Kommentar

Kitty Kielland: Torvmyr på Jæren (1901) Foto: Nasjonalmuseet / Høstland, Børre. Fotolisens: Fri ikke-kommersiell bruk (CC-BY-NC). Det er enighet om et ideelt prinsipp for naturvern: Naturen skal ikke utsettes for store inngrep med uforutsigbare konsekvenser. Samme fornuftige holdning burde gjelde samfunnet. Og når et slikt inngrep først er foretatt, som med masseinnvandringen, da var det en ytterligere dumhet å annonsere at vi skulle få en storartet ny kultur.

 

Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombruddet» fikk mye oppmerksomhet, velfortjent ros og ble en bestselger, enestående for en fagbok. Men denne er folkeopplysning i særklasse. Tvedt har tidligere skapt det nyttige begrepet «godhetstyranni», og lanserer her et nytt: «det humanitær-politiske kompleks ». Det betegner en mektig allianse mellom politiske makthavere, statlige og statlig finansierte bistandsorganisasjoner, forskermiljøer og massemedia.

Tvedt skriver av og til slik at «komplekset» ligner en konspirasjon. Det er etter min mening bokens svakhet. Ingen grunn til å anta noe konspirasjonsaktig, for det holder lenge – for Tvedts argumentasjon – at viktige aktører i stat og samfunn handler ut fra de samme mentale mønstre, et knippe av sterke overbevisninger og moralske lidenskaper. Det er ideologi som aldri er blitt formulert klart og som delvis derfor har fått status som innlysende riktig.  

Tvedt redegjør grundig for utviklingen fra sped start på 60-tallet til full utfoldelse etter årtusenskiftet. Oppgaven er å forklare, ikke evaluere. Det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet ble skapt av historikere, forfattere og andre kunstnere. Det nye gjennombruddet ble iverksatt av en maktelite som i stor grad var knyttet til bistand og innvandring. Følgelig ble et nytt nasjonalt prosjekt internasjonalt.     

Ideologien forkynner universalisme og multikulturalisme som om ingen motsigelse fantes. Her vil jeg foreslå en psykologisk dobbelthet som delvis overlapper: både (faktisk) stormannsgalskap og (påstått) ydmykhet. 

Stormannsgalskapen uttrykker seg tydeligst i ideen om at Norge er i stand til å ordne opp i andre verdensdeler. Bistå, rådgi, nasjonsbygge, bombe – alltid med visshet at forholdene blir meget bedre. Mye har vært mislykket, Sør-Sudan er vel det verste eksemplet, men ingen fiasko har rokket ved troen på Norges kompetanse til å få skikk på verden. Ydmykheten er mer diffus, men ytrer seg i ideen om at vi har sterkt behov for nye impulser. Har vi ikke alltid mottatt impulser utenfra? Hverken kristendom eller opplysningsfilosofi oppsto i Norge. Nå trenger vi impulser fra andre verdensdeler, ikke sant? Ydmykheten kalles påstått fordi behovet er påstått. Det multikulturelle samfunnet må realistisk forstås som en konstruksjon i etterhånd for å legitimere masseinnvandring. 

Det er tale om en ideologi med preg av trosbekjennelse. Tvedt kaller den «en ny sekulær statsreligion». Hva som disponerer noen til å tro sterkt, andre mindre sterkt eller overhodet ikke, er ikke tema her. Tema er en selvforståelse som i senere år er blitt noe revidert. 

Grunnleggende er visshet om å stå for det eneste moralsk akseptable standpunkt. Man innrømmer  at uenighet også har å gjøre med ulike analyser av verden, men da slik at egen analyse er den moralsk forsvarlige. Den legger vekt på det som skal vektlegges, betoner problemene slik de skal betones. Alt ut fra den moralsk norm at vi skal støtte og hjelpe de fattige. Et moralsk bud om hvordan det bør være, former forståelse av hvordan det faktisk er. De som er uenig, må da være uenig i moralen, noe som opplagt er forkastelig. De som viser til fakta som kunne undergrave ideologien, tolker faktaene fra gal synsvinkel. Det vet man fordi man selv tar parti for de fattige og undertrykte.  

Dette godhetstyranniet var så pinlig selvforherligende at det måtte revideres. I dag er man villig til å innrømme feil. Nei, det var ikke enkelt å ta imot så mange innvandrere over så få år. Ja, det er vanskelig å skape nye stater i Afrika. Vi må lære av våre feil. Man har lagt sin elsk på formelen «vi må bli flinkere». Det underforstås at man vet hvordan, og i samme grep ligger ydmyk selvkritikk: Vi har ikke vært flinke nok. Situasjonen blir bedre etter hvert. Stol på det.  

Tvedts påpeker at tospannet universelle verdier/multikulturelt samfunn «ikke er pluralistisk, men selvmotsigende» (s.281) Det finnes en beslektet motsigelse mellom stormannsgalskap og ydmykhet. Begge takles ved den samme formel: Vi må bli flinkere. Vi må bli flinkere til å integrere, dvs. sørge for harmoni mellom det universelle og det kulturelt spesifikke. Det kunne kanskje brukes til å begrunne behovet for nye kulturer? Men såvidt jeg vet har ingen promovert det multikulturelle Norge som et område for å teste ut ulike strategier for harmonisering. Behovet for å omforme landet ved innvandring forblir ubegrunnet. Er det en uunngåelig skjebne?  

Det er grunn til å tro at et flertall av nordmenn aksepterer den reviderte ideologien. Hardnakkede ideologer dominerer ytre venstre og en del av Ap (partiet som er mest splittet i saken) dessuten V og Krf. Det kan handle om ca. 25% av velgerne, et betydelig og mektig mindretall. Flertallet er mindre dogmatisk men later til å mene at vi ville svikte våre verdier hvis innvandringspolitikken blir mer restriktiv. De som avviser ideologien i alle versjoner, er antakelig Frp-velgere og en del andre, kanskje opp mot 20%. Meningsmålinger viser økende aksept for innvandring. Minerva skriver 10. april i år: Innvandringsliberale tar over landet. Det var å ta hardt i. Men trenden er klart mindre skepsis. 

Det finnes utvilsomt en plikt til å hjelpe nødlidende. Hva plikten konkret innebærer og hvor omfattende den må være, er en debatt som faller utenfor Tvedt prosjekt. Først gjelder det å få øynene opp for skillet mellom A) forpliktelsen og B) forvirrede påstander som angis for å begrunne den, f.eks. at vi har «sviktet syrerne» eller generelt er skyld i verdens elendighet. Ideen om skyld sitter dypt. Nordmenn liker nå å tenke på landet som en slags stormakt, og siden stormakter har vært imperiestater, er det nærliggende å knytte seg til imperialismens historie.  Overgrep begått av ikke-hvite, f.eks. omfattende arabisk slavehandel fra Afrikas østkyst, har man ikke hørt om på skolen. Det som gjelder, er å erkjenne egen del i europeisk skyld. Det later til at bevissthet om skyld styrker stormannsgalskap. Forpliktelse med uholdbar eller fantasifull begrunnelse gjør det vanskelig å tenke klart. 

Det er innlysende at vi hjelper mest effektivt i nærområdene. Eksperter, med prof. Paul Collier i spissen, har lenge påpekt det. Dette er folk som ikke kan anklages for å stille seg likegyldig til verdens fattige. Det finnes ikke noe moralsk høyverdig ved å la milliardene fordunste her når de kan komme mye mer effektivt til nytte andre steder. Men, kan man da få høre, armkroken er jo her, og hvordan kan penger kan erstatte den? Mindreverdig, hjerteløst.  

Islam er ikke temaet i Tvedts bok, et stort tema er derimot norske holdninger. Karakteristisk er myndighetenes groteske ettergivenhet i 2006-2008. Regjeringen Stoltenberg fremmet et lovforslag med sikte på å gi islam «et særskilt vern», antakelig det pinligste uttrykk for psykologien i det internasjonale gjennombruddet. Forslaget ble trukket tilbake. Tross alt for dumt. Men diverse politikere og journalister har fortsatt å hamre inn at vi er ansvarlige for problemene, for Problemet, det er vårt fiendebilde. Og gang på gang er det blitt advart mot kritikk av islam, siden slikt lett fører til at muslimer radikaliseres. Lite skal til før nordmenn oppfører seg farlig bøllete. Ifølge Morgenbladets leder 26.2. 2010 var det bøllete av SV å gå inn for hijabforbud i barneskolen. (s. 192) Tvedt gir en grundig dokumentasjon av slike forestillinger.      

Hvordan er psykologien i dette? Det er altså slik at mangel på respekt øker faren for radikalisering. Hva motiverer en slik advarsel, om ikke frykt for muslimer? Vi må være forsiktige. Våre ord kan  gjøre dem farlige. Islamister forsto naturligvis at mye kan oppnås ved å hevde seg krenket. 

Pakistan, Afghanistan, Irak, Syria og Somalia er land uten erfaring med liberalt demokrati, herjet av vold, preget av patriarkalsk makt, kaste og klan. For innvandring spiller det mindre rolle hva elendigheten skyldes. Det som betyr noe for oss, er at enkelte tradisjoner reiser vanskelig spørsmål om hvor grensen for toleranse bør gå. Det er ikke bare tale om å opprettholde en livsform, men å markere klarest mulig at den ikke er norsk. Ja, hvorfor ikke? Staten har oppfordret til det (se nedenfor). Da kan «islamsk identitet» knyttes til alle slags skikker som man ønsker å holde fast vet. Det gir beskyttelse. Det er jo fastslått at kritikk av islam er angrep som skyldes et fiendebilde, og dessuten svært risikabelt.  

Man blir med god grunn forbannet over å bli tillagt meninger og holdninger man ikke har. Noen av de som klarest forsvarer norske interesser i dag, har familiebakgrunn i Asia og Afrika. Det er visst lettere å godta da. I Ap. har Masud Gharahkhani enn så lenge fått lov til å fremme synspunkter som neppe hadde vært akseptable hos en Ola Olsen. En Ola kan fort mistenkes for rasistiske tilbøyeligheter, noe en Masud eller en Usman unngår. 

Grunnløse rasisme-beskyldninger dukker ennå opp, nå helst i fantasifulle kombinasjoner, som i Erna Solbergs nonsensbegrep «religiøs rasisme». Når begreper løsrives fullstendig fra opprinnelig mening og historisk kontekst, sitter man igjen med tomme ord. De kan være virkningsfulle skjellsord – til de ikke lenger er virkningsfulle. Det samme må sies når islam kalles «fascistisk». 

Tvedt legger etter min mening for stor vekt på den vestlige bakgrunn for ideen om menneskerettigheter. Det er riktignok et godt poeng at regjeringer har tilslørt forskjellen mellom universelt godtatte verdier og verdier som noen (f.eks. FN) hevder er universelle. Tvedt påviser en merkverdig forestilling om at all tenkelig moral må hvile på menneskerettigheter «som en slags felles sivilisasjonsbrønn». (s.281). Det er en illusjon at alle, dypest sett, godtar slike rettigheter. Men Warren Christopher, tidligere amerikanske utenriksminister, kan ikke anklages for den illusjonen i følgende sitat: «We cannot let cultural relativism become the last refuge of repression.» (s.65) Det har han rett i. Det sies ikke her at vi – USA, Vesten – påstår noe som alle er enige i. Likevel er det riktig å avvise normativ kulturrelativisme med henvisning til nettopp menneskerettigheter. De må per definisjon tenkes som universelt gyldige, ikke av den grunn universelt godtatte.  

Et problem som Tvedt ikke går inn på, er at disse rettighetene fra starten av har vært en underlig blanding av imperative krav til ethvert regime (basic human rights) og sosial-økonomiske idealer som bare kan realiseres i velstående og velorganiserte land. Regelmessige ferier med lønn har vært en menneskerettighet siden 1948. (Artikkel 24) Når det insisteres på at rettighetene er «indivisible and interdependent and inter-related» (Wien-konferansen 1993), blir det hele en vaklende konstruksjon. Gjensidig avhengighet mellom forbud mot tortur og påbud om ferie med lønn?  

Men det var en stort fremskritt i 1948 at rettighetshaver alltid er et individ, ikke en gruppe. For å unngå den kollektivistiske tenkningen i multikulti bør det alltid understrekes at innvandrere er individer. Et menneske er ikke en representant for en kultur. Men for staten har innvandrere alltid vært medlemmer av grupper som ønsker å fastholde sin kollektive egenart. I St.meld. 74 (1979-80) under punkt 3.2, s. 28, står følgende: «De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis mulighet til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur.» Ikke overraskende lover staten i neste avsnitt «særtiltak for å hjelpe og «ruste opp» innvandrerne ..» For all del ingen assimilering. Denne holdningen synes ørlite  modifisert i senere år.      

Den norske stat omtaler nordmenn som «majoriteten». Staten har myndighet over ulike folkeslag, og vil ruste opp minoritetene, en metafor man ville ha unngått i dag. Statens ideer om «integrering» har vært gunstig for organisasjoner og menigheter. Individer som ønsker å finne seg til rette i et nytt land, bør ignorere multi-kulti og andre oppfordringer til å leve som om man aldri forlot gamlelandet. Mange, selvsagt også mange muslimer, har vært kloke nok til å se bort fra statlig tilbud om kulturell opprustning.  

Det er enighet om et ideelt prinsipp for naturvern: Naturen skal ikke utsettes for store inngrep med uforutsigbare konsekvenser. Samme fornuftige holdning burde gjelde samfunnet. Og når et slikt inngrep først er foretatt, som med masseinnvandringen, da var det en ytterligere dumhet å annonsere at vi skulle få en storartet ny kultur.  

Tidligere hørte vi mye om kulturell berikelse. I dag er det mest tale om utfordringer. Da kreves de rette holdninger i befolkningen. Tvedt beskriver en «oppdragerstat» (s. 274-281) og vet naturligvis at vi har hatt en slik stat lenge. I etterkrigstiden ble sosialdemokratiske målsettinger formulert i forlengelse av landets gamle, sterke nasjonalisme. Så jeg tror «omskoleringsstat» er mer treffende. Et siktemål for omskoleringen blir logisk nok å skape et radikalt annerledes syn på nasjonalisme, som skal være akseptabel bare hvis den priser nasjonens åpenhet, dvs. er som den offisielt norske. Kan det lykkes å omskolere folket til en nasjonalisme som er stolt over å være anti-nasjonalisme? 

Hvor sterk er ideologien, den såkalte «sekulære statsreligionen»? Tvedt overdriver nok dens makt. For meg er statsreligionens største svakhet – noe som ikke kan utdypes her – at den identifiserer liberale og åndelige verdier. Ingen forskjell overhodet. Dermed kan menneskerettighetene smugles inn som det dypeste fundament i alle religioner. Tvedt avslører grundig denne fantasien i statlige dokumenter gjennom årtier. Jeg tror fantasien er praktisk talt ukjent utenfor slike skrifter.        

Ideologien har sin styrke i en aura av pur godhet, så i den tåkeheimen er det godt å være. Selv hadde jeg lenge lite å innvende. Anelser om at noe skurret var der, men jeg var tungnem, endelig avslørende ble mediedekningen av «flyktningekrisen» i 2015. Det var en monoton propaganda, applaus til menneskestrømmen det eneste akseptable. Aftenpostens lederartikler var avsløringer for særlig tungnemme. Medienes fortielse og skjønnmaling fortsetter. Men det er blitt vanskeligere, så det finnes en tendens til å slippe igjennom noen flere glimt av ubehagelig virkelighet.  

Hva er masseinnvandring?  Sylo Taraku anslår 5000 flyktninger årlig som et overkommelig antall (Innvandringsrealisme, s. 281). I 2017 var nettoinnvandringen 21 349 ifølge SSB. Antakelig kom mange på familiegjenforening. At masseinnvandring fortsetter, er et liten tvil om. 

Vi lever i et land der mange slags avvikere tolereres, til og med de som hevder at norsk kultur er bedre enn flerkultur i Norge. Folk uten makt kan ytre seg fritt, til gjengjeld ble Sylvi Listhaug hetset ut av regjeringen.  Listhaug atskiller seg fra nesten alle andre norske politikere ved 1) å mangle rituell ydmykhet og 2) ikke være stormannsgal på landets vegne. Hun var en utålelig provokasjon.    

Står vi foran et oppbrudd i norsk politikk, en nasjonalkonservativ nyorientering? Jeg ser ingen grunn til å tro det. Den eneste klare tendens etter siste stortingsvalg er at Ap jevnt og trutt taper til SV og Rødt. Alt annet ligger tilnærmet fast. Frp er det eneste partiet som kunne tjent på oppmerksomhet rundt innvandring, og det har ikke manglet, men partiet går noe tilbake. Vil Listhaugs tilhengere straffe partiet? Ingenting tilsier at et nytt parti har mulighet til å lykkes.        

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

 

Les også

-
-
-
-