Gjesteskribent

NINA KARIN MONSEN

I et nylig sendt debattprogram om sykefravær på NRK, var det omtrent ingen av debattantene, unntagen programlederen som brukte ordet moral. Han la ordet ut som agn, men de bet ikke på kroken. De kunne bare snakke om holdninger og holdningsendringer.

Snakk om holdninger, istedenfor moral, markerer mangel på moralsk ansvar, de som snakker er selv likegyldige. De har kanskje ikke noe med forholdet å gjøre. Men å forvente holdningsendringer, er vanligvis å forvente bedre moral. Noen ganger er det et ønske om dårligere moral – det avhenger av maktens moralske kvalitet. Makthavere velger mellom moral, umoral eller amoral.

Holdninger er standpunkter som har en direkte politisk relevans til politiske makthavere. Når man ikke kan snakke moral til syke, er det fordi de er definert som ofre, og har en helt spesiell rolle i den kampen vi skal tro pågår mellom venstre- og høyresiden. Det er ikke politisk korrekt å kritisere syke, de legitimerer dessuten venstresidens politikk.

Spørsmålet i offentlige debatter er ofte om den enkelte har riktige holdninger. Om folk hadde riktige holdninger under krigen, støttet de motstandbevegelsen. Har moderne mennesker riktige holdninger i dag er de for miljøbevegelsen, innvandrere og homofile. Men de er imot den biologiske familie og det gamle ekteskapet. Mens moralske vurderinger kan føres tilbake til den kristne moral, kan holdningsvurderinger bare føres tilbake til det politisk korrekte. Vår kristne moral er bygget på en totusen år gammel tradisjon og kan begrunnes, men det politisk korrekte er en forholdsvis ny oppfinnelse fra venstresiden. Innholdet er høyst skiftende. Det politisk korrekte krever ikke noen begrunnelse, det krever bare makt. I motsetning til hva mange tror, er den enkelte ikke selv fri til å definere det, standpunktene kommer fra topplederne og deres gjeng. De kan ikke stå åpent frem med sine usannheter. Til gjengjeld lager de stemningsbølger.

I dag er det viktigere å være politisk korrekt, enn å være moralsk god, viktigere å støtte makthaverne enn sannheten. Politisk korrekte foregir å stå over moralen, de er metamoralister. De deler mer enn gjerne ut personkarakteristikker. De med riktige holdninger er tolerante, omsorgsfulle og fremtidsrettede. De med ukorrekte holdninger er intolerante, fordømmende og gammeldagse. Kristenmoralske personer er det siste, politiske korrekte er det første.

Dette skaper en spesiell form for dobbeltmoral. Vanlig dobbeltmoral er å hevde utad at noe er rett, mens man selv i det skjulte gjør det gale. Metamoralisme er å forutsette at den som sier det politisk gale, også har gjort det eller er villig til å gjøre det gale, slik dette fortoner seg for de politiske korrekte. Deres forestillinger er alltid overdrevne, og bygger på fortidens verste overgrep. Derfor forutsetter metamoralister at en som uttaler seg ukorrekt om en minoritetsgruppe, tilhører fortiden, og vil kopiere den gamle volden. De politiske korrekte dominerer det offentlige rommet for ytringer og bestemmer hva andre egentlig mener til enhver tid.

Metamoralisme er en moralisme som gjør det umulig å forsvare seg. Moralister kan man forsvare seg mot ved å hevde at heller ikke de er perfekte og påpeke brudd på moralske bud. Metamoralister kan man ikke forsvare seg mot før man har erobret den politiske makten til å definere andres uttalelser. For å få lov til snakke politiske ukorrekt, må man inn i den politiske kampen og endre hva som er korrekt.

Dette er nesten umulig, spesielt fordi metamoralistene har annektert minoritetsgruppene som alibi for sin egen fordømmelse av sine politiske motstandere. De fordømmer politisk ukorrekte på vegne av grupper som de beskriver som så svake og stereotype, at enhver ikke-omfavnende uttalelse blir et overgrep. Metamoralistene opererer altså med gisler. Disse gislene kan ikke annet enn å være enig med dem. Skulle gislene stå frem som selvstendig tenkende individer med vilje til moralsk ansvar, vil de bli definert ut av sin egen gruppe. De endrer karakter fra offer til å bli forrædere, for eksempel hvite niggere eller silkehomser. Grensen er hårfin, men ekstremistene bestemmer.

I Norge lever vi på ingen måte i en tolerant kultur. Fordømmelsen er verre enn på mange tiår. Det som gjennomsyrer den moderne kulturen er angst for moral. Mennesker som i dag vil stå frem som politisk aktive, har nesten ingen annen sjanse enn å slutte seg til de politiske korrekte, for å unngå å bli rammet av allmenn fordømmelse.

Hvorfor angst for moral? Moralen er i seg selv et enormt maktsentrum, den lader alle situasjoner og karakteriserer alle personer. Den kristne moral er enkel og allmenn. Først fordi den en beskyttelse for alle. Ingen ønsker å bli løyet om, bestjålet eller bedradd, eller fjernet fra det menneskelige. Men dernest er den en anklage. Budene som oftest brytes er forbud mot løgner om andre, – noe de politisk korrekte er eksperter på – bedrageri, tyveri, korrupsjon og ikke legitimert begjær.

Den kristne moral har makt fordi den utpeker syndere, forteller om skam og skyld. Hvis noen med god grunn opplever seg selv som virkelige syndere, er deres situasjon komplisert. De kan i følge Bibelen slutte å synde og bli tilgitt. Men de kan også ville fortsette som før. Det beste er da å forsøke å få kristne til å holde munn. Altså innføre forbud mot kristen moralsk tale og tenkning. Samt fremstå som gisseloffer for de politisk korrekte, og legitimere deres budskap. De må spesielt ikke glemme å minne om fortidens verste overgrep, og kle seg i riktige klær og farver. De må igjen og igjen beskylde de som har mot nok til å gå imot deres umoral, for å være de egentlig onde, fordømmende, hatske, rasister, nazister, homofober – hva det nå måtte være.

Løsningen på moralske utfordringer i rød – grønne velferdsland er for mange å la de politisk korrekte, i samarbeid med sine offergisler, styre den moralske tenkningen. De politisk korrekte har oppfattet makten som ligger i moralen. Offergislene har oppfattet fordelene de kan ha av å samarbeide med gisseltakerne. Deres angst for moralsk kritikk driver dem inn i en forsvarsposisjon, de blir selv angripere. De utvider synderegisteret, men nå har de et slags rasjonale for sin synd: De selv er blitt moralens kjernegruppe, og må ikke krenkes i noen tekst, noen tale, noen handling, hverken i fortid, nåtid eller fremtid. De er ikke lenger syndere som andre, men ufeilbarlige helter. I virkeligheten krever de kultstatus og moralens undergang på alle områder.

Nina Karin Monsen: Angsten for moralen

Opprinnelig i Klassekampen, gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.