Sakset/Fra hofta

Professor i nynorsk skriftkultur ved Høgskulen i Volda, briten Stephen Walton, har en to siders artikkel i Klassekampen der han lar sitt hat mot Margaret Thatcher flomme fritt.

Hvis han hadde vært alene om det, hadde han selv stått til spott og spe. Men Walton er ikke det. Samme sentiment gjenfinnes i norske mainstream-medier: NRK, Aftenposten, TV2.  Man oppsøker hatet, reflekterer det og stimulerer det. Det er m.a.o. et godkjent, korrekt hat.

Hvis Klassekampen hadde hatt en oppegående redaksjon, hadde ikke artikkelen kommet på trykk. Å juble over andres død er fremdeles noe de fleste instinktivt avholder seg fra. Man har en indre hemning. En siste rest av anstendighet. Men ikke Walton.

Skål og hurra for at dette motbydelege, kriminelle uvesenet ikkje lenger er blant oss. Mellom dei skadedyra som har gått oppreiste på jorda er – nei: var – Thatcher fullt på linje med dei verste. Iallfall for Englands vedkommande er det ikkje tvil om at Thatcher gjorde større ugagn enn Adolf Hitler.

John Cleese gjør det morsommere hva Hitler angår. Men bruk av ord som «skadedyr» og «kriminelt uvesen» tilhører et annet felt. Et som vi assosierer med den politiske underverden. Her spreller det i fullt dagslys, servert av en høgskuleprofessor.

Thatcher antar overnaturlige proporsjoner, hun har ødelagt Storbritannia, påstår Walton. At etterfølgerne, blant annet tre ganger gjenvalgte Blair, har fulgt politikken hennes, streifer ham ikke. En må logisk slutte at det er britene det er noe feil med. Eller er de hjernevasket av den «kua statskanalen BBC» som Walton sammenligner med radio Pyongyang? En kan undre seg over hva slags samfunn Walton egentlig ønsker seg.

Walton greier ikke slippe Hitler-analogien, og i hans tankeverden har den en viss relevans for norsk politikk: Liksom Thatcher var en ulv i fåreklær, er det grunn til å mistenke at Erna Solberg er det. Hvis hun bare får sjansen.

Klø på norsk høgreside, så vil du finne Thatcher-beundrarar, og dersom dei skryt på seg at dei er sosialdemokratar i samanlikning – og vi veit at Høgres taktikk for å bli vald består i å framstå som sosialdemokratar – så kan ein berre svare med at både Ted Heath og halvparten av den første Thatcher-regjeringa også framstod som sosialdemokratar, og dei vart ekspederte like raskt som Hitler kvitta seg med von Papen og co.

Her er forkledning det sentrale. Høyresiden utgir seg for å være anstendige. Den som innfører forkledning som premiss i politikken, innfører et prinsipp som får store følger. For da er ikke lenger motparten det han utgir seg for. Da spiller det ingen rolle hva han sier. Du har underkjent ham og ordene hans i utgangspunktet, og det er bare du som kan dechiffrere hva han egentlig står for. Selv er han umyndiggjort.

Denne tenkningen tok et kvantesprang etter 22.7., og den ble anvendt på et diffust Høyre. Mistenkeliggjøringen rammet FrP og fikk partiet til å krympe seg. Men verst var det med

«de andre». Det som Aftenposten og Geir Lippestad under forskjellige navn omtalte som ytre høyre; høyrepopulistene, høyreradikale og høyreekstremistene. Man kan ikke lenger se det på dem! De går i dress. Hvordan skal man da avsløre dem? Slik omtalte man også heksene på 1500-tallet. Man kunne ikke se det på dem heller. Det gjaldt å avsløre dem, i små detaljer, få dem til å forsnakke seg, spionere på dem, se hvem som omgikkes hvem.

Oppgaven var/er vanskelig. Kan den kreve utvidede fullmakter? Rettslige, men også politiske? Oppfordring til sosiale sanksjoner? Hvor stor er faren? Eksperter trengs for å vurdere risiko, antall, farlighetsgrad. Er folk tilstrekkelig «vaksinerte» og opplyste?

Nødrett

Her ligger en mulig nødssituasjon begravet som kan reise spørsmålet om hvilke midler man kan benytte for å stanse dem. For hvis de er i stand til å lure folket, har da den som har gjennomskuet dem, spesielle rettigheter?

Hvis de blir valgt, vil de vise sitt sanne ansikt, skriver Walton, og det er dette bedraget Wegard Hersvik advarer mot i sin bok Blåkopi. Boken er fra det mer moderate felt, men er i slekt med og har ekko av det samme: forkledning og bedrag. Som må avsløres. Selv om det dreier seg om Moderaterna og Høyre.

Å rive masken av klassefienden har vært en klassisk øvelse i bolsjevismens historie. Fordi man selv hadde gjennomskuet hvem klassefienden egentlig var, hadde man en rett som opphevet de andres. Man fikk den fra historien, fra retten til å beskytte samfunnet og fremtiden.

Geir Lippestad dro veksler på disse forestillingene da han forsøkte å fremstille sin klient som representant for en høyretendens som hadde gitt seg selv tillatelse til å benytte vold. Han anvendte sin klients illgjerninger til å kaste et mistankens skjær over enkelte vitner han innkalte, og brukte andre til å underbygge mistanken. Hele tilregnelighetsdommen bygger på disse ikke-nærværende tiltalte som var mentalt medskyldige.

Men her er en catch av paradoksal, freudiansk natur: Sugde han disse forestillingene av eget bryst? Drev Lippestad et dobbeltspill hvor han beskyldte høyresiden for noe han selv anvendte? Han ville med sitt forsvareroppdrag forhindre en gjentakelse av trettiårene. Sa han selv.

Den ultimate fabel

Den ultimate moralske fabel er historien om nazismens maktovertakelse, den ultimate ondskap. Men bak denne ligger kommunismens og sosialismens tro på at den kan gjennomskue klassefienden og vet å rive masken av ham, og derfor har en moralsk rett som står over de andres. Her glir historiske fakta over i moralske lærestykker, og det er to forskjellige ting. Men i det multikulturelle blandes de og utgis for ett. Politikkens playing field er dermed ikke fair og kan ikke være det, av moralske grunner. Men hvem har gitt sosialistene denne retten? Retten trompeteres, men ikke begrunnelsen. Det skaper en kognitiv dissonans.

Ubehag

Slike premisser innebærer noen konsekvenser som bærerne ugjerne tar opp. Det gikk ikke spesielt bra i de landene der denne moralske overhøyhet fikk dominere.

Walton symboliserer hva som skjer når avmakten får overta, når man har følelsen av at det glipper, slik det gjør når problemene man inviterer, vokser en over hodet. Da er det hatet som gjenstår. Men hat er og forblir hat. Selv om det er politisk korrekt.

Det er de samme moralske fablene samtlige norske medier benytter seg av, og det er skrekk- og skremselspropganda, med fortapelse, frykt for mørke og utstøtelse som bakteppe. For at det skal virke, må det fremmanes noen busemenn: Ronald Reagan, Margaret Thatcher, George W. Bush: ondskapens akse. Og våre egne hjemmeavlede, fra FrP til ABB. Denne svøpen kan anvendes på alle og til enhver tid, nå også mot Senterpartiet, som vil avskaffe Schengen-avtalen. Rasisme og fremmedfrykt, svarer deres svenske søsterparti, og får oppbakking av VG og Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv.

En politisk klasse som tror den kan bruke og dyrke det negative og anvende det hatefulle som redskap utløser krefter den ikke kan kontrollere. Hat er og forblir hat. Det skaper et spesielt samfunnsklima. Det har en langt annen effekt om samfunnsbærerne bruker hat og frykt enn om noen sinte enkeltpersoner gjør det.

Walton er over the top. Men han er ingen ensom ulv. Han kommer fra en stor flokk, og den har flokkens kjennetegn, selv om den kaller seg selv anstendig.

 

Rust i fred, jernkvinne!
av Stephen Walton, Klassekampen 11. april, ikke på nett

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også