Nigel Farage ankommer Parliament Square i London 31. januar for å feire Brexit. Britenes utmarsj utløser nærmest apokalyptiske følelser hos Remain-folket. Bernt Hagtvet har tilhørt de ledende i Human-Etisk Forbund. Han skriver i en kronikk i Aftenposten som begynner slik: «Aldri har det vært viktigere for vårt land å være fullt med i dette historiske prosjektet. Klarere enn noensinne fremstår EU som en sivilisatorisk skanse mot populistisk reaksjon og menneskerettighetsforakt.» Storbritannia ut, Norge må inn. Dette er nok ikke langt unna Erna Solbergs oppfatning.

Da statsminister Erna Solberg skulle forklare sitt motiv for å hente en IS-kvinne og hennes barn hjem fra Midtøsten, pekte hun på sin samvittighet.

Samvittighet er en interessant ting, og er mer sentral for vår vestlige kultur enn vi ofte reflekterer over. Den forutsetter et fast normativt utgangspunkt og en klar idé om menneskets frie vilje. Begge deler er sentrale i en kristen tro.

Går vi tilbake antikken, ble kristendommens forsvar for de svake og utstøtte en revolusjonerende opplevelse både for den greske og romerske verden. I et berømt brev til Diognetus, skrevet ca 100 år etter Kristus, får vi et innblikk i hvorfor de første kristne, til tross for motstand, mistenksomhet og massive forfølgelser ble så høyt respektert.

De kristne var annerledes fordi de ikke drepte barna sine, og det var oppsiktsvekkende i den ikke-kristne kulturen at de gav hvert menneskeliv så stor verdi; også jentebabyer og syke.

For selv om det også var grupper utenom kristne som ville gi mennesket som sådan en høyere verdi, fant de ikke en klangbunn i sitt religiøse liv. Man hadde ikke den åndelige åpenbaringen som var nødvendig for å gi mennesket den statusen kristendommen ga det (også godt belyst i Tom Hollands siste bok Dominion).

Dette ser vi  tydelig i norsk middelalder. Verkene Kongespeilet og Landsloven av 1274 vitner om kristendommens avgjørende betydning for landets ledelse. Våre konger ble opplært til å bli seg bevisste at de skulle kunne svare på de avgjørelsene de tok innenfor Gud. Deres samvittighet måtte derfor være lydhør for Guds vilje, og de ble  opplært til å leve slik at de gledet Gud: De måtte trene opp sin samvittighet.

Erna Solberg tror ikke på Gud. Hun tror derimot på sin egen samvittighet og sine verdier.

Våren 2019 sa hun til Vårt Land at hun tror på noe større, og om verdier hevdet hun at mennesker som ikke tror kan ha akkurat de samme verdiene som de som tror fordi det ligger grunnfestet i samfunnet vårt:

 Jeg er uenig i at vi skal avskrive historien vår og sette den vekk. Men jeg mener verdisettet står seg uansett om du tror eller ikke tror,

På spørsmål om hvordan hun avgjør hva som er bra eller dårlige verdier, svarte hun at det vurderer hun ut ifra sine verdier.

Hva vi  har å gjøre med, er en regjering og en statsminister som tar avgjørelser basert på en samvittighet, som ikke har et objektivt fundament og som ikke blir veiledet av Gud. De verdiene hun peker på er ikke mer enn det hun faktisk sier; verdier som er relative i sin karakter.

Da Norge sa ja til å hente hjem de syke barna til IS-terroristen, var det i tråd med kristne idealer. Det var ikke vanskelig å se på dem som ofre for en farlig mor. Moren valgte imidlertid å bruke barna for egen vinning. Hun satte sin egen sikkerhet foran barnas og nektet barna utreise så lenge hun selv ikke fikk være med. Det var et valg hun kunne ta, og som burde ha ført til at Norge trakk seg ut.

Erna Solbergs avgjørelse om å snu, og også hente hjem IS-terroristen, innebærer at enhver terrorist i framtiden vil vite at dersom de har muligheten til å risikere livet til et barn, få pressen til å skrive om dem, så vil Norge komme dem i møte og gi dem fritt leide hjem.

Dette er ikke i tråd med idealene til den barmhjertige samaritan. Vi kan ikke komme bort fra at det Erna Solbergs samvittighet lærer oss, er å ta hensyn til overfallsmannen, ikke offeret. Det viser hva begrepet «verdier» er i praksis. I motsetning til kristne sannheter, er verdier nemlig relative.

Det er vanskelig å forutse hvor dette «større» som Erna Solberg tror på, vil veilede henne, hvordan det vil forme hennes samvittighet. Hva vi derimot vet, er at det bare er i troen på kristendommens Gud, at hele kulturer er blitt forvandlet og fått et klart moralsk kompass for sin atferd. Det betyr ikke at det ikke har blitt gjort feil, men vi har alltid hatt mulighet til å korrigere atferd opp mot det faste punktet, Treenighetens Gud. Under ledelse av Erna Solbergs verdier vet ingen hvilken retning vi vil ta.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!