Kommentar

Venstresiden, myk og hard, har lært av kapitalismen og utnyttet dens muligheter innenfor informasjonssamfunnet. Man akkumulerer kapital akkurat som kapitalistene, men man aggregerer ikke først og fremst penger, men moral, som så kan omsettes i makt og penger.

Man danner så og si sin egen verdikjede, som er annerledes enn den privatkapitalistiske. Pengemakten er maktesløs overfor den akkumlerte moralske makt.

Forutsetningen for en slik kapitaldannelse er at moral lar seg instrumentalisere.*

Folk blir forvirret, for utad heter det at pressen kun anvender ytringsfriheten. Det er riktigere å si at pressen/mediene bruker ytringsfriheten, til sitt formål.

Ytringsfrihet er en illusjon hvis den ikke anvendes på en uselvisk måte, hvis ikke forpliktelsen på sannhet er større enn nytten.

Axel Jensen laget et morsomt ord om journalister: Gatekeepers. Portvoktere. Som forfatter forsto han hvilken oppblåst rolle journalister fikk i et informasjonssamfunn.

Når balansen mellom kulturliv og medier er forrykket til sistnevntes fordel, henger det sammen med at journalister definerer hva vi skal se og lese.

Dette er noe helt annet enn jamring over at informasjonsflommen er overveldende, at det ikke er noen prioritering mellom viktig og uviktig osv.

Det er medienes utnyttelse av nyhetsstoffet som er interessant, hvordan de greier å utnytte det til å akkumulere moralsk kapital. Denne kan de så anvende til å skaffe seg enda mer makt.

Eksempel:

NRKs morgensending slo opp at investeringsselskaper rømmer fra Statoil pga Statoils dype involvering i tjæresand i Canada. Programleder Hege Holm nevnte at Ecclesiastical Investment hadde trukket seg ut av Statoil, og Nina Jensen fra World Wildlife Fund sa det var en klok beslutning. De hadde rådet Ecclesiastical til å gjøre nettopp det, og hun trodde flere vil følge etter. Økonomikommentator Steinar Mediaas helte litt kalt vann i blodet: Dette var den anglikanske kirkens investeringsfond, og det var kanskje ikke så rart at de var ekstra moralske? Statoils informasjonsleder var likevel på defensiven. Hege Holm, Ecclesiastical og Nina Jensen var på samme side, det godes, og mot Statoil. Hvorfor? NRK og Statoil er da ellers to alen av samme stykke, pilarer i den korporative staten Norge. Hvorfor sparke Statoil på skinnleggen?

Fordi mediene har et behov for å regissere moralspill. Statoil er Big Oil som per definisjon er ond. Statoil stiller så og si med svake kort, og må ved passende korsveier bevise sin godhet. De er mao. utpressbare. For å holde dem i denne posisjonen må mediene fra tid til annen caste dem i rollen som onde.

For å kunne gjennomføre moralspillet må man eliminere informasjon som forstyrrer det moralske lærestykket. Innslagene må bygges opp dramaturgisk: De skal ha en tilsiktet effekt. Lytteren/seeren/leseren skal sitte igjen med en følelse og en overbevisning. Han/hun tror det er han/hun som trekker denne konklusjonen ut fra sakens «bevis». Han/hun gjennomskuer ikke hvor velregissert moralspillet er. Man må tilhøre lauget og ha vært på innsiden for å forstå teknikkene, og de overordnede prinsipper snakkes det ikke om. Alle befinner seg på innsiden, og det kjennes så godt å være moralsk. At denne geskjeften snarere handler om kynisk spekulasjon og manipulasjon, er noe man skyver over på Se & Hør.

I 22/7 har mediene fått en begivenhet som er den største siden krigen, og det sier seg selv at den representerer en enorm fristelse. 22/7 kan kapitaliseres mange ganger, nærmest i det uendelige. Det finnes ikke grenser for hvor mange ganger den kan resirkuleres. Hvis man skaffer seg definisjonsmakt. Det er det mye av dekningen handler om: regi, kontroll, rollebesetning. Det er duket for the greatest story ever.

De store medienes behandling av lekkasjesaken til Sigurd Klomsæt bekrefter denne fremstillingen. For VG, Aftenposten, Dagbladet, NRK var det en ikke-sak at en advokat var mistenkt for massive lekkasjer til mediene. VGs Torry Pedersen dummet seg regelrett ut da han over en helside sto frem og roste seg selv og avisen for åpenhet.

Demonstrasjon av en viktig regel: Mediene må selv tro på sin misjon.

De er akkurat som kapitalister som har suksess og grådighet i blodet. Men det er en stor forskjell: Mediebaronene blir rike på moral. Eller snarere – moralsk utpressing.

Det er nemlig to forskjellige ting. Et anstendig menneske ser sine begrensninger, og ser fristelsene og farene. Den grenseløse mediekapitalisten griper fristelsene begjærlig, og akkurat som med pengekapitalistene: Appetitten vokser mens man spiser.

Det gjorde den også for bolsjevikene. De var umettelige på makt, og derfor er det ekstra bekymringsfullt at 70 prosent av landets journalister stemmer på venstresiden.

Venstresiden har ikke lenger en ideologi, den har bare moralisme og noen løse, selvmotsigende ideer.

Lars Hedegaard skriver noe interessant i første bind av sin selvbiografi: Venstresiden på 60-70-tallet besto av middelklassens barn. Han mener at radikalismen var en måte å fremheve seg selv på, og en sosial klatrestige: Man måtte lære seg de rette ordene, og dermed fikk man tilhørighet. Dette ga de som kontrollerte ideologien stor makt.

Hedegaard mener middelklasseungdommen gjorde det de hadde lært hjemme: utøvde sosial makt og klatret. Det var klassesamfunnet i andre klær. Det røde borgerskapet erstattet det blå.

Hedegaard kan si dette med tyngde, for han kommer virkelig fra arbeiderklassen og har sett klassesamfunnet nedenfra.

Vi andre som kommer fra middelklassen og har tilhørt venstresiden, kan konstatere at de gode sidene ved borgerligheten er utradert, og det samme gjelder kulturradikalismen. Tilbake står en selvgod, konform medieelite. Medienorges svar på Gekko.

Greed is good

En beryktet vaktsjef i VG sa det slik til kolleger i det som den gang var Arbeiderbladet: Vi er luksushorene, dere trekker på gata. Med det mente han statusen som fulgte med makt og penger. Eller som redaktør Andreas Norland sa en gang på årsfesten: Suksess er uimotståelig, man argumenterer ikke med suksess.

Er ikke det egentlig nøkkelen til dagens suksess-Norge?

Det overbeviser, helt til man spør: hvem sin suksess? Det var det spørsmålet arbeiderbevegelsen i sin tid stilte, på vegne av vanlige folk. I dag er dette spørsmålet blitt en trussel mot dem med makt. Først og fremst mediemakt. Mediene har plassert seg som nøkkelspillere med makt til å avgjøre hvem som får sitte rundt bordet og hva man skal snakke om.

Kretsløpet

Journalister og redaktører oppdaget at de kunne drive en prosess innenfor det offisielle nyhetsbildet. Man kunne skjule seg bak at man bare ga leserne sannheten.

Ekstra ille blir dette i saker som gjøres til etniske konflikter, som medienes uthengning av ambulansesjåførene i Sofienbergparken. Her hev mediene kull på bålet og knuste nesten Erik Schjenken.

Nå er det Arbeiderpartiet som får unngjelde for asylbarna hvis foreldre har fått avslag, men som en samlet mediefront supplert av politiske partier kjører kampanje på vegne av.

Det gjøres ikke en gang noe forsøk på å skjule at man driver kampanje, man er så sikker på sin egen gode sak, på sine motiver, på argumentene.

Det setter justisminister Grete Faremo i en vanskelig situasjon. Arbeiderpartiet trekker seg fra debatter. Det moralske presset er stort. Hvis de ikke kaster inn håndkleet, står NRK-journalistene klare til å sende dem rett i skjærsilden.

Dette er moralsk akkumulering i et nøtteskall: Journalistene oppkaster seg til aktorat og dommere.

Alle vet at det finnes andre sider ved saken som taler imot, som nyanserer, som stiller umulige hensyn mot hverandre. Både individuelt og generelt.

Et lite eksempel:

Under en debatt i NRK 2s Aktuelt for en tid tilbake om asyl og papirløse kom Høyres Trond Helleland til å nevne at han ofte i appellsaker ba om å få se hele asylantens mappe, men det fikk han ikke.

Her kom det så helt nye opplysninger: Det offentlige har sine opplysninger om asylanten, og dem får en stortingsrepresentant se. Men så er det asylantens personlige opplysninger, og dem bestemmer asylanten selv over. Han kan nekte innsyn, og Helleland sa at det ofte skjer, også i saker hvor man hevder seg urettferdig behandlet. Hvor stor troverdighet har en slik sak, og hvor stor tillit kan man da ha til fremstillingen, spurte Helleland.

Dette var en vesentlig opplysning. Ole Torp fant ikke grunn til å forfølge den. Helleland nevnte det som en selvfølge. Mange journalister og politikere må kjenne til dette. Men dette er av den type opplysninger som ikke forfølges, for hvis man gjorde det, ville det bli ubehagelig. Da ville det være vanskelig å opprettholde asylsaker som det ultimate moralspill.

I stedet utelater man viktige deler av premissene. Det blir bare et tomrom tilbake. Igår fikk vi høre at Dagbladet slettet to tråder med hundrevis av innlegg om demografien i Oslo. Ingen kan nå se at disse sakene genererte enorm repspons. Dette er også en trussel mot personvernet, men på en annen og dypere måte.

Det er typisk at pressen ikke diskuterer alt som blir borte. Utradert. Som ikke etterlater seg et spor.

Samme interesser og avtalt spill

Mediene og asylanter har samme interesse av at det forblir slik: Asylantene får bli, og medier og politikere samler seg moralsk kapital som kan omsettes i makt og innflytelse. Den som har stor makt blir fryktet, og i det pietistiske Norge er det fortsatt slik at folk skutter seg og kvepper når noen svinger den moralske svøpen.

Det er noen få tegn til håp. Yngre journalister som VGs Astrid Meland og Brynjar Skjærli er no-nonsense, mer direkte. Vi trenger mindre moralisering, og mer ærlighet.

Dagens mediesystem er som Wall Street og finansielle instrumenter ingen utenforstående forstår. Den moralske kapitalismen er det som gjør at Bjarne Håkon Hanssen kan starte First Hourse sammen med Stoltenbergs rådgiver Jan Erik Larsen og kronprinsesse Mette Marits bror. Store organisasjoner og selskaper trenger noen som kan triksene og kan beskytte dem.

Man har dannet sin egen private verdikjede, og lovgiverne har ikke vært forutseende nok til å begrense den.

Hva kunne begrenset den? En åpen fri debatt og større konkurranse. Det norske korporative systemet føder naturlig nok folk som er parasitter på systemet. Man gjør det med moralsk fortegn og er hevet over kritikk.

Slik er Rettighetssamfunnet. Det rommer sin egen selvrettferdiggjøring. Man gir hverandre instant absolusjon/tilgivelse.

Er det noe rart at venstresiden har elsket Gudfaren?

Fascinasjonen for makt, moral og vold: – You should have come to me first.

Det flerkulturelle

Det flerkulturelle eksperimentet er det desidert største moralspillet.

Gårsdagen var en merkedag. Da kunne SSB fortelle at nordmenn vil bli i mindretall i Oslo om 28 år. Trolig før. I bestemte bydeler avgjort før.

Samme kveld kjører Dagsrevyen de papirløse asylbarna på topp og setter Arbeiderpartiet til veggs. Dvs. de kjørte også seerne til veggs. Det gjaldt å unngå at de tok innover seg at de på SSBs statistikk omtales som «øvrig befolkning». Slik er det å bli mindretall i eget land.

Denne statistiske fremskrivningen gjaldt det for NRK å unngå å måtte ta opp direkte. Man måtte ha en innfallsvinkel som gjorde det mulig, på en avvæpnende måte, og svaret var å ta moralsk kvelertak på seerne.

NRK går Frank Tagliano/Steve van Zandt i Lilyhammer en høy gang.

– Er dette utpressing?
– Definitely.

* Det har venstresiden fått inn med morsmelken. Den er bygget på at moral er relativt og at hensikten helliger middelet. Obs! Dette er noe annet enn angelsaksisk pragmatisme. Den har en verdiforankring, mens sosialismen er mer voluntarisk: den lar det være opp til mennesket å bestemme. Lyder det ikke fint?

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også