Kommentar

To gutter står og ser opp i lufta ved siden av et utbrent bilvrak. Det er i Kabul etter et angrep der. Men det finnes bilder i dagens Europa som kunne minne om dette: De utbrente bilene står for noe mer. Vest-Europa ligner mer på landene migrantene kommer fra enn det gjorde for et par tiår siden, og amerikanerne har ikke klart å omskape Afghanistan til det de trodde. Det har ofret 2.400 drepte og 20.000 sårede. Derfor drar de nå hjem. Det vil gi bistandsindustrien nye argumenter til at flere må komme «hit», selv om alle nå er klar over hva det betyr. Vi vil ligne mer på dem. Foto: Mohammad Ismail/Reuters/Scanpix

Hvor mye virkelighet tåler mennesket, spurte den engelske dikteren T.S. Eliot og ga selv svaret: Ikke mye.

Men når mennesket må, så finner det kreftene.

Signaturen ytringsfrihetfred gjorde inntrykk med ordene til kommentaren Winter is coming:

Det gjør fysisk vondt å lese denne teksten. Så vondt at jeg plutselig forstår de som lukker øynene for virkeligheten. Så vondt at jeg for første gang i livet kjenner langt inne i sjelen at jeg skulle ønske jeg ikke visste, at jeg isteden tilhørte de som bare følger hovedstrømsmediene og derfor skånes for det som skjer. Jeg forstår nå at det er slik de vil ha det. De vil ikke vite. De vil ikke ha informasjon de trenger for å ta forholdsregler nødvendige for å beskytte seg selv og sine barn. Ikke en gang mine nærmeste ønsker å vite. Derfor er jeg overlatt til meg selv med frykten for hva som kan skje med et barnebarn i en sårbar alder som daglig befinner seg på perronger og andre steder i hovedstaden der farer som til nå har vært helt fremmede for våre samfunn, lurer rett under overflaten.
Kanskje er det bedre å være lykkelig uvitende og heller ta sjokket hvis noe skulle skje. Og hvis ingenting skjer, har man ikke hatt belastningen med å bære den tunge børa frykten representerer.

Venstresiden, (kall dem hva du vil alle som har sviktet fra høyre, venstre og midt i mellom ,) har frarøvet befolkningen en trygghet som med et avbrekk under krigen, har vart i generasjoner.

Det er fullstendig utilgivelig.

Dette mennesket – en kvinne, no doubt, har selv gått gjennom erkjennelsens porter og det er ikke mulig å reversere det man har forstått. Du kan ikke gå fra viten til ignorans, og særlig ikke fordi det handler om vårt forhold til andre, våre egne.

Husk hva det står i Håvamål: Frende står mot frende. Dette er den vondeste motsetningen og det er en ekstra smerte at det er våre egne landsmenn som går foran og vender seg mot oss.

Men erkjennelsen er ikke noe vi har kontroll over. Hvis den først har satt seg i bevegelse vil den rulle videre.

I går kveld ble en tenåring slått ihjel av en annen tenåring på en campingplass i Sverige, med øks. Da den skadde kom frem til sykehuset sto ikke livet til å redde. Politiet har endret tiltalen til mord.

Jeg mener – i lydhørhet for hva leserne kommuniserer – at det rette i det lange løp er å se ondskapen i.øyet. Ikke dvele ved den, men ikke gå utenom.

Skulle ulykken være ute vet du hva det handler om.

Thuestad og undertegnede har gått en del i rettssaker, mest Thuestad. Noen av ofrene er skamfulle over det de har opplevd. Vi har hørt om kvinner som skammer seg over å ha blitt voldtatt. Men også gutter skammer seg over å ha blitt slått ned og ydmyket. De nekter familien å være til stede i rettssalen.

Også voksne menn skammer seg. De vil ikke vise at de ble traumatisert og vitneforklarer seg på telefon fra Gran Canaria: -Alt står bra til. Nei, vi vet at det gjør ikke det. Hvis du går alene gjennom Frognerparken og plutselig omringes av fire voksne gutter med stokk og du begynner å løpe, men blir innhentet, så har du det ikke bra. Det oppstår et brudd i psyken og det tar lang tid før det leges.

La meg være litt personlig: I våres overvar jeg en rettssak som gikk over en uke. En ung gutt, elektriker i full jobb, ble slått helseløs av tre marokkanere på Rathkes plass på Grünerløkka i Oslo, Det var en rystende opplevelse. Jeg har ikke klart å skrive om det, det gikk så inn på meg. Den skamslåtte minnet meg om vår egen sønn.

Der og da så jeg at dette berører langt fler enn selve voldsofrene og deres familier. Volden ble utøvd i full offentlighet. Folk hang ut av vinduene og ropte: -Stopp, stopp!

Også nå ett år senere satt vitnene i vitneboksen og gråt.

Som journalist har man et ansvar til å fortelle. Vi vet, og skal være samfunnets øyne og ører.

Det er nok en grunn til at det er så tynt på pressebenken. Du klarer ikke sitte upåvirket en hel uke og høre en slik historie. Det gjør noe med deg. Derfor unngår journalister slike saker. Jeg kan ikke forstå det annerledes.

Når du møter virkeligheten i form av konkrete mennesker, forstår du også bedre de nyhetshistorien som nå daglig drypper inn. De forteller om en vold som er i ferd med å bre seg over hele Vest-Europa. Den er bestialsk og den går ut over sakesløse mennesker.

Politikerne vil normalt skjerpe straffenivået for å forebygge, men i disse tilfellene virker de paralysert. Hvis rollene var byttet om er jeg overbevist om at vi ville fått drakoniske straffer og nærmest levd under unntakstilstand for lengst.

Men det er feil offer og da skal ikke sakene ha for stor oppmerksomhet.

Volden har nådd et nivå hvor det vil få konsekvenser. Vi snakker drap og voldtekter, men også bilbranner og ran, som har elementer av ydmykelse og territoriell maktutøvelse.

Alle vet hva det handler om.

Du tar dine forholdsregler, ser deg om, er alert og unngår store folkemengder, er klar over hvor du er og til hvilken tid.

Du kan minimere risiko, men ikke eliminere den. Du lever med den som en konstant uro og den preger også de rundt deg.

Hverdagen er full av informasjon, men og det er disse brokker av informasjon som fanger interessen. Som når en av Narvesen-kioskene jeg hver dag passerer har skiftet eier fra norsk til MENA-land. Jeg trengte ikke spørre den norske eieren hva han mente, vi visste hvor vi hadde hverandre.

Den nye eieren var kvikk og så smart ut. Han fikk besøk av en ung kvinne og de står midt i butikken og snakker sammen om private ting. Jeg lytter nysgjerrig for å høre «hvem de er». De snakker om nødvendigheten av å tilpasse seg partneren. Så sier han: -Jeg har sagt til henne at grensen går ved knærne.

Han så så ung og moderne ut, så kvikk. Og så likevel: Grensen går ved knærne.

Under hans moderne frisyre lå det noe helt annet, og denne kombinasjonen av en ytre mote og indre rigiditet gjorde at avstanden plutselig ble meget stor.

Lever vi i samme verden?

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: