg slike endringsfriheter, i dette tilfellet av det ”kjønnsdiskriminerende” slaget, men når dét er sagt, så synes jeg egentlig at den valgte varianten (også på engelsk og tysk har man gått for ”sønner” fremfor ”barn” i tittelen) er vel så god som den opprinnelige.

Turgenjevs roman ble til for 150 år siden, samtidig med at livegenskapet ble avskaffet i Russland, og jeg skal ikke nekte for at sider ved den i dag fortoner seg som aldersstegne og lite aktuelle. Men hovedmotsetningen, mellom den tradisjonelt innstilte faren og hans opprørske studentsønn, har ikke mistet noe av sin aktualitet. Måten opprørskhet manifesterer seg på varierer selvsagt med tiden, men under den russiske litteraturs gullalder og i de nærmeste årene etterpå var det særlig nihilismen de bekjente seg til, de unge og ville. Ikke minst Turgenjevs samtidige kollega Dostojevsky, vel den russiske forfatter som er mest avholdt i Norge, holdt fram nihilistisk normløshet som farlig og noe man måtte kjempe mot. Et særrussisk aspekt ved motsetningsforholdet slik både Turgenjev og Dostojevsky beskriver det er verdt å merke seg: Tradisjonalistene er typisk «slavofile», bevisste på russisk egenart og skeptiske til vestlig nytenkning, påvirkning og historieløshet, mens de unge radikalerne, «zapadniki» eller «de vestlige», gjerne kaster det hevdvunne og gammelrussiske på båten til fordel for nye vestlige tanker, idéer og vaner. Ser man etter, så finner man godt om eksempler på denne motsetningen mellom vestligorienterte endringsvillige og østligorienterte gammeldagse (ordene er ikke ment som verdiladete slik de brukes her) også i det postkommunistiske Russland; en del motsetninger går aldri ut på dato, som selvsagt heller ikke konflikten mellom erfarne fedre og mer brushodete sønner (igjen er adjektivene ment rent beskrivende, ikke som verdidommer) gjør det.

En idéhistorisk morsomhet er at Turgenjevs bok fikk en norsk oppfølger 120 år etter, en bok som skapte røre og opphisselse i vår andedam nesten på nivå med det som fulgte i kjølvannet av «Fedre og barn» i tsarens Russland for lenge siden. Kaj Skagen tok i «Bazarovs barn» (Bazarov var navnet på den ovenfor omtalte, nihilistiske og opprørske sønnen) bladet fra munnen i sin karakteristikk av kultur-Norge og dets koryfeer. Det ble selvsagt det man på godt norsk kan kalle et sjuhelsikes bråk med mange venstreradikale kulturfyrster som følte sin ære tråkket for nær. Slikt blir det gjerne kjefting i avisene av, og det ble det da også. Et Google-søk med påfølgende skumlesning kan absolutt være møden verd; få ting er så oppkvikkende om våren som skriveriene til norsk kulturelite når de har fått fjærene pjusket og føler seg urettferdig behandlet. Da virker det som om de skriver i adrenalintåke og med blodsmak i munnen. For oss andre kan det være til både nytte og glede å stifte (nytt) bekjentskap med Skagens bok. Han visste utvilsomt mye om det han skrev, selv om en del kritikk kanskje skyter over målet. Men hvis jeg får lov å bruke en typisk formulering fra anno dazumal: Hovedsida er bra, ass’.

La oss gjøre et hopp i tid og tematikk tilbake fra Skagen og «Bazarovs barn», men forbli i Norge. Vi skal til Bjørnstjerne Bjørnson og «Faderen». Samme Bjørnson har jo tapt mye av sin glans ettersom årene har gått, ikke minst sammenlignet med den samtidige Ibsen. Justeringen har sikkert hatt gode grunner – Ibsen er tidløs og kanskje større i rent litterær henseende (hva nå det måtte bety) – men en mann som har skrevet «Faderen», han fortjener for alltid å beholde sin plass blant de største norske dikterne. Novellen er kort og alle som vil kan selv raskt finne og lese den på nettet om de ikke har den bortgjemt i hyllen et eller annet sted. Med praktfull språklig økonomi skriver Bjørnson om hovmod og fall, kjærlighet og død, storhetsfølelse og resignasjon. Bedre gjør ingen det, og jeg skulle ønske at alle norske elever fikk med seg denne leseopplevelsen iallfall én gang i løpet av skoletiden.

Om vi igjen vender tilbake til nåtiden i vår prøvesmaking av litterære fremstillinger av far-sønn forholdet – for i min forestillingsverden er 1980-tallet fremdeles som nåtid å regne – så finner vi blant meget annet godt og innsiktsfullt også Paul Austers volummessig beskjedne, men hva form og innhold angår fremragende, debutroman «The invention of solitude». Boken står for meg som hans suverent beste, kanskje med et lite forbehold for den geniale krimfortellingen «The New York trilogy» (enda en parentes: Sistnevnte finnes også i en utmerket nynorskutgave. Den er en slik flerlags, russisk dukke-aktig krimbok som M. C. Escher og Douglas Hofstadter sammen ville skrevet om de hadde holdt på med slikt…). I første del av «The invention of solitude» skriver Auster om sin nylig avdøde far som han alltid opplevde som kald og fjern. Nettopp «fjern far – uforstående sønn» er jo selve kjernen i den nesten eksistensielle følelsen av utilstrekkelighet som mange, fedre så vel som sønner, har så nær erfaring med, både bakover og fremover i tid, om enn bakgrunnen oftest er vesentlig mindre dramatisk enn det som viser seg å være tilfellet i Austers bok.

I andre og siste del av «The invention of solitude» knytter Auster historien i noen grad sammen, selv om det skjer på en løsere måte enn vanlig er i romaner, ved blant annet å snakke om forholdet til sin egen sønn. Igjen viser det seg at utilstrekkeligheten gjenskapes fra hver generasjon til neste, uansett hvordan vi prøver å unngå de feil vi som barn mente vår far gjorde seg skyldig i.

Går vi fra bøkene til Boken, så blir far-sønn relasjonene ikke akkurat lettere å forstå. En ting er nå det gamle testamentet der historien om Isak som er villig til å ofre sin sønn til Herrens ære, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle prinsippfaste og sterke fedre. En 1969-utgave av Leonard Cohens praktfulle musikalske versjon av dramaet finnes her. Men i det nye testamentet tøyes ikke bare evnen til etisk forståelse av det som fortelles, her bryter selve den logiske fatteevnen sammen i møtet med den beskrivelsen av gudommelige generasjonsforhold som treenighetslæren gir. Slik jeg ser det var det alt annet enn rart at representantene for den østlige delen av kristenheten på kirkemøtet i Nikea (år 325) og i tiden etterpå ikke fant å kunne akseptere det som ble den seirende læreforståelsen; de var tross alt lærde menn med solid bakgrunn i gresk logikk.

Men dette skal få ligge, uaktet hvor spennende kirkehistorie er; selv et potpourri over litterære far-sønn spenningsforhold eller konflikter kan favne for bredt både tids- og innholdsmessig. Jeg vender derfor tilbake til den norske vårsolen og et avkom som ikledd rød bukse er i ferd med å avslutte 13 års skolegang, hvilket tross alt var mitt assosiasjonsmessige startpunkt.

Visste de bare, sønnene, hvor inderlig vel jeg og andre fedre vil dem! Vi kjenner oss mer enn delvis igjen når vi ser dem, for dualiteten mellom generasjonene er en vesentlig del av enheten som transcenderer tiden. ”Slekt skal følge slekters gang” uttrykker en sannhet som man forstår bedre ettersom man blir eldre; annerledes kan det ikke være.

Jeg tenker tilbake på min far og vet at han gjorde sitt aller beste, overfor sin sønn som i alminnelighet. Også selv har jeg gjort så godt jeg har kunnet, det gjør de aller fleste av oss, hver etter sin evne og på sin måte. Lykke til, ungdommer, russ og andre. Stå på og gjør deres beste, mer kan ingen forlange. Det vil helst gå godt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også