Når et angrep rammer en politisk motstander settes man på prøve: Gjelder ytringsfriheten også den andre? Hvis ikke, hvordan bortforklarer man at visse personer ikke har samme rettighet, at ytringsfriheten i så fall er betinget?

Kulturredaktør i Aftonbladet, Åsa Linderborgs reaksjon på «tårtan» som en kvinne smelte i ansiktet på Jimmie Åkesson er interessant, for hun signaliserer visse krav og forbehold som også er merkbare i Norge.

For det første: En person eller gruppe har svekket sin sak hvis de oppsøker områder hvor de måtte forvente at de har lav oppslutning, i dette tilfelle Södermalm i Stockholm.

Jag vet inte om det var dumhet eller mod som drev Sverigedemokraterna att sätta upp ett tält på Södermalm i Stockholm där Jimmie Åkesson skulle signera sin bok Satis politio.

Ingen annanstans har SD så låga väljartal som just där.

Men Linderborgs synsing stemmer ikke helt. Åkesson hadde rukket å signere 100 bøker før kvinnen slo til.

Derimot skjuler Linderborgs syn en annen og mer suspekt oppfatning: hvis man selv oppsøker områder hvor man har fiender er man selv ansvarlig for hva som skjer.

Her røper Linderborgs sitt aktivistiske og i bunn og grunn antidemokratiske innstilling, som er utbredt på den radikale venstresiden: retten til selvtekt, til å møte motstandere med vold.

Men det er en himmelropende forskjell på demokratisk uenighet og selvtekt. I det første tilfelle unnlater man å møte opp eller man gjør det for å stille spørsmål. Slik så det ikke ut til å fungere i bokhandelen: køen som ville ha Åkessons signatur var lang. Men «motstand» er noe annet, det er det mandat aktivisten gir seg selv til å anvende vold for å stanse meninger man mener er usunne. På folkets vegne.

På dette punkt er det ingen forskjell på kommunister og fascister eller islamister.

Linderborg kan ikke si at hun støtter angrepet, men hun kan legge skylden for det på Åkesson. Han visste hva han gikk til!

Kanske var platsen en välriggad fälla; man visste att risken/chansen för ett attentat var överhängande.

Linderborg anvender ordet «attentat». Hun mener en svensk politiker selv må ta ansvar for at risikoen var «overhengende». Det er på grensen til å akseptere politisk vold som et faktum som det potensielle offer selv må ta ansvar for hvis det ikke innretter seg, men trosser «omstendighetene».

Dette er å bøye seg for politisk vold, akkurat slik islamistene anvender den. Det er bemerkelsesverdig å se hvordan antipatien for en motstander får en til å akseptere politisk vold som et fenomen andre har pådratt seg.

At dette ikke er å strekke Linderborgs ord for langt ser man av hennes neste avsnitt.

Ingen maxim är så falsk som den som (felaktigt) brukar tillskrivas Voltaire: ”Jag delar inte din åsikt men är beredd att dö för din rätt att uttrycka den”. Jag skulle aldrig vilja dö för Jimmie Åkessons rätt att hata och hota invandrare, ”kulturmarxister”, feminister och allmänna humanister. Han leder en rörelse som svingar järnrör på öppen gata och som aktivt stödjer fascismen runt om i Europa.

Linderborgs avsky for Åkesson er så stor at hun ikke vil forsvare hans ytringsfrihet, hvis det skal koste noe vel og merke. Hun tusker bort hva det gjelder. Å tilkjennegi noen ytringsfrihet i prinsippet er lett. Det er bare ord. Det er når vedkommende settes under press at det viser seg om man mener noe med ordene.

Her oppstår samvittighetskonflikten for venstresiden. Man vil gjerne være den som står for det beste samtidig som man ikke tåler trynet på motstanderen. Det er en konflikt mellom hjerte og mave.

Løsningen er å presentere den andre som en som melder seg selv ut: han står for hat og trusler, ikke nødvendigvis fysiske, men generelle. Hate speech, eller generelt negativitet. Mulighetene man har gitt seg selv er mange og man finner alltids et adjektiv som passer: kontroversiell, innvandringskritisk, islamkritisk og videre til islamofob, høyrepopulist, høyreorientert, høyreekstrem, høyreradikal, og endelig fascist.

Alle passer på Sverigedemokratene. De er derfor selv «om det», som danskene sier, hvis de får en flaske eller verre, i hodet.

Slik har man slått mange fluer i ett smekk: man har bevart sin anstendighet samtidig som man har fradømt fienden den samme og unnskyldt volden han utsettes for.

I 60-årene ville vi si at dette var kjennetegnet på en motbydelig borgerlighet. Vi kjente stanken på  mange mils omkrets.

I dag er det blitt en øvelse som en politisk-kulturell elite anvender for å utmanøvrere en økende opposisjon nedenfra. Maktgrepet har også en komponent klasseforakt: eliten er smaksdommere som vet best. Det er deres stil og koder som gjelder. Skal du gjøre karriere må du danse etter deres pipe. Google-søk sørger for at trusselen er reell.

Hvis dette skulle svikte, hvis et angrep på en motstander er så opplagt at det er vanskelig å bortforklare omstendighetene, finnes en tredje utvei: Å gradere volden, relativisere den. Det har man også gjort etter «tårte»overfallet.

Man kan f.eks relativisere «våpenet». En kake er vel ikke farlig? Lars Vilks skriver:

En och annan tårtkastningsförsvarare har formulerat sig. I Feministiskt perspektiv kan man läsa att eftersom tårtan är ”mjuk och gräddig” går det för sig att kasta en sådan för att visa sitt missnöje. Däremot menar skribenten att det är något värre med t ex stenar eller tofflor. Så kan vi därför urskilja en annan syn på gränsen för yttrandefriheten. Den går mellan toffel och tårta. Onekligen skulle det behövas en lista över vad som denna radikal anser vara förenligt med demokratiska principer. Ägg och snöbollar, som jag själv råkat ut för, månne att det ingår i det ”mjuka och gräddiga”?

Her må jeg innrømme at min egen radikale fortid gjorde det lett å unnskylde slike bløte midler. I våre øyne var det uskyldig. Forsto ikke de andre at vi hadde gode hensikter? Hva er kake mot napalm? Kristin Halvorsen gjorde ikke det da hun fikk smurt en bløtkake i ansiktet som finansminister, og «kasteren» ble overrasket over den strenge reaksjonen i retten.

De som kaster burde forstå at det i våre dager er andre som kaster andre ting enn kake.

Desto tydeligere og avslørende blir argumentasjonen til folk som Linderborg. Hun viser tydelig at hun ikke betrakter SD og Åkesson som demokratiske konkurrenter, men som fiender. Fiender nedkjemper man. Politikk blir en kunst for å skjule metodene og midlene. Slik blir demokratiet forvandlet innenfra.

Bortsett fra å relativisere «middelet» kan man relativisere selve volden. Det er et ekstra potent og farlig argument i Norge. Hva er ett overfall eller ett attentat mot 22/7? Utviklingen i Sverige og norske mediers mottakelighet for svenske kolleger gir en mulighet for overføring. Svenskene viser vei. «Slik behandler man den nye trusselen fra høyre».

Man kan også dra veksler på venstresidens tradisjon i bekjempelse av høyresiden. Man kan sogar dra veksler på Arbeiderpartiets nedkjemping av kommunister under den kalde krigen. Noen av de samme midler tas i bruk: I et massekommunikasjonssamfunn gjelder det om å lage bilder inne i hodene på folk: assosiasjonstråder de selv ikke er klar over at de følger.

Disse rettferdiggjøringer/rasjonaliseringer har vært i bruk siden den franske revolusjon: Hva er vel giljotinens arbeid mot adelens strukturelle vold?

I vår tid står fascisme for de ultimate forbrytelser. Ved å gi inntrykk av slike krefter rører på seg maner man frem bildet av  noen som er hinsides redning og det legitimerer samtidig de nødvendige sanksjoner.

Det er slike forestillinger som ligger i bunnen av Linderborgs avsky for Åkesson og hennes måte å vri seg unna det moralske ansvar på. Ytringsfrihet blir en gruppesak. Fascistene får forsvare seg selv.

http://www.aftonbladet.se/kultur/kronikorer/linderborg/article17790463.ab