Sakset/Fra hofta

Den nylig overståtte Lucia-markeringen her hjemme og i vårt naboland i øst innevarsler en omlegging av feiringen i retning av en mer politisk korrekt utgave enn tidligere. En slik ”oppdatering” burde ikke overraske. Det merkelige er at det ikke har skjedd før.

-Jeg vil vise at hvem som helst kan være Lucia, sa den 15 år gamle svenske gutten, Albin Persson, som av et flertall ble valgt til å være årets ”Lucia-pike” ved Högastensskolan i Hälsingborg i Sverige.

-Å personifisere Lucia er en spennende opplevelse, sa Persson før han trådte in i rollen som Lucia. Han var stolt over seg selv — at han torde å stå opp for seg selv og bryte med gjeldende normer.

-Det føles som om jeg skriver historie, på en eller annen måte, at jeg kan forbedre ting for en utsatt gruppe i samfunnet», skrev han på Facebook. Og der fikk han ganske raskt 8.000 tilbakemeldinger, og nesten 800 av dem delte hans forsøk på å skrive svensk Lucia-historie.

Persson konkurrerte mot fem jenter om å få være lysprinsessen Santa Lucia, opprinnelig en katolsk helgen fra Siracusa på Sicilia som led en fryktelig martyrdød rundt 300 etter Kristus. Den svenske avisa Expressen meldte at fleste elevene ved Högastensskolan hadde stemt på 15-åringen.

Den utsatte gruppen som Persson snakker på vegne av, er de homofile, en gruppe som Persson selv tilhører. At Person er homofil og gutt, ser ikke ut til å ha lagt noen særlig demper på begeistringen for valget av ham, både på skolen og på nettet. Fullt så godt gikk det ikke for butikk-kjeden Ahléns reklame, med en mørkhudet gutt som Lucia på reklameplakaten, noe som fikk sosiale medier å koke, om enn på en annen måte enn i forbindelse med valget av Persson på Högastensskolan. Forbannelsen på nettet over denne Lucias ”usvenske” framtoning fikk butikk-kjeden til å fjerne reklamen da reklamebildet spredde seg til et nettforum med ”verdier som Åhléns ikke støtter”. Butikk-kjeden skrev på sin Facebook-side at alle barn har like rettigheter, og at de skal få uttrykke seg akkurat som de vil, uavhengig av kjønn, lengde på håret, hudfarge eller bakgrunn.

Også i 4. klasse ved Gyldenborg skole i Tromsø valgte man en gutt til å være årets Lucia-prinsesse. I et intervju med NRK’s morgennyheter tirsdag 14. desember syntes han det var flaut å personifisere årets Lucia. Men den unge, kvinnelige NRK- reporteren prøvde å lokke fram begeistring hos den utkårede ved å utbryte: Men det må jo være koselig! Ikke et spørsmål fra den mer eller mindre bortkomne journalisten om hvorfor i all verden skolen valgte en gutt il å være årets lysprinsesse.

Jo, kos må det være når de to superpolitisk, korrekte statene, Norge og Sverige skal legge om tradisjonene slik at man kommer fram til et samfunn der alle har de samme rettighetene. For alle skal ha like rettigheter, og det skulle bare mangle at ikke gutter, homofile eller ikke homofile, eller tilhengere av alskens religioner og ideologier, ikke skal ha den samme rettigheten til å være Lucia som alle andre. Og når man først er i gang, hvorfor i all verden ikke velge en mannlig pensjonist til rollen?

Fjerner krenkelser

Disse forsøkene på å legge om Lucia-tradisjonen henger også sammen med det politiske korrekte prosjektet om å gi alle, såkalt utsatte grupper sin rettmessige del av ”storsamfunnets” tradisjoner. Eller kanskje er det riktigere å si at forsøkene er ledd i arbeidet med å fjerne alle kjønnsdiskriminerende, minoritetskrenkende, etnisk-krenkende og rasekrenkende tradisjoner. Og for å nå dit, er man nødt til å rykke tradisjonene ut av historien og kappe fortøyningene til tradisjonenes opprinnelse og forutsetninger, slik at deres lokale og nasjonale koloritt fordamper og framstår som en slags universell tradisjon for at alle klodens barn og voksne kan ta del i dem og ikke føle seg diskriminert. Sett med globalistiske øyne hadde nok det beste vært å avskaffe alle tradisjoner med lokal og nasjonal forankring. Men det kan skape motstand i berørte samfunn og lokaliteter, så den beste strategien er å uthule tradisjonene ved å gjøre dem så generelle og globale at de kan brukes av alle i det politisk korrekte globalfellessdetkapet i vår postmoderne verden.

Disse bestrebelsene på å skrive om historien ved å endre eller vaske vekk ”krenkende” historiske fakta som inngår i ulike samfunns tradisjoner, er ikke noe som begrenser seg til, eller har sitt opphav i sosialdemokratiene i Nord-Europa.  Som det meste i vår tid kommer også denne ”trenden” fra USA, der det i de siste årene har vært ført kampanjer ved universitetene for å kvitte seg med navn på gjenstander, bygninger og symboler som kan minne om menneskerettsstridig behandling av minoriteter og USA’s fortid der man holdt slaver. Men i USA er det snakk om tradisjoner og tradisjonsmarkører som er så ”mørke” og forferdelige at man ikke kan bli en del av dem. Derfor må de avskaffes.

Ved Harvard-universitetet var det inntil desember i fjor studenter som bar tittelen ”House of Masters”. Men studentene krevde og fikk oppfylt sitt krav om at tittelen måtte fjernes fordi ordet master impliserte slaveri og rasisme. Emblemet for det juridiske fakultetet ved universitetet ble også fjernet fordi det hadde tilknytning til en familie som hadde vært slave-eiere. Ved det samme fakultetet hadde det utviklet seg en sterk motstand blant studentene for å undervise i rettslære om overgrep og voldtekt. Begrunnelsen var at undervisning i voldtektsjuss kan virke krenkende på studenter som har vært utsatt for slike straffbare handlinger. Ved Princeton og Yale krevde studentene at navnene på enkelte av bygningene på universitetsområdene skulle endres fordi navnene hadde historiske tilknytning til slaveri og påstått rasisme.

Liksomvirkeligheten

Den tidligere rektoren ved Harvard, Larry Summers, gikk i et fjernsynsintervju i januar i år ut og tok avstand fra disse studentkravene som han kalte utslag av absurd politisk korrekthet. Det mest tøvete av kravene, ifølge Summers, var det som i amerikansk akademia blir definert som mikro-aggresjon. Det innebærer for eksempel at en rasistisk uttalelse i en roman sidestilles med konkret vold og seksuelle overgrep, og at slike uttalelser i skjønnlitteraturen derfor må forbys. Summers sa at slike tendenser og krav er en form for snikende totaliarisme i forhold til hva slags emner som kan diskuteres ved amerikanske universiteter. Han ville ikke godta at det han kalte intellektuell bekvemmelighet, skulle settes foran vitenskapelig sannhetsøking. Idehistorien viser at den største framgangen for menneskeheten skyldes ideer som er ubekvemme for den eksisterende orden (sic), påpekte Summers for knapt ett år siden i intervjuet.

Et av grunntrekkene i den politiske korrektheten er at ubehagelige sider av virkeligheten benektes, forties og overlates ubehandlet og udrøftet til skjebnen og historiens gang, eller at ubehagelighetene, slik de er definert av den politiske korrektheten, fjernes. Ved å benekte og ta avstand fra viktige sider av virkeligheten, skapes en liksomvirkelighet. Det er denne liksomvirkeligheten som legges til grunn når man i politiske korrekte samfunn diskuterer og tar avgjørelser i viktige samfunnsspørsmål. Og med denne liksomvirkeligheten som modus operandi kommer man aldri til kjernen i de aktuelle spørsmålene. Det er kanskje derfor man har sluttet å snakke om problemer. Det hefter noe uløsbart ved begrepet problem, man har derfor suspendert begrepet og innført et nytt, nemlig begrepet utfordring. Begrepet utfordring antyder at det alltid er noe man kan gjøre med saken, noe som nytter, at man skaper ny virkelighet i stedet for å ta utgangspunkt i grunnleggende, ubehagelige fakta og sette foten ned og si stopp, hit men ikke lengre. For stopp betyr stopp for noen og ikke for andre, og en slik stopp er et angrep på og overgrep mot dem som berøres av stoppen. For å møte utfordringene, må man ha ressurser, det vil si penger. Utfordringer i det politisk korrekte universet betyr evige budsjettøkninger, for i det moderne, korporative, kapitalistiske og politisk korrekte samfunnet løses alle utfordringer med mer penger, mer penger og atter mer penger —- og terapi.

Alle store og viktige samfunnsspørsmål i vårt samfunn blir altså drøftet og løst innenfor rammene av den politisk korrekte liksomvirkeligheten. Med utgangspunkt i en slik virkelighet renset for politisk slagg skal man altså skape en ny virkelighet. Det gjelder alle politikkområder, men veier særlig tungt på områder som innvandrings-og asylpolitikk og bistandspolitikk. På slike områder er det at liksomvirkeligheten sterkest manifesterer seg, og det er også her at moralismen er mest gjennomtrengende og diktatorisk. Og med moralisme menes her en ”moral” som ser bort fra viktige kjensgjerninger, altså en moral som kan sies å være frikoplet fra (viktige) fakta.

Små gruppers makt

Forsøkene på omlegging av Lucia-feiringen i Skandinavia kan ses på som individuelle initiativ, men er nok resultat av gruppe-anstrengelser der man handler ut fra det som føles som de riktige tegn i tiden. Ikonoklastien ved amerikanske universiteter derimot er nok et resultat av større gruppers engasjement og kan også vise til langt bedre resultater enn de spede forsøkene på å endre Lucia-tradisjonen her i det nordlige Europa. Men felles for anstrengelsene på begge sider av Atlanteren er at de ikke springer ut av organisasjoner som representerer og samler de aktuelle, undertrykte minoritetene. Det er for eksempel lite trolig at det er organisasjoner for homofile, lesbiske og transpersoner som står bak Lucia-omleggingen. Og det er neppe organisasjoner for etterkommere av afroamerikanske slaver som har krevd å fjerne minnesmerker og symboler med tilknytning til slaveriet. Det at noen få, uoppfordret av dem de pretenderer å representere, taler og handler på vegne av andre og større grupper og får gjennomslag for sin politikk, er et typisk trekk ved de politisk korrekte samfunnene i Vesten. Og eksemplene er legio. Det er nok å vise til det som foregår ved aldersheimen Blidensol i Stavanger der et par muslimske ansatte har fått gjennomslag for å markere sin islamske tilhørighet i jobben ved å gå med hijab

Årsaken til at små grupper kan få så stor makt, er at de spiller på de tykke lag av moralisme  som finnes særlig i øvre lag av befolkningene i de vestlige samfunnene, godhetstyranniet som enkelte har kalt det. Både den norske og den svenske gutte-Lucia ble stemt fram av et flertall på sine respektive skoler. De ble demokratisk valgt. Det samme kan en si om ”bildeknusingen” ved amerikanske universiteter. Vedtak fattet på vegne av minoritetsgrupper er altså båret fram av personer som utgår fra majoritetsgrupper ved universitetene. Hvordan slike smågrupper på vegne av minoritetsgrupper har så stor innflytelse i den politisk korrekte staten, er, så vidt jeg vet, et lite utforsket område i sosiologien. Her ligger det mang en doktorgrad og venter på den engasjerte forsker.

Den rådende politiske diskursen i Norge og i andre politisk korrekte samfunn foregår på et språk og med talemåter som gir inntrykk av saklighet og som for all del ikke må virke krenkende og sårende på såkalt utsatte grupper. Skjellsordene og injektivene sparer man til dem som bryter de etablerte språkkodene og kritiserer den politiske korrektheten. Da tar de politisk korrekte også fram sitt tyngste skyts av moralistiske og nokså udefinerbare begreper som rasisme, zenofobi, islamofobi, osv., osv.

Trump-sjokket 

Nettopp et brudd med de etablerte språkkodene var det Donald Trump benyttet seg av da han stod fram som presidentkandidat i USA. Det førte til voldsomme avskyreaksjoner fra de politisk korrekte elitene og en kampanje mot Trump som man aldri har opplevd maken til i en presidentvalgkamp, en kampanje som de samme elitene mente ville holde velgerne bort fram ham. Sjokket for elitene på grunn av Trumps seier var stort. For den tidligere Harvard-rektoren og den anerkjente sosialøkonomen Larry Summers, var sjokket så stort at han har sluttet å bruke begrepet politisk korrekthet. I en artikkel i Washington Post nylig, skriver han at Trumps seier fikk ham til å bli redd for at studenter fra ulike minoritetsgrupper vil miste den grunnleggende aksepten og tryggheten de har hatt under tidligere presidenter. Trumps seier og Trumps såkalte angrep på muslimer, funksjonshemmede, hans trusler om deportering av mexicanere og hans angrep på kvinner osv., osv. har, ifølge Summers, skapt en voldsom økning i hatytringer  og –handlinger i USA. Summers mener at Trump ikke kan gjøres personlig ansvarlig for disse reaksjonene, men han mener at Trump burde ta avstand fra slike reaksjoner for å dempe den uroen i enkelte grupper han mener Trumps seier har skapt. Og med tanke på hva kritikken av den politiske korrektheten har ført til, som seieren til Trump og økningen i såkalte hat-ytringer mot minoriteter, sier Summers at han har ”pensjonert”begrepet politisk korrekthet og ikke vil bruke det mer. For når man kritiserer politisk korrekthet, hjelper man fram illiberale og fascistiske krefter i det amerikanske samfunnet, mener han.

En av de mange svakhetene ved den politiske korrektheten er at dens protagonister ikke gjennomskuer sin egen retorikk og de begrensninger denne retorikken legger på deres egen  virkelighetsforståelse. De politisk korrekte er så avsondret fra folkelige talemåter at de legger andre betydninger og mye mer inn i Trumps uttalelser enn det ”vanlige folk” folk gjør. Vanlige folk blir for eksempel ikke sjokkert når de hører en politisk ukorrekt mann si at han tar kvinnfolkene på ”musa”. Det var for øvrig ikke et tema som Trump brakte inn i valgkampen, det sørget mediene og Clinton-kampanjen for. Flere av de uttalelsene som Trump ble sterkt kritisert for av de politisk korrekte mediene og ditto eliter, var enten ikke reelle, eller de ble bevisst forvrengt og mistolket for å kunne brukes mot Trump. Beskyldningene om at Trump skal ha raljert over en funksjonshemmet journalist, har for eksempel vist seg å være tøv og skyldtes bevisst mistolkning. At Trump ville deportere mexicanerne i USA, er heller ikke riktig. Han ville sende tilbake folk med ulovlig opphold i USA.

Tilbakeslag

Summers tilbaketrekning til den politiske korrektheten etter Trumps seier, virker som et symptom på intellektuell vankelmodighet og en manglende evne til å gjennomskue egen retorikk og den rådende politisk retorikken. Trumps seier betyr i denne sammenhengen et tilbakeslag for kampen mot politisk korrekte absurditeter. Men det ville være naivt å tro at amerikanske akademia og folk som Summers skulle før an og vise vei i denne kampen. En del av denne eliten har vært med i denne ”kampen”, slik Summers var det før han ”pensjonerte” begrepet politisk korrekthet. Men når alvoret kommer og de står overfor de praktiske implikasjonene av ”kampen” mot politisk korrekthet, så trekker de seg tilbake til den politisk korrekte sfæren og slår ring om de urbane elitene og deres politisk korrekte virkelighet, som gjør at de bokstavelig kan se ned på virkeligheten til vanlige arbeidsfolk som må ha to-tre jobber for å overleve. Dette er et skille som klart demonstrerer splittelsen mellom de politisk korrekte elitene og ”The common man” i den vestlige, politisk korrekte verden.