Kommentar

Bortsett fra noen få ungdomssynder hadde jeg inntil for få år siden holdt min sti ren hva gjaldt samtidsfilosofer: De forble uleste. Noen privilegier skal man tross alt ha som ikke-profesjonell visdomselsker. Vi amatører kan konsentrere oss om det vi vil og gi blaffen i alt det andre, inklusive det uklart tenkte og dårlig formulerte.

Men så kom jeg ved en tilfeldighet over en omtale av den særdeles velskrivende og ennå sterkt levende Roger Scruton  (dette essayet ble til få dager før budskapet kom om mannens død; leserne henvises til Christian Skaugs utmerkede nekrolog) hvis etternavn dessuten lød som en analytisk nåtidsparallell til selveste Platon. Med ett «sprakk» min uplettede har-ikke-lest liste; jeg kjøpte først én, siden flere av Scrutons bøker og leste dem med stort utbytte. Da det senere bød seg et høve til å se og høre mannen «live» på Oslo militære samfunn, på et møte arrangert av document.no, skjønte jeg at her hadde vi å gjøre med én som ikke bare tenkte dypt og grundig om klassiske, evige spørsmål, men som også evnet å videreformidle refleksjonene både skriftlig og muntlig. 

Moderne konservative tenkere pleier å møte motbør, også uberettiget sådan, og Roger Scruton var intet unntak; litt om dette kommer vi tilbake til. Men mot slutten av livet mottok han også betydelige hedersbevisninger. Etter langvarig utfrysing fra det intellektuelle, venstrelenende borgerskap på hjemmebane og derav følgende selvvalgt utlendighet i USA, vendte Scruton tilbake til England for rundt ti års tid siden. Tidsånden var nå omsider i ferd med å snu, iallfall litt, og Roger ble i 2016 til Sir Roger, han ble altså adlet, for «services to philosophy, teaching and public education». Men motstanderne gav aldri opp, mannen skulle tas, og i 2018 ble Scruton utsatt for en veritabel skittpakke i det gamle sosialistiske tidsskriftet «New Statesman» der diverse av hans uttalelser ble vrengt og tatt ut av sammenheng for å tegne et bilde av mannen som islamofob, antisemittisk, homofob og annet som er langt fra Salongfähig (se wikipediaartikkelen i lenken ovenfor). «Skandalen» førte til at han av det politisk korrekte «establishment» prompte fikk sparken fra et æresverv i en statlig estetikkommisjon: «Building Better, Building Beautiful». Det journalistiske svineriet ble etter hvert avdekket for dét det var, i hvert fall sånn noenlunde, og Scruton fikk tilbake sitt gamle verv, men uten at man fra offisielt hold gjorde noe stort nummer hverken av det urimelige påhoppet eller den egne ynkelige responsen. Lærdommen etter slike episoder festner alltid i sjelen hos den som har uttalt seg kritisk, eller på annet har bidratt til å kle av tidens keisere og deres mediale hjelpesmenn; de vil deg vondt, de mange og påstått gode, og de rår over store ressurser som de ikke nøler med å sette inn. Intellektuell kjetterbrenning er ingen utdatert metode innen åndskampen. 

Motsatt behandlingen han ble utsatt for på hjemmebane, mottok Roger Scruton fra den delen av Sentral-Europa som etter krigen havnet øst for jernteppet, særlig Tsjekkia, Polen og Ungarn, både vakre ord og fine medaljer. Nå senest var det president Orban i Ungarn som beæret den etter hvert 75-årige og kreftsyke filosofen med den fineste utmerkelsen man der i landet kan gi til en utlending. Samtidig var det vemodig å se bildet fra seremonien; den åpenbart svekkede, nå rullestol-bundne prismottakeren var skallet av cellegiftbehandling og åpenbart allment medtatt sammenlignet med for bare et halvt år siden. En drøy måned senere var han død. 

Bakgrunnen for all hederen fra Sentral-Europa er mangslungen, men har nasjonal uavhengighet og frihet som et gjennomgående tema: Dels har disse landene betydelig egenerfaring med udemokratiske ideologier som skjuler seg bak vakker retorikk (forholdet til Sovjetunionen), dels har de fra gammelt av margkunnskap om hva det innebærer å leve under tyrkiske herrer, hvilket ikke akkurat har bidratt til noe ønske om å åpne grensene for muslimske innvandrere. Endelig var det akkurat der at Scruton gjorde noe så pass uvanlig for en samtidig europeisk intellektuell som å bidra personlig i striden han snakket og skrev om, han drev utstrakt illegal undervisning og smuglet også litteratur inn til et velfungerende undergrunnsuniversitet der opposisjonelle gav og fikk undervisning om annet enn det av makthaverne sanksjonerte. Til slutt ble den unge engelskmannen tatt av politiet og utvist. Hans erfaringer som opposisjonell i Praha under kommunisttiden ble behandlet også skjønnlitterært, i boken «Notes from Underground».Fra disse kampårene kjente Scruton personlig flere av ettertidens polske, tsjekkiske og ungarske politiske ledere, og det eksisterte en betydelig gjensidig respekt mellom dem og ham. 

Hva gjorde at Roger Scruton ble konservativ mens så mange andre intellektuelle i hans generasjon ble maoister, kommunister, anarkister og annet på den ekstreme venstresiden? Selv sa han at erfaringene fra våren 1968 i Paris var skjellsettende; han så demonstrantenes voldsvilje og hensynsløshet og ble alt annet enn begeistret. Hva jeg enn skal stå for, konkluderte han, så må det være noe annet enn det disse bekjenner seg til. Så ble Scruton konservativ og opposisjonell, en tenker i utakt med sin tid.

Ordet «erfare» gikk igjen i flere av beskrivelsene ovenfor, både i omtalen av tiden som ung student i Paris og motstanden mot sovjet-kommunismen. Dette er også et nøkkelord hva gjelder innholdet i Scrutons konservativisme. Vi har nemlig ikke her å gjøre med noen ideologi på linje med sosialisme, kommunisme eller andre -ismer, altså intet stort teoretisk byggverk, men snarere en forsiktig, gradvis, praktisk tilnærming til virkeligheten der man alltid skjeler til hvilke følger tidligere endringer har hatt, hvoretter man justerer kursen i samsvar med dette. Konservative vet at ethvert skrik om «change», sånn nærmest for forandringens skyld, innebærer betydelig fare for å legge inn på ukloke og farlige veier, for de fleste forandringer er faktisk til det verre, ikke motsatt. Dette betyr ikke at alle endringer skal søkes unngått – naturligvis ikke, sann konservativisme er ikke reaksjonær – man skal bare gå forsiktig frem. Erfaringene (det ordet igjen…) fra utallige revolusjoner har vist at alternativet, å etterstrebe raske og gjerne voldelige omveltninger for å fjerne alt som er galt i samfunnet, nesten alltid leder lukt ut ulykka. Slikt vil ikke historisk kunnige konservative være med på, selv om også de ser at mye kan være galt i både fortiden og nåtiden.

En annen forsiktighetsventil i Scrutons filosofi finnes i hans varme tale for institusjonenes betydning for stabile og gode liv. Solide samfunnsinstitusjoner, vel å merke slike som er uavhengige av den statlige makten, kan virke som en nødvendig bremse ikke bare på ukloke politiske tiltak, men også mot de raske og uregjerlige svingningene i allmenn oppfatning så vel som beslutninger man risikerer ved et direkte folkestyre av populistisk type. Flokkens syn kan svinge brått alt etter tidens emosjonelle vinder, og heller ikke den derav følgende sjanglingen mellom høyre og venstre veigrøft vil være gunstig for samfunnsutviklingen.

En litt uvanlig side ved Scrutons konservativisme var hans sterke fokus på rollen musikk, kunst og arkitektur spiller i et samfunn. Mesteparten av hans enorme litterære produksjon (over femti bøker) berørte nettopp estetikk. Også her grep han tilbake til filosofiens røtter, for på navnebror Platons tid var den gjensidige påvirkningen mellom etikk og estetikk et hovedtema. Enkelt sagt mente Scruton at et samfunn preget av ussel arkitektur, dårlig musikk og undermåls billedkunst ikke bare er uvakkert målt langs alle estetikkakser, men dessuten et sted der kriminalitet fremmes og gode gjerninger hemmes. Jeg vet ikke i hvilken grad han har rett, men at mer enn økonomi ligger til grunn for om ungdommer utvikler seg og blir til det som i norsk skole engang ble kalt «gagns menneskje», forekommer meg like intuitivt selvsagt som underkommunisert.

Det ville gledet meg stort om en tenker som Scruton kunne hedres også i mitt land, ikke bare i Sentral-Europa, i det minste nå når mannen er gått inn i evigheten, men trolig er vi for like hans eget England i politisk korrekt enøydhet til at noe slikt er mulig. Det skjer vel først når vinden endelig har snudd og «alle» er blitt nasjonalkonservative; den dag kan komme før makthaverne aner. 

I mellomtiden kan vi glede seg over at document.no har løftet Scrutons tenkning frem på ulike måter, også ved å oversette hans bok «Svindlere, svermere og sjarlataner», et strålende oppgjør med lurvete samtidsintellektuelles sørgelige tilbøyelighet til å gå i flokk og «bedrive ord». Det fantes og finnes godt om kognitiv uærlighet å ta tak i, og Roger Scruton var en av de få som hadde mot, ork og mental skarphet til å gjøre dette gjennom et langt liv. Unn deg selv å lese ham. Hans tanker går ikke ut på dato.

 

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her