Kommentar

Kalkmaleriene i danske middelalderkirker minner oss om at kristendommen ikke er sentimental. Det er vi som har sentimentalisert den. Kristendommen er brutalt ærlig. Tidene er slik at det igjen er behov for å være brutalt ærlig.

 

Det er en ting Gud er og ikke kan unnvære: Sannhet. Gud blunker ikke. Han tåler alt.

Det gjør ikke vi. Men hvis vi skal tåle virkeligheten, må vi tåle sannheten om den. Ellers er vi fortapt.

Når våre samfunn blir organisert løgn for å skjule sannheten er vi ille ute. Vi mister evnen til å si sannheten. Løgnen legger seg over oss og formørker vårt sinn.

I en familiesetting sitter en bestemor. Hun snakker om hvor viktig det er at vi alle holder sammen og ikke gjør forskjell på noen, gul, hvit eller brun. Eller religion. En annen bemerker tørt at han ikke visste at religion var en hudfarve. Bestemor er irritert over at det alltid skal snakkes politikk. Hun vil at alle skal behandle hverandre pent. Hun får til motsvar: Men alle behandler hverandre ikke pent.

Bestemoren har to barnebarn som begge er voldtatt. Det entrer ikke samtalen. Det er skrevet ut av «slik det skal være».

Men det er inngravert på hennes sjel. Hun vet bare ikke hva hun skal gjøre med det. Hun sier også noe a la «de fleste kommer godt hjem» eller»de går godt for de fleste».

Slik går det når vi ikke har styrke til å leve i eller tåle sannheten.

Sannheten blir hjemløs.

Da er det heller ingen tilgivelse å få. Den bearbeiding som sjelen setter i gang når mennesket ser sannheten i øynene.

For det er en slags utsoning vi gjør i vårt forhold til virkeligheten når vi tør å se sannheten i øynene.

I denne utsoning ligger også vårt forhold til Gud. For Han vil bare ha sannhet og intet annet. Det er det kravet han stiller til oss.

Du skal ikke lyve!

Når vi blir et løgnaktig samfunn, er vi også blitt fjerne for Gud.

Løgnen er det letteste. Den inviterer deg til å gå utenom. Men de problemer vi opplever er det ikke mulig å gå utenom uten at det skjer skjer ubotelig skade på både menneske og samfunn.

Samvittigheten

Erna  Solberg vet at alle de voldtatte jentene ligger på hennes samvittighet. Hun vil aldri bli kvitt dem. De er på hennes regnskap. Hun har ført en politikk som gjør at stadig flere jenter opplever å bli voldtatt, og hun gjør ikke noe med det. Dette siste er det verste.

Regjeringen lukker øynene, eller behandler voldsmennene med silkehansker.Når politi og rettsvesen lukker øynene forvandles vi til lovløse samfunn.

Hva med alle guttene som blir slått, ydmyket og ranet?

Hvis rollene var byttet om ville det vært ramaskrik og hele landet ville vært sendt på omskoleringsleir.

Nå ties det og feies under teppet. Men alle kan se at det samme foregår over hele Vest-Europa og det går så fort at det ikke går an ikke å snakke om det.

Norske, danske, svenske ungdommer/kvinner har fått sin bevegelsesfrihet drastisk beskåret.

Document er ikke opptatt av kriminaliteten som brer seg fordi det er godt lesestoff som gir mange klikk. Vi skulle gjerne ha dosert ondskapen. Men den er galopperende og hvis ikke vi tar fatt i den kommer det til å gå helt galt. En svensk krimforsker sa denne uken at kriminaliteten i Sverige har nådd et nivå hvor den kan ødelegge samfunnet.

Den gode hyrde

Hva er det som er motstykket til all volden? Den gode hyrde. Den gode hyrde tar var på flokken sin og setter livet inn for den om nødvendig.

Det er hva vi har lært som barn og vi trodde på det. Vi trodde også på det når vi så filmer som var oppdragende: Det gode vant.

Det var sjelden noen god fortelling når Det Onde vant.

Evnen til å skille

Men for at det gode skal vinne må vi vite forskjell på sannhet og løgn.

Men det er ikke lenger noe selvsagt.

Det er ikke lenger slik at den Gud har gitt et embete har han også gitt forstand.

De med embete avsverger Gud og de er på jakt etter de som sier sannheten. Dette skiftet har skjedd i løpet av noen få tiår, og det akselerer.

Å si sannheten i våre samfunn er derfor blitt et eksistensielt anliggende. Det er et spørsmål om å være eller ikke være.

Sannheten er blitt eksistensiell

Det er vi som voksne som må ta på oss ansvaret, for vi vet noe den oppvoksende slekt ikke har forutsetninger for å vite.

Hvis de voksne ikke vil vite av den voldskulturen de selv har invitert inn til landet, er de skyldige i mange ødelagte liv. Document har sittet i rettssalen og sett hendelsesforløpet bli trukket opp: Et klaps på rumpa på vei ut av en cafe på Grünerløkka førte til at en håndverker fikk ødelagt livet. De tre marokkanerne brukte hodet hans som fotball etter at han var blitt bevisstløs.

Det norske rettssystem har ikke innkalkulert denne volden og de som lager lovene vil ikke ta den inn over seg. De er i forsvarsposisjon.

Da må tillitskløften til befolkningen bli stor, for det er dens døtre som blir voldtatt og dens sønner som blir slått helseløse.

Et behov for å bli sett

Befolkningen har et behov for å bli sett. Derfor må vi si sannheten. Dette er ikke enkelthendelser. De er del av et mønster.

Vi vil fortsette med det i 2020 og vi ber leserne om støtte til å kunne lønne medarbeiderne. Vi er nå syv i redaksjonen på heltid.

Dette er ingen lek.

Jeg begynte artikkelen med Gud, fordi vi i vår kristne kultur er blitt opplært til å si sannheten. Sannhet fremfor alt.

Gjenoppdag grunnmuren

Nå som alle sannheter demonteres har vi anledning til å lære hvorfor vår kultur bygger på sannhet. Vi kastes tilbake på oss selv og blir nødt for å gjenoppdage hva det var som gjorde våre samfunn så humane. Det kom ikke av seg selv.

Fordi vi respekterer og sverger til sannhet setter vi i gang en utveksling. Det skjer noe med oss når vi deler sannheten, da ser vi at vi ikke er alene. Om ikke annet henter vi styrke fra Gud og kosmos.

Det er nøkkelen: Å dele sannheten med andre. Slik vokste de første kristne menigheter frem.

Vokter/Beskytter

Uløselig knyttet til denne «deling» er «vokteren» eller beskytteren. Du lar ikke huset stå utlåst og ubevoktet. De som sier dette er del av Den store Løgnen.

Våre samfunn er i ferd med å bli forvandlet til noe som er hentet fra en fabel, der vi møter Løgnen over alt. Selv i kirkene tør man ikke si sannheten.

Det vi her har forsøkt å få frem er at sannhet er livsviktig, og at den har en metafysisk dimensjon: Det er den høye sannhet og den jordiske. De henger sammen. Hvis vi skal finne styrke til å se sannheten om vår tid i hvitøyet, kan vi hente den fra Ham som ikke tåler løgn.

Det er ikke tilfeldig at Vaclav Havel og tsjekkerne for å overleve kommunismen hadde som motto: forsøk å leve i sannhet.

Dette er en styrke som alle myndigheter om slår inn på Løgnens vei, frykter.

Det gjør oss i stand til å ta vare på hverandre. Fortellingen om Den gode hyrde er god å ha.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også