Kommentar

11. februar 1953 ble en stor dag i landets skihistorie. Etter en flott innsats av de norske politikerne slo Stortinget den svenske og finske riksdagen sønder og sammen i skikonkurransen i langrenn på Skytterkollen. Her ser vi politiker Einar Gerhardsen (A) Oslo (med sigarett i hånden) i samtale med politiker Sjur Lindebrække (H) Bergen som overrasket stort i løypa. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix.

Korrektheten har vært med oss i ca 30 år, i ulike varianter. Jeg tror én forskjell er viktigere enn andre, og nyttig for å forstå hvilken tendens vi ser i dag.

Det mykt korrekte

Den myke utgaven hviler i Norge på en sosial basis skapt i Arbeiderpartiets glansdager. Partiet gjorde da en stor innsats for utdanning i landet. Statens lånekasse ga muligheter for ungdom uten velstående foreldre, og fra slutten av 50-tallet økte antall studenter kraftig. I dag har 34 % av befolkningen utdanning på universitetsnivå. Ap skapte en selvbevisst kunnskapselite.

Politisk korrekthet formidles av en elite som er seg bevisst å være tuftet på egalitære idealer. Individets muligheter skal telle, ikke medfødte privilegier, som barn i embedsstanden nøt godt av tidligere. Det var en politikk for nedbygging av gamle klasseskiller.

Samtidig oppsto mange nye jobbmuligheter i offentlig sektor. I tillegg til tradisjonelle oppgaver ble det etter hvert en veldig vekst på områdene kultur og media – produksjon av mening og forståelse – subsidiert i den grad at det i praksis er offentlig sektor, dette også. I disse yrkene kjenner mange en sterk tilhørighet til venstresiden. Så mye oppmerksomhet er viet Aps tilbakegang at man glemmer hvor sterkt venstresiden står i Norge. Ap SV R fikk samlet 34,7 % ved valget i høst. Med de allierte Sp og MDG ble det 55,9 %. Hører ikke også Venstre med på laget?

Stadig er noen svakere stilt enn andre. Der setter den politiske korrektheten inn, i forlengelse av en utjamningspolitikk som de aller fleste støtter. Bare på den bakgrunnen blir det forståelig at den myke korrektheten står så sterkt som den gjør.

Omsorg for ikke-privilegerte grupper i samfunnet står sentralt både i myk og hard korrekhet. Hvordan kan noen være imot det? Visshet om moralsk overlegenhet er et essensielt kjennetegn ved det korrekte.

Moralsk selvsikkerhet

Hele det politiske miljøet er preget av venstresidens moralske selvsikkerhet. Alle må hevde at de er best til å realisere de samme gode mål, og mange av disse målene er utvilsomt gode. Hvem kan avvise Fellesskapets ansvar? Nedskjæring i offentlige budsjetter blir moralsk umulig.

Høyresiden er tradisjonelt blitt mistenkt for å forsvare privilegier, og har satset stort på å fjerne mistanken. Solberg og Jensen har vist seg minst like flinke til å øke budsjettene. Tilløp til avvik fra korrekthet fra Solbergs side, om abort eller «flyktninger», blir fordømt. At venstresidens perspektiver dominerer i media, trenger jeg ikke begrunne her.

68’ernes frigjøring

En ny dreining oppsto med 60-tallets «ungdomsopprør». Den sto for en blåøyd tro på frigjøring fra alle sosiale bånd og identifikasjoner, for endelig å «være seg sjæl». Marxist-leninistene satte en effektiv stopper for denne frivole varianten av borgerlig individualisme. Hippie-kultur ble raskt feid av banen i Norge, og modererte 68-ere gikk inn i stillinger tilrettelagt av sosialdemokratiet. Nye makthavere fortalte oss at deres oppgave var å bekjempe makten. Da det endelig ble mulig å stille seg kritisk til all denne moralske suvereniteten, oppsto begrepet om det politisk korrekte.

Mange som ser tilbake på ungdommelige overbevisninger, vil huske hvor velsignet lett det var å få orden på verden. Fakta uten evaluering fantes ikke, og bare evalueringen er i orden, blir alle hendelser korrekt forstått. Det var trygt i tåkeheimen.

Så de svake skal støttes. Rimeligvis lærer mange å fremheve sin svakhet, siden det er en velprøvd vei til fremgang. Styrken i korrekthet ville igjen bli uforståelig dersom den ikke hadde en god kjerne.

Jeg tror den kjernen er sansen for individet. Det er ofte tale om svake grupper, men det glemmes ikke at individets identitet ikke er en gruppeidentitet. Et av sterkeste uttrykk for dette er Martin Luther Kings berømte ord: «I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but  by the content of their character.»

Her uttrykkes individualismens fineste tanke: et menneske skal vurderes etter sine personlige egenskaper, ikke etter noen slags gruppetilhørighet, basert på hudfarge eller annet. Den myke politiske korrektheten står på trygg grunn når den står for det programmet. Den er tilbøyelig til å vite suverent best hvordan det skal gjøres. Slik skråsikkerhet kan ramme enhver, så dette kan nok kalles en menneskelig side ved korrektheten. Den er i ferd med å bli trengt tilbake av noe annet.

Det hardt korrekte

Her begynner et nytt kapittel. Forskjellen er så stor at jeg først må understreke kontinuiteten: Som før gjelder det å støtte svake grupper. Men her har den anti-individualistiske identitetspolitikken tatt føringen. Det vesentlige er gruppens identitet. Individer forstås som representanter for grupper. Den enkelte er ikke av den grunn endimensjonal, for vi har flere egenskaper og tilhører følgelig flere grupper. Noen av disse er mer politisk relevant enn andre. De som i dag skiller seg ut som mest relevant, er basert på rase, kjønn og seksuell orientering.

Man skal holde seg til tradisjonene i egen gruppe. Avvik kalles «cultural appropriation», dvs. bruk av elementer fra en annen kultur. Hvem har gitt tillatelse? Det er forkastelig, selvsagt bare når den andre kulturen regnes som svakere enn ens egen. (En bedre grunn til å kjenne seg krenket.) Hvis du gjør alt riktig, er du woke. Nylig måtte Justin Trudeau dypt beklage at han for 18 år siden opptrådte i et kostymeparty med brunfarge i ansiktet. Hvorfor beklage? Trudeaus ry som Nord-Amerikas fremste woke er nok spolert for godt. Politikere i dag må være modige for å stå opp mot dette vrøvlet. Kanskje spesielt i Canada, landet der multikulti-ideologien først ble formulert.

En gang i tiden var det et progressivt program å frigjøre oss fra skyld og skam. I dag er programmet å påføre oss skyld og skam. Nå som før til vårt eget beste. Men nå har de skamløse ikke bare uholdbare meninger, selve deres nærvær er et overgrep. De skal ikke tåles. Denne radikale intoleransen forstås kanskje best som utslag av puritanisme, dunkelt revitalisert i såkalt sekularisering: Religiøs tro skal være en privatsak. Samtidig blir en ur-religiøs lengsel etter renhet politisert som aldri før.

Fatale identiteter

Hvithet og mannlighet er to fatale identiteter. Hver for seg eller samlet kan de inspirere den harde korrektheten til avsindige ytringer. Et godt eksempel ble nylig publisert i det ærverdige og romslige engelske tidsskriftet The Spectator. Forfatteren, Julie Bindel, utdyper først det uomtvistelige faktum at de aller fleste voldsforbytelser begås av menn. Kvinner er ofre for slike forbrytelser. Bindel legger vekt på domestic violence, noe som gjør det nærliggende å trekke inn patriarkalske kulturer fra andre verdensdeler. Men nei, alle slike skal jo regnes som svake grupper i England. Noe så ukorrekt kommer ikke på tale. Bindel erklærer like godt at England er et patriarkat og skriver følgende om voldeligheten i samfunnet:

«This state of affairs exists because men – yes all men, benefit from those that wield the knives, fists and guns over us. It gives them power, and serves to keep us in our place.»

Tygg på den. Alle menn er tjent med at noen menn er voldelige. For slik blir alle kvinner holdt nede, til fordel for alle menn.

Sentrale idealer på venstresiden er i realiteten fornektet. Det er med god grunn tale om «the regressive left», for igjen er status gitt ved fødselen, som i føydale, før-borgerlige regimer. Den moralske overlegenheten blir mer aggressiv. Kritikk kan møtes med et borende spørsmål: «Hvorfor føler du deg truet?» Kritikeren er naturligvis redd for å miste et eller annet privilegium.

Slike forestillinger har i flere år vært dyrket i akademia, primært studenter ved prestisjetunge universiteter i den engelskspråklige verden. En grunn til det kan være at puritansk samvittighet er levende og særlig grundig politisert i angelsaksisk overklasseungdom. De er blitt mottakelige for anklagens trolldom: Du er privilegert, følgelig må du anklages. Du er anklaget, følgelig er du skyldig. Innrømmer du din skyld, kan du være stolt over din innsikt. Man blir hensatt til en fortelling av Kafka, til en verden like rasjonell som absurd.

Raja

Nylig kom Venstres Abid Raja med groteske utfall mot Frp. Kunne man ikke regne med stor applaus fra alle korrekte kanter? Men der forregnet han seg, og tilbaketoget ble ynkelig. Han mente jo ikke å insinuere at … Hadde identitetspolitikken stått sterkt, kunne han nå ha påpekt at hvite politikere direkte og indirekte forsvarer andre hvite politikere. Hvit makt, rett og slett. Raja har vett til å unngå det, for slikt er ikke gangbart i dag.

Den harde varianten har ennå dårlige vilkår her i landet. Fordi det myke er solid forankret, mangler det sterke forankring, med andre ord: Fordi samfunnet er relativt egalitært, er det vanskelig å overbevise med fortellingen om at makt hviler på gamle privilegier. Er det et privilegium å være hvit i Norge? Jeg tror folk innser at tanken er latterlig. Men hva om noen år?

I angrep på ytringsfriheten er det harde allerede dominerende. Vi må regne med flere angrep i tiden som kommer, alltid for å verne svake grupper, og aldri har det «egentlig» noe med ytringsfrihet å gjøre. Bare et rimelig ønske om å bli kvitt det urene.

Bydelsutvalget i Gamle Oslo nekter SIAN en markering på Tøyen fordi dette vil være «i strid med FNs barnekonvensjon og barns rett til trygghet og beskyttelse». Konklusjon: «Organisasjoner og enkeltindivider som er tiltalt eller dømt for å spre hets og hatefulle ytringer, som omtalt i rasismeparagrafen, får ikke tillatelse til å stå på stand i offentlige rom som bydelen forvalter utleien av.»

Dette kan ses som et varsel om hva vi har i vente. Det holder å være tiltalt! Man skal være bra omtåket for ikke å se at hard korrekthet undergraver liberalt demokrati.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!